Jørn-Kr. Jørgensen har skrevet en rekke bøker om alt fra «Te med elefanter» i sol­skinnsparadiset Sri Lanka, til historien om slumsøstergeneralen Othilie Tonning i Frelsesarmeen. 

Nå har turen kommet til politiet, og gjennom tre bøker presenterer han histo­rien om noen av menneskene som har vært med på å skape det politiet vi har i Norge i dag.

Helt tilfeldig er det imidlertid ikke. Jørgensen har nemlig 38 år bak seg som kommunikasjonsrådgiver i Oslo politidistrikt.

– For å gjøre en lang historie veldig kort: Da det gikk mot den tiden hvor jeg skulle pensjoneres, satt jeg med masse kunnskap og informasjon om mange mennesker i politiet. Da tenkte jeg, hva skal jeg gjøre med det, skal jeg glemme det? Det var en mulighet. Nei tenkte jeg, nå skal jeg sette meg ned og skrive en bok, og den skal jeg kalle Politiprofiler, forteller han.

Etter hvert som han begynte å jobbe med boka, skulle det vise seg at han hadde nok stoff til ikke bare ett bind til, men to, som kommer ut til henholdsvis neste år og i 2025.

150 politiprofiler

I de tre bøkene presen­terer Jørgensen cirka 150 politiprofiler, og han har gravd i arkiver, bøker, avi­ser og blader for å finne stoff.

– Utvalget har gått et­ter innfallsmetoden. Jeg har prøvd å finne de men­neskene jeg selv synes har vært spennende å skrive om, som har vært «langt fremme i skotuppa» og utført et politiarbeid som har gjort en forskjell.

Jørgensen skyter inn at svært mange politifolk er spennende mennesker.

– Derfor kunne jeg glatt ha skrevet ti bind, men et sted må dette stoppe. Det blir tre. Jeg prøver å for­telle om politifolk, både kvinner og menn, over et bedt spekter av vår etat, som forteller om både gamle dager og om våre dager, fortsetter han.

Jørgensen legger til at dermed skal mye av politi­historien være representert i bøkene.

– I tillegg har jeg i hvert bind bestemt meg for å presentere noen som ikke er politifolk eller sivile, men som har stått politietaten nær. Da kan du si «aha nå går jeg løs på kjeltringer», men nei det gjør jeg ikke, svarer han, før Politiforum rekker å stille oppføl­gingsspørsmål.

Sirkusdirektøren Arne Arnardo, som pleide å opptre for Oslo-politiet på julaften i en årrekke, er et slikt eksempel. Arnardo er den eneste utenfor politietaten som har fått tildelt Oslo Politiforenings hederstegn.

De glemte krigsheltene 

Ingen av bøkene er rene underholdningsbøker, men Jørgensen sier det ikke er til å unngå at de også inne­holder litt underholdning.

– De jeg skriver om har vært borti til dels mor­somme ting. Jeg forsøker å ikke være kritisk i det jeg skriver. Det skyldes trolig at jeg ikke er spesielt kri­tisk av natur. Jeg vil heller få frem det som er godt, trygt og sikkert, for å skape en positiv holdning til po­litiet, som det er all grunn til å gjøre, sier han.

– Hvilken politiprofil har gjort størst inntrykk på deg?

– De aller fleste politifolk, når man ser på deres arbeid i retroperspektiv, gjør inntrykk. Det er galt å trekke frem den ene fremfor den andre. Etter å ha lest så mye om ulike politifolk, kan jeg si dette helt sikkert: De aller, aller fleste har gjort sitt for å sette klienten i sentrum og for å prøve å redde vedkommende til det beste mulige utfallet av saken. De har ikke be­gått noen overtramp eller feil, men de har prøvd å redde folk, vise forståelse og vise et godt hjertelag, sier han.

Etter å ha tenkt seg litt om, trekker han frem flere av de glemte krigsheltene i politiet under krigen. For selv om flere hundre poli­tifolk deltok i arrestasjo­nene og deportasjonen av norske jøder i 1942, var det også mange som ikke støttet nazistene.

– Historikerne skriver ofte at politiet var nazifisert under krigen. Det er riktig. Det at en del av våre folk var medlemmer av NS, likeså. Dette er ikke noe å tvile på, men det jeg da lurer på er det: Var disse karene nasjonalsosialister i sitt hjerte? Trodde de på tesen på forakt for svakhet og massedrap av de som var an­nerledes? Nei, jeg tror på mye, men ikke det. Derfor har jeg i disse bøkene valgt å trekke frem noen som virkelig gjorde noe for å hjelpe under krigen, spesielt å hjelpe jøder, sier han.

LES OM NOEN AV KRIGSPROFILENE HER

13 kom aldri hjem

Jørgensen trekker også frem at noen av politifol­kene, som kjempet for rettferdighet, ga sitt liv under krigen.

– Jeg forteller også om skjebnen til noen av politi­folkene som ble arrestert og sendt til konsentrasjons­leiren Stutthof i det tysk-okkuperte Polen, sier han.

Det Jørgensen sikter til er «Operation Polarkreis», der over 500 polititjenestemenn ble arrestert, som følge av politifullmektig Gunnar Eilifsens ordrenekt. 270 av politimennene ble sendt til Stutthof. 13 av dem kom aldri hjem igjen.

Jørgensen trekker også frem Harald J. Dahlsengen, som ledet en topphemmelig Milorggruppe, så hem­melig at det i dag knapt er mulig å spore ham opp.

– Historien har glemt Dahlsengen. Han ledet en spesiell politigruppe som bar navnet D 13 240. Det var det hemmeligste av det hemmelige. Gruppa ble kalt for Pionérene, og hadde kontorer i første mulig tverrgate ved hovedpolitistasjonen i Møllergaten 19. De drev altså sin virksomhet kloss oppå den nazis­tiske «politipresidenten». Der drev de med flyktning­transport, brevsensur, ulike typer etterretning, dropp av våpen og etterretning ikke minst, sier han.

Mister politiets gull 

Under arbeidet med bøkene fikk han seg også en overraskelse.

– Norsk politi lider under en tafatt mangel på over­sikt over hvem som opp gjennom århundrene har vært tilsatt i etaten – fra den yngste kontorbetjent via lensmenn til politimestre. Det er brukt milliarder av kroner på datautstyr i politiet, men de har ikke klart å bevare den enkeltes tjenestemanns mappe fra gamle dager. Det gjør meg fortvilet, for man har ikke evnet å forstå at historien er politiets gull, sølv, diamanter og smaragder, fortsetter han.

Dermed frykter Jørgensen at manges historie er tapt for alltid.

– Det er tragisk. For i politiet har det siden begyn­nelsen, med den første politimesteren i Norge i 1686, vært mange flotte folk som alle har en historie å for­telle, sier han.

Har vist vei

Jørgensen legger til at om historien om våre liv ikke fortelles på nytt, står mennesker i ferd med å bli glemt.

– Politiet i dag er opptatt av MIK-konseptet, he­likoptre, droner, nye biler og motorsykler, DNA og nye måter å gjøre ting på. Dette hadde omtrent vært umulig hvis det ikke hadde vært noen som hadde gått foran og vist vei.

– Er det litt indirekte kritikk i boka av at man i dag går bort fra kontakt med mennesker?

– Ja. Da jeg var barn, var det patruljerende konsta­bler i gatene. Det er det ikke lenger. Jeg vokste opp i en tid der politiet kjente oss, og vi kjente dem. Det var en helt annen trygghet. Jeg pleier å si at politiet visste hvilke menn det var som slo konene sine, og de vis­ste hvorfor de slo. I dag snakker man om at publikum skal føle trygghet. Jeg har ikke behov for å føle trygg­het, men jeg har et behov for å vite at jeg er trygg på gater og steder, avslutter han.