Den siste utposten: Norsk politi i FN-tjeneste i Sør-Sudan

Containeren i et av gårdsrommene til Juba Teaching hospital huser et mottaksrom og et lite kontor. Inngangen er skjermet, og bare meter fra en av den sørsudanske hovedstadens mest trafikkerte hovedgater er det merkelig stille. 

Men det er Valentinsdagen, og Jubas eneste dedikerte voldtektsmottak venter økt trafikk gjennom kvelden og helgen.

– Det skjer alltid en del rundt høytider, i dag er det Valentinsdagen, så vi er forberedt, forteller Paul Oni.

Oni er trent gynekolog, og jobbet med fødsler før han ble satt til å ta imot kvinner og barn som har vært utsatt for seksuell vold. En jobb som gir ham mareritt.

– De kommer hit, vi undersøker dem, noen ganger må jeg sy, om det er større skader så tar vi dem inn på sykehuset, sier han, mens han åpner et skap med noen medisinbokser i.

Der er det forskjellige medisiner som skal hindre overføring av kjønnssykdommer, blant annet HIV-smitte.

– Her er det bremsemedisin for barn, sier han.

Fokus på overgrep

– Majoriteten av sakene her er voldtekt, men vi har også fysisk mishandling, og tvangsgifting, sier Oni.

– Vi jobber med Helsedepartementet, men vi har også samarbeid med andre organisasjoner for å følge opp sakene, smetter hans kollega, sosialarbeideren Joice Luka Zakayo inn.

Det er her også nordmenn som tjenestegjør i den lokale FN-styrken UNMISS, kommer inn. 

Voldtektsmottaket, kjent som One Stop Centre, får bistand fra en egen enhet ved byens FN-hovedkvarter UNHouse, som følger opp lokale myndigheters arbeid med å registrere og påtale seksuell og kjønnsbasert vold (SGBV).

Der jobber blant annet politioverbetjent Ingunn Meås fra Trøndelag.

– Vi forsøker å bidra i hele kjeden, mottak, oppfølging, og påtale, sier Meås, som også er kontingentleder for de norske politifolkene i Sør-Sudan.

«Helveteslignende» forhold

Sør-Sudan regnes som et av de verste stedene i verden å være kvinne, og forekomsten av seksuell vold er av FN beskrevet som endemisk. I en rapport fra 2022 karakteriserer FNs menneskerettighetsråd forholdene kvinner lever under som «helveteslignende».

Noe av volden skyldes konflikten som har herjet siden 2013. Noe skyldes også en svært mannsdominert kultur.

– Misjonens formål er å bygge opp lokalt politi. Vi er spissa inn mot seksuell og kjønnsbasert vold. Her er det et stort problem, og det har både med kultur og med konflikt å gjøre. Dette skal være et fokusområde for oss, sier politibetjent Lasse Gundersen.

Og det starter altså med trening av det lokale politiet.

– Vi kaller det prosjekt Christine. Det handler om å trene opp og løfte kvinner i det nasjonale politiet her, rundt førti av dem, og så plukkes de beste av disse ut til å trenes opp til å bli instruktører. Det nytter ikke bare å utdanne, de må også ha rollemodeller. Og da er det viktig at vi har gode politifolk her, også kvinner, som kan fungere som rollemodeller, sier Meås, med en henvisning til FNs politisjef i Sør-Sudan, norske Christine Fossen.

Flere tjenestesteder

De norske politifolkene i Sør-Sudan er fordelt på flere tjenestesteder i hele landet, hvor hovedformålet er trening av lokalt politi.

– Vi driver kapasitetsbygging av lokalt politi, og trener opp de som skal stå for opplæring i det nasjonale politiet. Da vil vi jo se resultat over noe tid. Vi samarbeider også med lokale politistasjoner, men driver jo ikke etterforskning, sier Gundersen.

Han forteller at det kan by på utfordringer.

– Politiet her er annerledes bygget opp. Her er det de som har mest stjerner på skulderen, de som har vært i militæret, som har mest å si. Vi må få dem til å se at politiarbeid er til for å sikre befolkningen, og ikke for å kontrollere befolkningen.

Et langt lerret å bleke

Mens politifolkene både i Juba og på tjenestestedene rundt i landet også har oppgaver knyttet til blant annet patrulje, er altså fem personer engasjert i enheten som jobber mot seksuell og kjønnsbasert vold. 

Gundersen, som blant annet har som ansvar å samle inn statistikk, forteller at dette er et langt lerret å bleke.

– Vi må forholde oss til den offentlige statistikken, og den er relativt stabil, men sannsynligvis ser vi bare toppen. For eksempel viser statistikken fra en delstat ganske lave tall, men alle vet jo at det ikke er tilfelle.

I delstaten Jonglei har man for eksempel de siste årene sett en del angrep og hevnangrep mellom grupper av unge menn. Særlig kvegtyverier, men også bortføringer av kvinner og barn. Så blir de ofte holdt en stund, som «koner».

– Det er kidnappingene som registreres, forklarer Gundersen

Bortimot straffefrihet

En ting er å telle, noe annet er å få dømt overgriperne. Svært få tilfeller av kjønnsrelatert vold og voldtekt går gjennom det sørsudanske rettsapparatet. 

Teamet samarbeider med «Rule of Law» hvor de reiser ut og både trener lokalt politi og går gjennom alle straffesakene før det kommer en «Mobile Court» til stedet. 

Flere steder har det ikke vært et fungerende rettsapparat på mange år.

Enheten jobber derfor gjennom flere instanser, som kan sørge for å holde overgriperne ansvarlig, som eldreråd og mobile domstoler, som reiser rundt i landet.

Sør-Sudan har et lovverk mot seksuell- og kjønnsbasert vold, men rapporter blant annet fra FNs menneskerettighetsråd har pekt på at det er bortimot straffefrihet for denne typen lovbrudd. 

– Det er jo det som gjør det vanskelig. Det nytter jo ikke å trene politifolk, om de ikke har et rettssystem som kan følge opp ved å dømme og eventuelt fengsle lovbrytere.

Forlatt i krigen

Bida Samson Robert viser oss rundt på et barnehjem utenfor Juba. I en seng sover en liten gutt alene.

– Vi har kalt han Mubarak. Vi vet ikke hvem han er, de fant ham i Renk. Vi ga ham et navn fra Sudan.

Mubarak, som betyr god på arabisk, våkner forsiktig, og ser litt skremt ut. Han er rundt ni måneder gammel og er sannsynligvis født i Sudan.

I likhet med rundt en million andre tvang krigen der lille Mubarak på flukt sørover, inn i Sør-Sudan. 

Der han altså ble funnet alene i en transittleir, og brakt til Juba. Samson Robert driver et av de få stedene i landet hvor kvinner og barn kan få tilflukt og ro.

Overvekt av unge jenter

Det er en overvekt av unge jenter på hjemmet. Flere har kommet hit for å slippe å giftes bort i ung alder, noen er brakt hit fra andre steder i landet. 

Mubarak er en av flere her som har kommet fra Sudan. En ung jente på rundt 15 år, med et spebarn, er et kidnappingsoffer fra delstaten Jonglei. Hun er her til det lykkes å spore opp familien hennes.

– Vi har for tiden 28 jenter og 12 gutter, og vi mottar folk fra hele landet. Blant annet kommer disse som er blitt kidnappet ett sted, og så funnet et annet. De får være her til vi finner familien. Det er en del av det der oppe, det henger sammen med kvegtyveriene og den generelle usikkerheten. Det er mange barn som forsvinner, og vi jobber med organisasjonene for å finne foreldrene deres.

Ingen offentlig støtte

Organisasjonen Robert jobber for, Confident Children out of conflict (CCC), får ingen offentlig støtte, men tar imot bidrag fra private givere. Blant disse er politifolkene i FN-tjeneste.

Søndagen vi besøker barnehjemmet, har de norske politibetjentene med seg tepper og klær. Men særlig lykke gjør en samling neglelakk og smykker.

– Vi er opptatt av at dette skal være et trygt sted for dem, mens de er her. For noe av dem handler det å finne foreldrene igjen, for andre handler det om å gi tilflukt fra foreldrene. Vi jobber med dem alle, og forsøker å lære både barna og foreldrene hvilken verdi disse barna har. Og at de må få fullføre skolen. Noen av dem gjør det veldig bra på skolen, og når de en dag blir gjenforent med familien, kan de fungere som et eksempel, mener Robert.

– Jeg liker jo å hjelpe folk, det var jo derfor jeg ble politi, sier Ingunn Meås, som også er med denne søndagen på barnehjemmet.

Dette er hennes femte utenlandsoppdrag, og det tredje under FN-flagg. Tidligere har hun blant annet vært i Afghanistan og Haiti.

Meås ser forskjellen på situasjonen i Sør-Sudan og i Sudan, hvor hun tjenestegjorde i UNITAMS, fram til utbruddet av krigen i Sudan i 2023.

– Fattigdommen er mer uttalt her, jeg ble sjokkert over forskjellen. Det er jo en elite her som har penger, men så er det mange, blant annet politifolk som ikke har fått lønn på en stund. Det er et under at de fortsatt møter opp, sier hun.

Lasse Gundersen istemmer:

– Dette er et folk som ikke har gitt opp, selv etter så mange år. Vi ser jo hvor lite de har, og i mange land ville det jo ført til opprør for lenge siden.

Borgerkrig i bakgrunnen

Men det betyr ikke at alt er rolig. Sør-Sudans egen borgerkrig brøt ut i 2013. Etter at partene inngikk en fredsavtale i 2015, brøt krigen igjen ut året etter, i juli 2016. 

Også da var Gundersen i Sør-Sudan – den gangen i den nordlige byen Bentiu, der UNMISS blant annet hadde som ansvar å passe på en leir med internt fordrevne.

Erfaringen fra den gang sitter i, og det siste året har det på ny vært svært spent, og mye snakk om at fredsavtalen fra 2018 ikke vil holde.

– Jeg tenker ikke så mye på det. Vi har jo tenkt på at det kan skje. Og vi tar jo forhåndsregler. Det er en del vi må overlate til andre i misjonen, til de militære. Det er jo deres jobb å håndtere om det skjer noe. For dem som er engstelige er det jo ikke plassen å være, sier Gundersen.

Meås har erfaring med å være hjemme når noe skjer i misjonsområdet. Hun var selv hjemme på fri fra UNITAMS i Sudan, da det brøt ut kamper i Khartoum i april 2023. 

Hun understreker at det jo også er personell fra det norske forsvaret på plass i Sør-Sudan, og at det er en trygghet for politifolkene.

Hun er mer bekymra for de hjemme.

– Da det smalt i Khartoum, da fikk jeg kjenne på det, sier Meås.

– Jeg var veldig bekymra for kollegaen min Pål og resten av teamet jeg jobbet med.

I løpet av de første månedene av 2025 har FN-personell ved flere anledninger blitt bedt om å holde seg på basene sine, grunnet en svært spent sikkerhetssituasjon. I skrivende stund har USA beordret alt ikke-militært personell hjem, og Norge følger sannsynligvis etter.

Gundersen trekker paralleller til et angrep mot UNMISS i 2016.

– I Bentiu i 2016 visste vi jo at det ikke var noen vei ut. Vi var støkk, så vi hadde en plan. Norge sender med oss godt med utstyr og forsyninger, så vi er forberedt om det ikke bare er å gå på supermarkedet, sier Gundersen.

Etter 2016 beskriver han seg litt som en «hoarder». Til daglig holdes imidlertid krigen litt på avstand.

– Det er en fin mulighet til å reise ut om man tenker på det, så søk, oppfordrer Meås.

Hun viser til at norske politifolk har hatt en mulighet til å utgjøre en forskjell i Sør-Sudan, ikke minst fordi FNs politikommissær her de siste årene også har vært norsk.

Prosjekt Christine fortsetter, selv om den norske politisjefen snart skal reise hjem.

– Dette er en givende tjeneste, og du lærer utrolig mye. Det som kanskje mangler er at man får brukt denne kompetansen når man er hjemme igjen. Vi har jo lært mye om kulturforståelse gjennom å jobbe her med 45 nasjoner i FN-misjonen.

---

Artikkelen ble skrevet før urolighetene i Sør-Sudan i tidligere i år, hvor blant annet den norske ambassaden var stengt i en periode.