Hvordan kom jeg hit?
– Jeg ønsker å hjelpe andre og gjøre en forskjell i samfunnet
Likestilling og mangfoldskontakt Serhat Edebali har ønsket å bli politi så lenge han kan huske.
I denne spalten blir vi litt bedre kjent med ulike personer i politiet, og veivalgene de har tatt.
Navn: Serhat Edebali
Alder: 48
– Hvorfor ville du bli politi?
– Jeg har ønsket å bli politi så lenge jeg kan huske, allerede fra jeg var rundt ti år gammel. Etter hvert ble drømmen sterkere, og tankene og interessen for yrket gjorde meg stadig mer inspirert. Jeg ønsker å hjelpe andre og gjøre en forskjell i samfunnet, og jeg tiltrekkes av at yrket byr på variasjon og spenning i hverdagen, sier Serhat Edebali.
– Hva er ditt beste minne fra studietiden?
– Mitt beste minne fra Politihøgskolen er ikke ett enkelt øyeblikk, men følelsen av samhold og utvikling gjennom studietiden. Vi ble satt i krevende situasjoner under de forskjellige øvelsene, både fysisk og mentalt, og lærte å stole på hverandre. Det var i disse øyeblikkene, under trening, diskusjoner og samarbeid, at jeg virkelig forsto verdien av fellesskap og profesjonell trygghet. Det er minner jeg fortsatt tar med meg videre, sier han videre.
– Hva er det beste rådet du har fått?
– Det beste rådet jeg har fått er å ta meg tid til å tenke før jeg handler, spesielt i krevende situasjoner. På Politihøgskolen ble vi ofte minnet om at gode beslutninger sjelden tas i hastverk, men gjennom ro, observasjon og vurdering. Dette rådet har fulgt meg videre, fordi det gjelder like mye i studiet som i livet ellers – å beholde roen og stole på egen vurderingsevne når det virkelig gjelder, fortsetter Edebali.
– Hvem beundrer du mest i politiet og hvorfor?
– Jeg beundrer mest de som jobber ute i førstelinjen i politiet, ordenspatrulje særlig, og beredskapspersonell. De møter mennesker i svært krevende og uforutsigbare situasjoner, ofte med stort ansvar og kort tid til å ta gode beslutninger. Jeg har respekt for hvordan de klarer å kombinere ro, faglighet og menneskelig forståelse i situasjoner som kan være både krevende og emosjonelle. Det krever både profesjonalitet og personlig styrke, svarer han.
– Hvilken feil har du lært mest av?
– En feil jeg har lært mye av er å undervurdere viktigheten av god forberedelse før oppgaver og situasjoner. Jeg har enkelte ganger gått inn i ting med litt for stor tro på at jeg skulle løse det underveis, i stedet for å være grundig forberedt på forhånd. Det har gjort at jeg har opplevd unødvendig stress og dårligere flyt. Etter hvert har jeg lært at god forberedelse gir bedre oversikt, trygghet og bedre beslutninger, sier Edebali.
– Hvorfor ble du likestilling/mangfoldskontakt i PFPU?
– Jeg ønsket å ta på meg rollen som likestillings- og mangfoldskontakt, fordi jeg har et personlig engasjement for temaet. Min bakgrunn med en annen etnisk tilhørighet gir meg erfaringer og perspektiver som jeg mener kan være nyttige i etaten, og bidra til økt forståelse og inkludering.
– Hvis du var justisminister for en dag – hva ville du gjort?
– Hvis jeg var justisminister for én dag, ville jeg prioritert å styrke den nasjonale beredskapen, sikre raskere saksbehandling i rettsvesenet, og iverksatt forebyggende tiltak mot ungdomskriminalitet, starter Edebali med å si .
Videre ville han satt av øremerkede midler til å styrke tverretatlig samarbeid som Samordning av lokale kriminalforebyggende tiltak (SLT).
– Målet ville være å gi politiet bedre ressurser til tidlig inngripen, samtidig som man styrker støtten til utekontakter for å unngå at unge rekrutteres til kriminelle miljøer. Å investere tungt i forebygging tidlig sparer samfunnet for enorme summer på sikt, fortsetter han.
Edebali sier viktigst av alt er at det redder unge liv fra å havne i en spiral av rus og kriminalitet.
– Hurtigspor i rettssystemet: Unge lovbrytere må få reaksjoner umiddelbart, ikke mange måneder etter hendelsen. Tverrfaglige ungdomsteam: Politi, barnevern, psykiatri og skole må samarbeide tettere og dele informasjon raskere. Utvidede rusomsorgstilbud: Flere lavterskel tilbud for avrusning og mental helsehjelp spesielt tilpasset mindreårige, sier han.
– Dersom du kunne gått tilbake i tid: hva ville du sagt til deg selv da du var 20 år gammel?
– Senk Skuldrene SERHAT og ta sjanser, livet er kort. Grip mulighetene: Si ja til utfordringer som skremmer deg litt. Det er utenfor komfortsonen du vokser mest. Tid er din største kapital: Ikke kast bort år på å bekymre deg for hva andre tenker om deg. De er mest opptatt av seg selv, hadde jeg tenkt, dersom jeg kunne gått tilbake i tid. Men den muligheten får jeg antakeligvis aldri, å snu tiden nesten 30 år tilbake? avslutter han.