Sen heder til norske politi-fanger
Det gikk et støkk gjennom forsamlingen av etterlatte da politiinspektør Egil Jørgen Brekke gikk på talerstolen og ba om unnskyldning for måten 271 Stutthof-fanger ble behandlet på etter Andre verdenskrig.
STUTTHOF: Historikeren Eivind Luthen lot tårene få fritt løp da den uventede beklagelsen kom – og det fra en utsendt representant for det offisielle Norge.
– Våre tapre kolleger som var fanger her gjorde mer enn hva man kunne forvente, de gjorde det som var riktig. Det er vanskelig å erkjenne at ingen ga dem den anerkjennelse og heder som de fortjente mens de fleste fortsatt var i live, sa politiinspektør Egil Jørgen Brekke, og la til:
– I dag er det for sent og vi kan bare beklage vår synd.
Deportert i 1943
Frem til nå, har den vanlige historien handlet om at politifolkene som i desember 1943 ble deportert til den tyske konsentrasjonsleiren utenfor Danzig/Gdansk handlet om at de hadde hatt det fint.
Kolleger og venner gikk i alle år rundt og trodde at oppholdet nærmest hadde vært en behagelig ferie. Men familiene visste bedre.
Tiden i dødsleiren var en dramatisk kamp for å overleve sult, sykdom - samt jevnlige trusler om henrettelse og død.
Henrettelse
Det begynte med at okkupantene anholdt 700 politifolk over hele landet. Dette var dem som i utgangspunktet nektet plent å underskrive en erklæring om at de stilte seg lojale overfor de norske og tyske nazimyndighetene.
De ble truet med samme skjebne som politifullmektig Gunnar Eilifsen (1897-1943). Han nektet å avgi folk som skulle ut og arrestere tre jenter som nektet å møte til arbeidstjeneste.
Rikskommissær Josef Terboven tvang NS-ledelsen til å innføre en paragraf med tilbakevirkende kraft, som så ble brukt til å kjenne Eilertsen skyldig i ordrenekt – med påfølgende dødsdom og umiddelbar henrettelse.
Til Tyskland
I løpet av de kommende dagene ble mange satt på frifot, enten fordi de skrev under – eller fordi de hadde mektige støttespillere i NS-apparatet.
Til slutt sto 271 polititjenestemenn tilbake.
Selv ikke under trussel om å bli utsatt for samme behandling som Eilertsen, ville de bøye seg.
Disse ble etter hvert – fordelt på to grupper – sendt med et fangeskip til Tyskland og ekspedert videre til den beryktede konsentrasjonsleiren fire mil utenfor Gdansk.
Forsøk på overtalelse
I løpet av de første ukene ble nordmennene behandlet relativt pent. Men så satte SS-terroren inn. Først var de utsatt for en lang periode med hardt arbeid i kombinasjon med konsekvent underernæring.
En norsk SS-offiser forsøkte daglig – i nesten et halvt år - å overtale politifolkene til å bøye seg.
De fikk tilbud om å bli satt inn i Nederland eller Belgia, noe de avslo tvert.
Så dukket det opp et tilbud om at hvis alle under 35 år meldte seg til SS-tjeneste på Østfronten, skulle de eldre karene bli sendt hjem og løslatt.
Trusler om å bli skutt
Ut over den massive propagandaen, kom det trusler om at de enten ville bli skutt eller sultet i hjel, hvis nordmennene ikke ga etter. De fortsatte å nekte.
Da SS-mannen til slutt skjønte at han ikke greide å få gjennomslag, ba han Politidepartementet i Oslo om å bli løst fra oppgaven.
En annen norsk SS-offiser ga opp etter noen få dager, fordi heller ikke han greide å trenge gjennom den massive veggen som han ble møtt av.
Bodde i egen leir
Politifolkene tilbrakte mesteparten av tiden i en underleir, der forholdene tross alt var litt mindre grusomme enn i selve Stutthof. Men den norske gruppen holdt i perioder til i hovedleiren, hvor de på nært hold ble vitner til gassing av jødiske kvinner og barn.
Noen måtte delta i å bære likene til krematorieovnene, en erfaring som festet seg i erindringen og ødela nattesøvnen for dem i alle år etter krigen.
Mot slutten av krigen ble mange av nordmennene utsatt for en dramatisk «dødsmarsj» vestover, der fanger stupte av utmattelse og underernæring, samt voldelige SS-vakter og 25 minusgrader.
Andre fikk groteske opplevelser under evakuering om bord på elvebåter, der SS drev med massedrap på jødiske fanger som fortsatt var i live.
13 kom aldri hjem
13 av de deporterte tjenestemennene kom aldri hjem igjen til sine kjære.
Vel hjemme i Norge, ble de møtt med lite forståelse for hva tiden i Tyskland hadde innebåret av lidelser og påkjenninger. Mange måtte konkurrere om ledige stillinger med kolleger som under krigen hadde meldt seg inn i Nasjonal Samling.
Noen ble bitre, andre valgte å forlate politiyrket. Stort sett alle slet med psykiske ettervirkninger, som mareritt og smadret nattesøvn.
Noen offisiell anerkjennelse mottok de aldri.
Hedret i helgen
Sist helg deltok drøyt 40 etterlatte etter de 271 politifolkene og 63 sivile norske fangene i Stutthof under en markering i leiermuseet, der ambassadør Øystein Bø og militærattaché Odd Erling Furu hyllet tjenestemennenes standhaftighet.
Men det var Egil Jørgen Brekkes innlegg som virkelig slo an-
– Jeg kan i dag bare uttrykke min stolthet som politimann for hva de valgte og hva de gjorde – de var virkelige politimenn, sa han.
Kald skulder
Eyvind Luthens far – med samme navn – var en av dem som aldri kunne forsone seg med den urettferdigheten og de kalde skuldrene som møtte de hjemvendte i Norge.
Sønnen la ikke skjul på sin tilfredshet over politiinspektørens tale – og offisielle unnskyldning.
– Det kom som en stor og hyggelig overraskelse, sier Andreas Buöen, som sto for organiseringen av de etterlattes tur til dødsleiren utenfor Gdansk.
Han var også fornøyd med at den yngste deltakeren - sønnen Oscar (8)– fikk være til stede under høytidelighetene som ikke minst handlet om hans egen oldefar.
En stor delegasjon med fremtredende representanter fra polsk politi var til stede, og la også ned en krans for sine norske kolleger.
