Slik så kroppskameraene som Oslo-politiet testet ut i 2015 ut.
Foto: Politiet
FAGARTIKKEL
Kroppskameraer i politiet: Et kunnskapsgrunnlag for debatten
Det er gjort mye forskning på kroppskamera de siste årene, og resultatene er generelt sett blandet. Det er altså ikke mulig å konkludere hvorvidt kroppskameraene virker slik man tror eller håper.
Politivoldsaken i Kongsberg der en politimann er tiltalt for
vold, har fått stor oppmerksomhet etter at Dagbladet publiserte
overvåkningsbilder fra hendelsen. En annen tjenesteperson er bøtelagt for å ha
slettet videobevis fra en telefon. I tillegg rettes det fokus mot at
tjenestepersonene har forfattet rapporter som «åpenbart ikke er riktige».
Volden kan i seg selv skade politiets tillit i befolkningen.
At polititjenestepersonene gjør ting som kan antyde at de forsøker å dekke over
egne handlinger, er kanskje enda mer graverende. Hendelsen har ført til en debatt
om norsk politi bør ha kroppskamera for å forebygge at dette kan skje igjen, og
det er tverrpolitisk vilje på Stortinget til å diskutere dette.
Men hva sier forskningen egentlig om kroppskameraer? I
forbindelse med praktisk politiarbeid har kroppskameraet, i hovedsak, to
tiltenkte hensikter:
- Det skal virke konfliktdempende. Hypotesene er at når
kameraet er tilstede, (a) reduseres sannsynligheten for at politiet blir truet
eller angrepet av borgere, og (b) reduseres sannsynligheten for at politiet
bruker fysisk makt som løsning.
- Det skal redusere klagesaker mot politiet. Hypotesene
er at når kameraet er tilstede, (a) øker politiets troverdighet og legitimitet,
og dermed reduseres sannsynligheten for at borgere føler seg uriktig behandlet,
og/eller (b) reduseres sannsynligheten for at borgere leverer åpenbart falske
eller uriktige klagesaker mot politiet, fordi de vet at kameraet har fanget det
som har skjedd.
Referanser
- Sunde, H. M., «Systematisk videoobservasjon av konfliktadferd: refleksjoner rundt en studie av politiets møte med «de ufordragelige»», i Nordisk Tidsskrift for Kriminalvidenskab (2022).
- Lum, C., Stoltz, M., Koper, C. S. og Scherer, J. A. «Research on body-worn cameras», i Criminology & public policy (2019).
- Lum, C., Stoltz, M., Koper, C. S., Wilson, D. B., Goodier, M., Eggins, E. Higginson, A. og Mazerolle, L. «Body-worn cameras’ effects on police officers and citizen behavior: A systematic review», I Campbell Systematic Reviews (2020).
- Ariel, B., Sutherland, A., Henstock, D., Young, J., Drover, P., Sykes, J., Megicks, S. og Henderson, R. «Wearing body cameras increases assaults against officers and does not reduce police use of force: Results from a global multi-site experiment», i European Journal of criminology (2016).
- Ariel, B., Sutherland, A., Henstock, D., Young, J., Drover, P., Sykes, J., Megicks, S. og Henderson, R. «Report: increases in police use of force in the presence of body-worn cameras are driven by officer discretion: a protocol-based subgroup analysis of ten randomized experiments», i Journal of experimental criminology (2016).
- «Bør politiet ha kroppskamera?», fra Politihogskolen.no.
- Nyhetsartikler fra Dagbladet.no og NRK.no.
Blandede resultater
Det er gjort mye forskning på kroppskamera de siste årene,
og resultatene er generelt sett blandet. Det er altså ikke mulig å konkludere
hvorvidt kroppskameraene virker slik man tror eller håper. En meta-studie fra
flere land konkluderer med at kroppskameraer ikke har noen effekt på politiets
bruk av makt, selv om det er store variasjoner på tvers av studiestedene.
Meta-studien viste også at sannsynligheten økte for at
politiet selv ble utsatt for vold, selv om effekten praktisk sett er liten.
Forskerne bak studien er usikre på om denne økningen er drevet av at
tjenestepersonene ble mer tilbøyelige til å rapportere voldshendelser, eller av
faktisk økt forekomst av vold mot politiet.
Et annet viktig funn, som også kommenteres her, viser at
tjenestepersonenes skjønn (altså hvorvidt de selv skulle bestemme når kameraet
skulle på) påvirket bruken av makt. Der hvor tjenestepersonen fulgte reglene
tett for når kameraet skulle skrus på, sank maktbruken, der hvor de brukte noe skjønn
økte maktbruken, og der de stod fullstendig fritt, var maktbruken på samme nivå.
En annen meta-studie konkluderer også med at bildet er
uklart, og endringen i maktanvendelse ikke var statistisk signifikant. Denne
studien viste også at volden mot politiet økte, men heller ikke denne økningen
var statistisk signifikant. I en oppsummering av 70 tidligere studier, viste Lum
og kolleger (2019) at politiets bruk av makt sank i fem av studiene, men ikke
ble påvirket i åtte av de studiene som så på effekten av kroppskameraer på bruk
av makt. Ingen av disse studiene påviste noen økning i maktanvendelse.
Samlet sett trekkes hypotesen om at kroppskameraer virker
konfliktdempende i tvil av disse studiene, og det er store lokale variasjoner: Det
virker noen steder, og til noen tider, men på langt nær alltid.
Gir færre klagesaker
Når det gjelder politiklagersak, ser det ut til at
kroppskameraer reduserer antallet klager politiet mottar. Dette er et relativt stabilt
funn på tvers av studiene. Lum og kolleger (2019) viste at 14 studier fant en reduksjon,
mens seks fant ingen effekt. Igjen var det ingen studier som påviste en økning
som følge av implementering av kroppskameraer. Det er uklart om det er økt legitimitet
eller reduksjon av falske klagesaker (eller en kombinasjon av begge) som driver
denne nedgangen.
Utover disse to utfallene, har kroppskameraet andre
funksjoner som må være med i debatten. Det er hypotetisert at kroppskameraene
kan øke tilliten til politiet, men også svekke den. På den ene siden kan offentligheten
oppfatte pågripelser – selv de legitime – som «brutale», noe som kan svekke
tilliten til politiet. På den annen side vil videoene kunne føre til mer
åpenhet rundt polisiær praksis.
I tillegg vektlegges det at politiet selv kan bruke videoene
til opplæring og evaluering av hendelser, samt at rapportskriving blir mer
effektivt og korrekt, og at videoene kan brukes i retten. For forskere vil videoene
være en viktig ressurs for å undersøke hvordan politiet og borgere interagerer
med hverandre, og hvordan konflikter deeskaleres i praksis. Til sist løftes det
frem en rekke etiske utfordringer knyttet til blant annet datasikkerhet,
personvern og overvåkning.
Politiet i Oslo gjorde i 2015 et lite og kvalitativt prøveprosjekt.
Dette ga lite innsikt i hvilke praktisk effekter kroppskameraene har, men ble
generelt sett tatt positivt imot av tjenestepersonene, selv om både de og
arbeidsgruppen også skisserte noen potensielle problematiske sider.
Daværende leder av Politiets Fellesforbund, Sigve Bolstad, ønsket
i 2019 mer forskning om kroppskameraer velkommen. Vil man finne ut av hvordan
kroppskameraer påvirker polisiær praksis i Norge, kreves det at de relevante
beslutningstakerne trekker i samme retning, og at man gjennomfører en
randomisert kontrollstudie av betydelig varighet, slik også arbeidsgruppen pekte
på. Da kan man finne ut av hvordan kameraene påvirker både antallet og typen
volds- og makthendelser i konflikt mellom politiet og borgere.
For å avslutte med Kongsberg-saken, har det blitt hevdet at
saken fortsatt ville ha vært en vold mot politiet-sak om man ikke hadde hatt
tilgang på overvåkningsvideoen. Kroppskameraer ville, i dette tilfellet, vært
et sterkt sannhetsvitne om hva som ble sagt og gjort, men om det vil forebygge
situasjoner som denne, er vanskelig å hevde med forskningen i hånd.