Idet øynene til Torstein Axelsen fester seg i omgivelsene, forteller han at han er nesten blind.

- Pupillene krymper når man blir gammel, sier han.

Ellers klager han ikke over helsa si.

- Det mentale er ikke så verst. Men jeg er veldig tunghørt. Og så hadde jeg veldig vondt i ryggen, men fikk et smerteplaster, så det ordnet seg, sier han mens han humrer lett.

Politiforum møter ham sammen med datteren sin en varm sommerdag på Sørlandet.

Han setter seg ned i skyggen av et enormt bjørketre, som må være minst like gammelt som Torstein selv. Hjemme i Kragerø bor han i egen leilighet. Første gang Politiforum ringte, var han på vei til Spar for å handle.

Hans verste frykt, er å bli avhengig av andre.

- Det står som en gru for meg å skulle bli liggende og bli vasket og snudd, sier han.

18. juli fylte den pensjonerte politimannen hundre år. Det betyr at han allerede har rukket å være pensjonist i 40 år.

- Hvordan er det å være hundre år?

- Jeg vet ikke, jeg har jo bare gjort det én gang, sier han mens han smiler lurt.

Fanget av tyskerne

Axelsen gjør Knut Hamsuns påstand om at «om hundre år er allting glemt», til skamme.

Han har overlevd Andre verdenskrig som krigsfange, samt gjennomlevd to politireformer, opprettelsen av et statspolitikorps og Politidirektoratet.

Axelsen sier livet ikke er en tilstand, men en prosess. Det skjer hele tiden, og forandrer seg hele tiden. Akkurat som samfunnet.

Mye var annerledes da Axelsen var yrkesaktiv politimann.

Selv tok han med seg en historie inn i politietaten det i dag er svært få som kan fortelle med egne ord. Da han var 19 år ble han tatt til fange av tyskerne som hadde okkupert Norge.

Grunnen til arrestasjonen var hans deltakelse i Frivillig militæropplæring. Før krigen brøt ut, hadde Norge forberedt seg på krig gjennom slik militæropplæring.

Axelsen fikk delta som sekstenåring i sin hjemkommune Risør. Der lærte han å bruke gevær gjennom det som var en del av Arendalsgruppen.

- Det var politifolk fra Kragerø by som stod for mye av opplæringen, forteller Axelsen.

Politifolka organiserte grupper som kunne sabotere for tyskerne. Da krigen etter hvert brøt ut ble denne militæropplæringen til en motstandsbevegelse i all hemmelighet.

Bevegelsen ble kalt Laudals organisasjon, som senere skulle bli avslørt.

Å stå for treningen innebar stor risiko.

Under krigen var over en tredjedel av politistyrken nazifisert. Dels på grunn av press, men også dels frivillig.

Under krigen fikk det som da het politidepartementet en nazistisk ledelse under Jonas Lie, med krav om at alle medlemmer av ordenspolitiet skulle inn i NS.

Dette skjedde ikke uten motstand, men politifolkene som i 1943 aksjonerte og nektet å melde seg inn ble arrestert og sendt til konsentrasjonsleir i Tyskland.

Axelsen var bare en student på gymnaset da han ble arrestert ved årsskiftet 1942-1943.

Slik gikk det med alle som hadde vært med på frivillig militæropplæring.

Gestapo i Kristiansand hadde klart å nøste opp i hvem som deltok på militæropplæringen, da en av gruppesjefene i Laudals organisasjon ble arrestert og torturert.

Axelsens liv som fange startet noen uker på Grini, før han til slutt ble fraktet med fangebåt til Sachsenhausen, som fange nummer 67753.

Der ble han sittende fra juni 1943 til han ble befridd av de hvite bussene i mars 1945.

De Hvite bussene kalles «Danmarks Dunkerque», og klarte å evakuere 4522 norske og danske fanger til Danmark på svært kort tid.

Tralle med lik

Axelsens første møte med Sachsenhausen var å bli snauklipt og påkledd fangedrakt. Da han så en tralle med lik på vei til krematoriet forstod han hva slags sted han hadde kommet til.

Han var sikker på at det var her han skulle trekke sitt siste åndedrag.

Den første arbeidsoppgaven han fikk var å teste sko som skulle brukes av tyske soldater.

I en skoløype gikk han fra seks om morgenen til seks om kvelden, kun med 45 minutters opphold midt på dagen. Deretter ble det bestemt hvilken arbeidskommando han skulle tildeles.

Et avgjørende øyeblikk for fangene i konsentrasjonsleiren.

Mens noen ble kommandert til svært harde og umenneskelige arbeidsoppgaver, fikk Axelsen ansvaret for å ta imot og telle last som kom med jernbanen.

Lederen ved leiren var avhengig av at arbeiderne fungerte og telte riktig, så Axelsen ble behandlet greit. Ett brød ble daglig delt mellom seks mann, i tillegg til litt suppe.

Sulten ble derfor raskt en følgesvenn for Axelsen, som fulgte ham så lenge han satt fanget.

Hver kveld klokken seks var det opptelling. Ikke sjeldent ble også fanger hengt samtidig. Rømningsforsøk ble straffet med døden.

19-åringen tok seg i å tenke at å bli hengt var en mye kortere og bedre måte å dø på. Selv så han for seg en langsom død preget av sult, sykdom og hardt arbeid.

- Jeg kunne tenke «han er i grunn heldig, som får forlate denne verden fort», forteller han.

Men Axelsen holdt ut, helt til han og andre norske fanger ble evakuert og fraktet til Danmark. Der ventet en fetekur, før han til slutt kom hjem til Norge som en fri mann.

Politimannen som kjente alle

Uten fullført artium grublet Axelsen på hva som skulle bli hans yrkesvei. Det fristet ikke å sette seg på skolebenken på gymnasiet igjen, da han nå var blitt 22 år.

Derfor valgte han Politiskolen.

Første året gikk han i 1946. Der utmerket han seg som student.

- Jeg ble nummer to eller tre av 150 studenter, kan Axelsen fortelle.

Han jobbet først i Risør, deretter ett år i Arendal, før han endte opp i Kragerø. Der jobbet han som politimann til han gikk av med pensjon som 60-åring i 1983.

- Jeg har vært pensjonist lenger enn jeg var i jobb! Flere av de som begynte i politiet etter at jeg ble pensjonist, de har jaggu også blitt pensjonister, sier han.

Som politimann hadde Torstein Axelsen et motto han likte å jobbe etter.

- Jeg hadde et godt ord som heter «konduite». Og det betyr at du skal bruke vettet isteden for loven, forklarer han.

- Hva mener du?

- Du kunne møte Hansen, som var drita full. Og vi visste at når han kom hjem banka han kona og gjorde ungene vettskremte. Og da sier løsgjengerloven at vi kunne pågripe han og sette han i drukkenskapsarresten.

Axelsen tar en pustepause før han forteller engasjert:

- Men så kunne vi også møte Nilsen, som var en skikkelig bra arbeidskar og som en sjelden gang kom på fylla. Men du kjente han og familien, og visste at da han kom hjem ble han tatt imot på skikkelig vis. Så han fulgte vi bare hjem, uten å gjøre noe mer ut av det. Det er konduite, sier Axelsen.

Hadde jobbet lenger med dagens regler

Politistasjonsjef i Kragerø, Øystein Skottmyr, forteller Torstein Axelsen var en stor mentor for kollegaene sine. På 1970- og 80-tallet var han politioverbetjent av «det gamle slaget», forteller Skottmyr.

- Han var en god leder og rettleder med mye erfaring og veiviser i vårt politiyrke, som vi kunne ta med oss i vår polititjeneste. Torstein så alle og lyttet til alle ansatte, sier han.

Politistasjonssjefen forteller at Axelsen var en menneskekjenner og nøt stor respekt og annerkjennelse både innen etaten og i lokal samfunnet. En lyttet når Torstein tok ordet enten i en til en samtale eller i forsamlinger.

- Torstein var ikke bare en bauta i sitt yrke, han var engasjert i organisasjonslivet og ikke minst i politiidrettslaget, hvor han var det store midtpunktet når vi hadde politiets julecup. Hver enkelt som fikk pris for sin innsats på håndballbanen fikk med seg et eget dikt som han hadde skrevet under arrangementet, sier han.

Som Skottmyr trekker frem, har også den hundre år gamle politipensjonisten noen kunstneriske sider. Før han fikk svekket syn, likte han å male akvarell og tegne.

Skottmyr er overbevist om at Axelsen hadde fortsatt å jobbe etter fylte 60 år, hadde dagens regelverk vært gjeldende i 1983.

- Etter at han gikk av som pensjonist trente han på politistasjonen minst en gang i uken frem til han fylte 90 år, hvor han hadde satt av god tid til å høre om dagens politi, og ikke minst fortsatt komme med gode råd både til ansatte og meg som leder. Politiet hadde hatt bruk for «Torsteiner» den dag i dag, sier han.

Ville stoppe hatet

Etter krigen ventet et rettsoppgjør i Norge. Staten stod ovenfor en utfordring når det gjaldt politiet. Hvordan skulle man forholde seg til de som var passive NS-medlemmer? Flere hadde nærmest blitt tvunget til å bli nazifisert, i frykt for å miste jobben.

Dessuten trengte Norge politifolk, og skulle alle som var medlem ut av yrket stod man igjen med færre enn det det var behov for i et land som befant seg i en overgang fra krig til demokrati.

Politiet hadde erfaring som man trengte for å ivareta samfunnssikkerheten.

Politifolk som hadde gjort straffbare handlinger ble dømt i rettsoppgjøret. I tillegg var det også interne utrenskninger. Men mange NS-medlemmer i etaten fikk saken sin henlagt.

Det betød at politibetjenter som man kunne betegne som motstandsfolk måtte jobbe side om side med de som hadde vært NS-medlemmer under krigen. Torstein Axelsen var opptatt av å sette en stopper for hatet etter han kom tilbake fra konsentrasjonsleir.

En gang han møtte en nabo som hadde vært NS-medlem under krigen, sa naboen at «du vil vel ikke snakke med meg du?».

Men Axelsen svarte at det ville han, for de kunne ikke la hatet spre seg videre. Senere har han deltatt på tur med Hvite Busser for å fortelle ungdom om hvordan det var å være krigsfange under andre verdenskrig.

Rømte over svenskegrensa

Mye har skjedd i verden og i det norske politiet mens Axelsen har levd.

Den pensjonerte politimannen mimrer tilbake til da politikamrene fantes i hver krik og krok av Norges langstrakte land. Alle hadde sine lensmenn. Alle kjente alle.

- Det var slik at om det hadde vært innbrudd om natta, så hadde vi to-tre å velge mellom som vi visste hvem var, husker han.

Etter hvert som tiden utviklet seg kom kjeltringene med bil.

- Da kunne de være i Sverige før morgenen kom!

Han trivdes i jobben, og sier han var heldig med valg av yrke.

- Jeg husker en gang en gjeng kastet stein på politihuset. Da husker jeg at jeg plukket ut en av dem og sa «Nå får du sjansen til å gå hjem og fjerne deg herfra. Hvis du gjør som jeg sier så skal vi ikke gjøre noe mer med saken. Men hvis du ikke hører blir det konsekvenser». Da begynte han å gå hjem, og da skjønte de andre etter hvert at de ble gjort personlig ansvarlige, forteller han.

Da pensjonisttiden kom måtte Axelsen fylle tomrommet etter jobben. Han leste masse bøker, og ble det han karakteriserer som «kryssordgal».

- Og så hadde du en kone?

- Ja, det skal Gud vite! Jeg hadde verdens snilleste og beste kone, svarer han raskt.

Randi var tre år eldre enn han, men levde til hun var 96 år.

Det siste året Randi levde besøkte Torstein henne hver dag. Sammen fikk de fire barn. Datteren, Liv Axelsen, beskriver faren sin som en «survivor».

- Han gir seg ikke. Han er sta. Han sier «det er ingen ting som kan vippe meg av pinnen». Det har vel også noe å gjøre med hva han har opplevd og hvilken jobb han har hatt, forteller hun.

Hun husker ham som en respektert politimann. En sånn som snakket én gang.

- Sånn var det hjemme også. Han sa ifra én gang, og hvis det ikke skjedde noe da så ble det konsekvenser, sier hun.

Minnene fra da faren patruljerte gatene som politimann er det mange av. Hun husker Kragerø-dagene for mange år siden, med mye alkohol og slåssing.

Axelsen hadde vært oppe hele natta og puttet folk i arresten. Det var nesten som en slags krig, minnes hun.

- Og så husker jeg han gikk rundt på barer og restauranter. Og jeg var der før jeg var 18 år, som egentlig ikke var lov. Men far latet som at han ikke så meg, og det husker jeg jeg synes var veldig fint, sier hun.

I 1984 mottok Axelsen Kongens fortjenestmedalje. Den deles ut som belønning for innsats av særlig samfunnsgavnlig natur. Da hadde han jobbet ved Kragerø politistasjon i 38 år.

Med så lang tid i politiet, spør vi politipensjonisten om han har noen råd til dagens politifolk?

− Vær den du er! Og lev det livet du har, svarer han.