Natt til lørdag 2. juli i fjor ble operasjonssentralen i Øst politidistrikt oppringt av et par, som sa de hadde sett en mann gå langs veien med et våpen.

Flere politipatruljer ble sendt til stedet der observasjonen ble gjort, og bevæpning på oppdraget ble gitt.

Samtidig ble politihelikopteret rekvirert, med skarpskytter om bord.

Også et pansret kjøretøy ble tatt i bruk, som politiet tok oppstilling bak.

Bilen kjørte sakte mot mannen, som ble anropt og gitt flere pålegg om å stanse og legge fra seg det politiet antok var et våpen.

Men mannen etterkom ikke politiets pålegg og fortsatte å gå mot dem.

Da han var rundt 40 meter unna politiet, meldte innsatsleder fra på sambandet at han ville avfyre et varselskudd.

Skuddet satte han på skrått nedover og ut i et jorde. Deretter stoppet mannen.

Da politiet fikk kontroll på ham, viste det seg at vedkommende bar på en sammenrullet paraply.

Mannen som er moderat tunghørt, har i etterkant sagt at han ikke hørte hva som ble ropt.

Hvorvidt det ble brukt blålys er mannen og politiet uenige i.

Noen dager etter valgte han å anmelde innsatslederen til Spesialenheten for politisaker.

Selv om saker uten skade- eller dødsfølge normalt ikke etterforskes av Spesialenheten, ble det likevel gjort i denne saken.

Bakgrunnen er at varselskuddet ble avfyrt for pågripelse av det som viste seg å være en ubevæpnet person.

I konklusjonen skriver Spesialenheten at det ikke er holdepunkter for at innsatsleder opptrådte straffbart da han avfyrte varselskuddet.

«Ut fra politiets situasjonsforståelse var det ikke andre og mildere måter som var egnet til å hindre det som ble oppfattet som en trussel om en grov voldshandling», heter det i vedtaket.

Videre kommer det frem at innsatslederens bruk av skytevåpen ved å avfyre et varselskudd var nødvendig og lå innenfor rammene fastsatt i politiloven.

Saken mot innsatslederen ble derfor henlagt, som intet straffbart forhold anses bevist.

Etterlyser regelendring

Videre mener Spesialenheten at saksforholdet aktualiserer en problematikk som enheten tidligere har adressert: nemlig at varselskudd ifølge våpeninstruksen bare kan avfyres når vilkårene for rettet skudd er oppfylt.

«Det er ikke tvilsomt at skadepotensialet er langt høyere ved avfyring av et rettet skudd mot person, enn ved et varselskudd i ufarlig retning. Ut fra prinsippene i politiloven […] mener Spesialenheten at terskelen for å avfyre varselskudd reelt sett både er og bør være noe lavere enn for å avfyre et rettet skudd mot person. Dette gjenspeiles imidlertid ikke i våpeninstruksens ordlyd», heter det videre i vedtaket.

Spesialenheten viser til tidligere saker hvor det er avfyrt rettet skudd mot person, hvor erfaringen er at avstanden mellom politiet og trusselutøver raskt har blitt så kort at politiet ikke har funnet tid eller mulighet til å avfyre varselskudd, og av og til heller ikke skadebegrensende skudd.

Det trekkes også frem at det i dag er stor oppmerksomhet om å skape eller opprettholde avstand til trusselutøvere gjennom treningen til innsatspersonell.

Spesialenheten understreker at det i denne sammenheng derfor ikke er tvilsomt at innsatslederens «taktiske løsning med varselskudd bidro til en løsning uten skade for vedkommende som ble oppfattet som enn trussel, selv om den konkrete avstanden strengt tatt ikke var slik at det var hjemmel for rettet skudd».

Spesialenheten legger videre til:

«Hvordan situasjonen ville blitt løst dersom vedkommende kom enda nærmere, uten at det på det tidspunkt var avklart at det faktisk var en paraply han bar på, er selvsagt vanskelig å ha en sikker formening om. Men at man kunne kommet i en situasjon med direkte skudd med dødelig eller alvorlig skade til følge, er ett av alternativene det i denne saken må tas høyde for.»

Derfor er saken ifølge Spesialenheten «meget egnet til å illustrere hvordan en vellykket taktisk løsning til en viss grad ikke direkte samsvarte med en snever fortolkning av våpeninstruksens ordlyd».

Kan redde liv

I tillegg til å behandle saker der politiet benytter skytevåpen og noen blir skadet eller dør, skal også Spesialenheten bidra til læring og utvikling basert på de sakene som organet etterforsker.

– Skytevåpen er politiets maktmiddel med størst skadepotensiale, og vilkårene for våpenbruk skal være strenge, starter Terje Nybøe, sjef for Spesialenheten for politisaker å si.

– Hva gjelder varselskudd, formuleres våpeninstruksen slik: Varselskuddet kan bare avfyres når vilkårene for rettet skudd etter paragraf 4-3 er oppfylt. Ordlyden kan med en for snever fortolkning forstås slik at varselskudd kun kan avfyres hvis tjenestepersonen kunne skutt rettet skudd. Dette er problemstillingen jeg nå tar opp, og ut fra det ovennevnte perspektiv: Færrest mulig skal bli skadet eller drept som følge av politiets våpenbruk, sier han.

Nybøe mener problemstillingen må ses i en større sammenheng, nemlig at politiet ikke skal tvinges inn i en situasjon hvor det er nødvendig å skyte rettede og potensielt dødelige skudd.

– Jeg vet at det i politiet i dag er stor oppmerksomhet om å skape, eller opprettholde, avstand til trusselutøver. Jo nærmere i avstand man er til trusselutøver, jo mindre tid til varselskudd. Et tidlig varselskudd kan derfor bidra til å redde liv og redusere skade, sier han.

Nybøe presisere at han er fullt ut klar over at det alminnelige minstemiddelprinsipp gjelder ved bruk av våpen.

– Dette innebærer med andre ord at det gjelder en eskalering fra trussel om bruk av våpen, til varselskudd og endelig rettet skudd. Spørsmålet mitt er likevel om denne alminnelige tolkningen gir tjenestepersoner tilstrekkelig trygghet til å avfyre varselskudd. Det er ikke gitt at alle ville ment at det var tilstrekkelig hjemmel til det i den saken som nå er omtalt, og som altså illustrerer problemstillingen godt, fortsetter han.

Etter Nybøes syn kan en tydeliggjøring i instruksen bidra til større trygghet for avfyring av varselskudd, og med det håp om færre rettede skudd med det skadepotensiale det innebærer.

– I et «split second», når den vanskeligste avgjørelsen skal tas, skal nemlig både regelverk og trening bidra til trygghet over avgjørelsen. Jeg utelukker nemlig ikke at den noe ulogiske formulering om at varselskudd bare kan avfyres når vilkåret for rettet skudd er oppfylt, kan bidra til at tjenestepersoner venter for lenge – til det blir for sent å skyte varselskudd, mener han.

Nybøe tilføyer at Spesialenhetens erfaring er at de i de aller fleste sakene ser en hensiktsmessig oppdragsløsning, også hva gjelder varselskudd. Men at det likevel kan trekkes generelle læringspunkter fra enkelte av de sakene som organet har behandlet.

– Dersom kravet om at rettet skudd ikke skal være til stede, må det selvsagt instruksfestes en annen norm for når det skal skytes varselskudd. Hvordan dette skal formuleres må utredes, men det må selvsagt være i en situasjon der det er nødvendig med våpenbruk. Vi kan ikke komme i en situasjon der varselskudd brukes i utide, men jeg tror ikke at en endret normering vil føre oss dit, fortsetter han.

En alminnelig betrakting er at varselskudd kan føre til en eskalering av situasjonen.

– Det er godt mulig at dette gjelder overfor en motstander bevæpnet med skytevåpen. Det er eksempler på det, men argumentet bærer ikke på samme måte overfor en person bevæpnet med kniv. Flere politiskudd mot kniv er for øvrig en utvikling vi ser både i Norge og i Danmark. Vi vil sikkert få flere varselskudd med en slik endret normering, men dersom det bidrar til at færre blir drept eller skadet som følge av politiskudd, er det likevel en utvikling i riktig retning, avslutter han.

Ikke et umiddelbart behov

Politidirektoratet (POD) vil følge utviklingen i denne saken, men planlegger for tiden ikke videre oppfølging av regelverksendring, opplyser POD i en e-post til Politiforum.

«Vi er av den oppfatning at det ikke er et umiddelbart behov for å gjøre endringer i våpeninstruksen. Det bør være strenge vilkår for all bruk av skytevåpen, både varselskudd og rettet skudd. Enhver avfyring av skytevåpen innebærer en skaderisiko», uttaler leder for politioperativ seksjon, Torgeir Haugen i e-posten.

Han viser til at selv om våpeninstruksen oppstiller samme vilkår for varselskudd og rettet skudd, skal den aktuelle bruken alltid vurderes i lys av politiloven paragraf 6 (minstemiddelsprinsippet).

«Dette innebærer etter vår oppfatning at terskelen for å avfyre varselskudd likevel vil være lavere enn terskelen for å avfyre rettet skudd. Dette er i tråd med opplæringen som gis ved Politihøgskolen», avslutter han.