Studentenes nye tilværelse med mindre sosial kontakt og nettforelesninger gir mye tid og rom for refleksjon. Personlig har jeg reflektert mye på det som har vært, og på det som skal skje fremover.

Jeg skal ærlig innrømme at det kribler litt ekstra i magen når jeg tenker på at jeg bare har litt over et semester igjen på Politihøgskolen. Ikke forstår jeg hvor tiden ble av. Samtidig ser jeg tilbake på tiden med både takknemlighet for det jeg har lært om meg selv og det å være politi.

Spesielt ønsker jeg å trekke frem gleden jeg opplevde med å være på et lite lensmannskontor i mitt praksisår. Jeg erfarte å bli tatt imot med åpne armer, og fikk høre at døren alltid var åpen for oss studenter, noe jeg virkelig opplevde at den var.

Vi fikk oppleve personer som alltid tok seg tid, og som nærmest gjorde det vanskelig å gå derifra. Alle ville dele av sin kunnskap og ønsket at vi skulle lære mest mulig. Vi ble en del av gjengen, og vi følte oss både verdsatt og satt pris på.

Vi har alle har vært en student som gjør noe for første gang. De fleste har kjent på følelsen av å være klønete, usikker og kanskje litt redd. Et første avhør, et første beslag, og den første gangen man har på seg uniformen offentlig. Alle disse tingene som man kanskje ikke tenker at er så skummelt lenger. Jeg tror at et slik miljø som jeg opplevde at det var på Fagernes Lensmannskontor vil være et godt grunnlag for å tørre å hoppe ut i ukjent terreng. Det er jo ofte når man går ut av komfortsonen at man lærer aller mest.

Og som en tidligere lensmann sa til meg i praksis: «Det har du ikke gjort før, så det klarer du helt sikkert!» - det var noe jeg forsøkte å fortelle meg selv i de situasjonene jeg var litt ekstra usikker.

Nå skal jeg forhåpentligvis snart ut i jobb og møte studenter som er i samme situasjon som jeg var i for bare en kort tid siden.

Jeg håper disse studentene blir møtt med de samme åpne armene som det jeg ble møtt med i mitt praksisår. Da kan jeg si med sikkerhet at de har mye å se frem til.