BESTILTE GRANSKING: Politidirektør Benedicte Bjørnland (bildet) er oppdragsgiver for en gransking av politiets håndtering av 25. juni-angrepet i fjor. Også hun selv får kritikk. Det ble klart da granskingsutvalget la fram sin rapport torsdag.

Granskingen av 25. juni-angrepet:

De ti hovedkonklusjonene

Dette er de ti viktigste konklusjonene fra utvalget som har gransket politiets håndtering av 25. juni-angrepet i fjor.

Publisert Sist oppdatert

Utvalget la torsdag fram sin rapport etter å ha gransket terrorangrepet og håndteringen av dette i forkant og etter at meldingene om skyting kom fra Oslo sentrum natt til 25. juni i fjor.

De ti mest sentrale funnene

1. Det er mulig at angrepet natt til 25. juni 2022 kunne vært forhindret dersom PST hadde opprettet en forebyggende sak mot Zaniar Matapour i månedene frem mot angrepet.

PST kan opprette forebyggende saker hvis de har grunn til å undersøke om noen forbereder et lovbrudd som ligger innenfor PSTs mandat.

PST identifiserte Matapour som en mulig angrepsutøver for flere år siden. Våren 2022 forelå det også en bekymring i PST om at Arfan Bhatti kunne komme til å bruke en sårbar og radikalisert Matapour som et redskap til å utføre politisk motiverte voldshandlinger. Dette viser at PST har evne til å identifisere aktuelle trusler og gjøre treffsikre vurderinger. Likevel opprettet PST aldri noen forebyggende sak mot Matapour, selv om det etter utvalgets vurdering var grunn til å gjøre det på bakgrunn av bekymringen som forelå i PST. I denne sammenhengen finner utvalget at PSTs terskel for å opprette forebyggende saker ligger høyere enn vilkåret som er gitt i loven. Det kan med andre ord se ut til at PST oppretter færre forebyggende saker enn de har anledning til. Dette var også et sentralt funn i 22. juli-kommisjonens rapport.6

Videre opplever utvalget at PSTs terskel for å opprette forebyggende saker henger sammen med PSTs kapasitet til å følge opp slike saker. I denne sammenhengen finner utvalget at PST har satt av for få personer til å jobbe med forebyggende kontraterrorvirksomhet i forhold til omfanget av oppgavene de er satt til å løse. Slik utvalget ser det, er det altså ikke evnen til å avdekke trusler som er en hovedutfordring for PST, men heller kapasiteten til å prioritere og følge opp trusler som allerede er avdekket. Slik prioritering og oppfølging kan bare gjøres av mennesker, og ikke av teknologi.

Anbefaling: PSTs kontraterroravdeling bør senke terskelen for å opprette forebyggende saker. Dette vil i sin tur kreve en styrking av de menneskelige ressursene som jobber med forebyggende kontraterrorvirksomhet i PST. Videre bør PST i samråd med Justis-og beredskapsdepartementet gjennomføre en egen gjennomgang av ressurssituasjonen for PSTs kontraterrorarbeid, hvor samsvaret mellom tilgjengelige ressurser og omfanget av nødvendige oppgaver står sentralt.

2. Selv om PST satt på relevant egenprodusert etterretning om Matapour, delte PST ikke denne etterretningen med radikaliseringskontaktene i politiet som hadde ansvar for å følge ham opp.

Blant annet delte PST ikke etterretning om relasjonen mellom Matapour og Bhatti, eller PSTs vurderinger av Matapours evne og vilje til å begå politisk vold. PST informerte heller ikke politiet om at de gjennomførte to bekymringssamtaler med Matapour, eller om PSTs vurderinger av informasjonen som fremgikk av disse samtalene.

Anbefaling: PST bør i større grad sammenstille, nedgradere og dele egenprodusert etterretning om personer som politiet har ansvaret for å følge opp. PST kan for eksempel dele ugraderte versjoner av sine egne vurderinger av personer som inngår i politiets forebyggende arbeid.

3. Det er mulig at angrepet kunne ha vært avverget som følge av et varsel PST mottok fra E-tjenesten fem dager før angrepet inntraff.

Dette varselet ble formidlet gjennom et hastemøte som E-tjenesten kalte inn til mandag 20. juni 2022. I dette møtet opplyste E-tjenesten PST om at de nylig hadde mottatt informasjon om en person som ønsket å komme i kontakt med ISIL i forbindelse med en planlagt operasjon, mest sannsynlig et terrorangrep, i Norge. Videre vurderte E-tjenesten at denne personen mest sannsynlig var Arfan Bhatti. På dette tidspunktet var både PST og E-tjenesten kjent med at Bhatti befant seg i utlandet. Dermed var det etter utvalgets mening nærliggende å tenke at noen andre enn Bhatti skulle gjennomføre det aktuelle angrepet. Videre mener utvalget at dersom PST på bakgrunn av varselet fra E-tjenesten hadde undersøkt hvem som kunne være en mulig utøver av et slikt angrep i Norge som Bhatti var involvert i, ville de med høy grad av sannsynlighet identifisert Matapour som én av få kandidater over et visst trusselnivå og med en kjent relasjon til Bhatti. Dermed kunne PST iverksatt spaning mot Matapour i dagene frem mot angrepet. Hvorvidt dette i sin tur ville ført til at angrepet ble avverget, har ikke utvalget hatt grunnlag for å vurdere. Dette fordi Matapours bevegelser og handlinger i dagene frem mot angrepet ikke er kjent, og fordi utvalget ikke kan spekulere i omfanget eller konsekvensene av at PST iverksetter en eventuell spaningsoperasjon. Det er med andre ord mulig at spaning kunne ha avdekket angrepsplanene eller selve angrepet, men det er også mulig at spaning ikke ville virket inn på hendelsesforløpet.

PST undersøkte imidlertid aldri hvem som kunne være en mulig utøver av et angrep som Bhatti var involvert i. I stedet forsøkte PST å finne ut av om det kunne være en annen person enn Bhatti som ønsket å komme i kontakt med ISIL. Utvalget finner at én mulig årsak til dette var en generell skepsis i deler av PST til informasjonen og vurderingene som ble delt av E-tjenesten. I denne sammenhengen er det mulig at PSTs håndtering av varselet hadde blitt annerledes dersom E-tjenesten også hadde opplyst om at informasjonen var fremkommet gjennom E-tjenestens egen innhentingsoperasjon. Utvalget merker seg at denne informasjonen ikke ville gitt PST mer spesifikk informasjon om mål, gjerningsperson eller metode, og at dette fraværet av spesifikk informasjon har vært PSTs sentrale begrunnelse for hvorfor de ikke håndterte varselet annerledes. Samtidig merker utvalget seg at PST selv mener at opplysningene om E-tjenestens egen innhentingsoperasjon ville vært av betydning for deres videre håndtering av varselet.

Anbefaling: PSTs kontraterroravdeling bør videreutvikle sitt samarbeid med E-tjenesten gjennom tiltak som kan skape mer tillit til hverandres vurderinger. I tillegg bør PST avklare forventninger til hva som kan og bør deles av detaljer knyttet til egeninnhentet informasjon fra både PST og E-tjenesten.

4. Det var aldri noen i PST som sjekket Bhattis kontoer i sosiale medier som følge av varselet fra E-tjenesten.

Dersom dette hadde blitt gjort, ville PST ha avdekket Facebook-kontoen med det brennende pride-flagget, da denne ble kjent for PST flere måneder før angrepet inntraff. En årsak til at dette ikke ble gjort, var en uklar oppdragsdialog mellom PSTs kontraterroravdeling og miljøet i PST som jobber med åpne kilder (OSINT). En annen årsak er at PSTs analytikere selv ikke har anledning til å søke i åpne kilder. Dermed ble PST først gjort kjent med det brennende pride-flagget i et møte med E-tjenesten fredag 24. juni, som selv hadde avdekket Bhattis Facebook-post noen timer i forkant av dette møtet. Da det brennende pride-flagget ble gjort kjent for PST i møtet med E-tjenesten var det heller ingen som koblet flagget med den pågående pride-markeringen i Oslo og resten av landet. Dette mener utvalget vitner om en manglende oppmerksomhet mot begivenheter og arrangementer av særskilt betydning for trusselutsatte minoritetsgrupper i sivilsamfunnet.

Dersom PST på et tidligere tidspunkt hadde oppdaget det brennende pride-flagget i sitt arbeid med varselet fra E-tjenesten, er det nærliggende å tro at PST ville ha varslet politiet. Dette ville i sin tur ført til at politiet ville vurdert å styrke eksisterende sikkerhetstiltak, eller iverksette nye tiltak, knyttet til pride-arrangementene. Hvorvidt slike tiltak ville ha blitt styrket eller iverksatt på bakgrunn av et slikt varsel, og om det i så fall ville hatt noen innvirkning på selve angrepet, har ikke utvalget grunnlag til å vurdere. Det er med andre ord mulig at et varsel fra PST til politiet kunne påvirket hendelsesforløpet frem til angrepet, men det er også mulig at det ikke ville hatt noen virkning. Når det er sagt, er det likevel utvalgets vurdering at PST burde ha avdekket Facebook-posten til Bhatti som del av sitt arbeid med varselet fra E-tjenesten, og på bakgrunn av det sendt et varsel til politiet om et mulig forestående terrorangrep med pride-arrangementer og/eller pride-deltagere som mulige mål.

Anbefaling: PST bør tilrettelegge for at analytikere på kontraterroravdelingen selv kan gjøre enkle søk i åpne kilder. I tillegg bør PST utvikle sin kompetanse om og oppmerksomhet mot trusselutsatte minoritetsgrupper i sivilsamfunnet, som jøder, muslimer og skeive.

5. Politiets operative håndtering av angrepet, herunder iverksetting av prosedyren for pågående livstruende vold (PLIVO), varsling og samhandling internt og eksternt, var i det store og hele godt gjennomført og i tråd med gjeldende retningslinjer og prosedyrer.

Oslo politidistrikts utlesing av PLIVO satte i gang et tydelig og gjenkjennelig handlingsmønster for alle de tre nødetatene. Innsatslederne fra alle nødetater fremhevet spesielt at erfaringer fra felles trening og øving gjorde at PLIVO-utlesningen satte en klar retning for oppdragsløsningen, hvor innsatspersonellet fra samtlige nødetater var godt kjent med sine roller, myndighet og ansvar. Orienteringene som politiets innsatsledere holdt for mediene på hendelsesstedet, ga også rask og god informasjon, og politiets system for at innsatsleder tar et slikt ansvar og trenes i dette, er godt.

Utvalget finner også at staben i Oslo politidistrikt arbeidet i tråd med gjeldende retningslinjer for politiets krisehåndtering. Regelmessig lokal øving og trening er viktig, og må sees i sammenheng med nasjonale øvelser og stabs-og lederutviklingsprogrammet.

Anbefaling: Politiet bør fortsette med regelmessig trening og øving på PLIVO-prosedyren i samhandling med nødetatene, inkludert nødmeldersentralene. Politiet bør også beholde den nåværende rutinen for medietrening og mediehåndteringsansvar av innsatsleder. Videre anbefaler utvalget at politiet prioriterer å opprettholde dagens frekvens på gjennomføring av nasjonale øvelser og viderefører stabs-og lederutviklingsprogrammet.

6. Manglende beredskap/tilgjengelighet for viktige funksjoner i Oslo politidistrikt utgjør fortsatt en begrensning for politiets evner og muligheter til å håndtere alvorlige kriser og hendelser.

I forbindelse med angrepet natt til 25. juni 2022 finner utvalget at det var særlig uheldig for operasjonsleder å ikke ha tilgjengelig støtte innen etterretning og kommunikasjon da angrepet inntraff. Med tilgang til etterretningsstøtte ville koblingen mellom Matapour og Bhatti trolig blitt gjort raskere. Dette kunne i sin tur hatt betydning for operasjonsleders situasjonsforståelse og videre vurderinger av handlingsalternativer og tiltak knyttet til potensielle følgeangrep. Videre, med tilgjengelig kommunikasjonsstøtte kunne det vært mulig med et samarbeid mellom Oslo politidistrikt og PST om informasjon til allmennheten generelt og de skeive miljøene spesielt. Da kunne politiet og PST også hatt ressurser til å samkjøre utspill og stått sammen i presseorienteringer. I tillegg har utvalget merket seg et generelt behov for beredskap/tilgjengelighet for støtte til operasjonsledelse, som tilfeldigvis kom raskt på plass akkurat i denne hendelsen.

Utvalget stiller spørsmål ved at en beredskapsorganisasjon som Oslo politidistrikt ikke har formalisert tilgjengelighet og/eller beredskap for de viktigste stabsfunksjonene i en tidlig fase. Det er på nåværende tidspunkt kun stabssjef som har en slik beredskapsordning. Dermed baserer dagens ordning seg på tilfeldighet og frivillighet, noe utvalget mener avviker fra rammene for en beredskapsorganisasjon.

Anbefaling: Politidirektoratet bør se på en tilgjengelighets-/beredskapsordning for etterretning, kommunikasjon og lederstøtte for operasjonsleder i politiet som gir tilgang til rett kompetanse til rett tid.

7. Politietatene overlot et for stort kommunikasjonsansvar til Oslo Pride.

Både den 25. juni og den 27. juni ble ansvaret for å beslutte og kommunisere avlysningene av store og viktige arrangementer overlatt til Oslo Pride. Samtidig opplevde Oslo Pride at de aldri hadde noe reelt valg når politiet først anbefalte dem å avlyse arrangementene. Det var politiet og PST som hadde den mest inngående kjennskapen til trusselsituasjonen og muligheter for eventuelle følgeangrep. Dermed ble Oslo Pride nødt til å fatte, kommunisere og offentlig forsvare upopulære og krevende beslutninger som de selv ikke kjente grunnlaget for, eller kunne vurdere om de egentlig var enige i. Det var med andre ord aktøren med det svakeste beslutningsgrunnlaget som fikk ansvaret for en svært krevende og inngripende beslutning.

En slik situasjon er ikke i tråd med ansvarsprinsippet for krisekommunikasjon, som har til hensikt å koble ansvar for håndteringen av en krise med ansvar for å kommunisere om den. I dette tilfellet ble dette ansvaret også en tilleggsbelastning for Oslo Pride fordi de også var sterkt berørt av og et offer for angrepet.

Anbefaling: Politietatene bør i ekstraordinære hendelser som denne ta et større kommunikasjonsansvar slik at de ikke overlater krevende kommunikasjonsoppgaver til ofre og grupper i en sårbar situasjon.

8. Det var for lite samhandling mellom Oslo politidistrikt, PST og Politidirektoratet om hvordan de skulle kommunisere om angrepet.

Lørdag 25. juni ble det holdt til sammen fem separate pressekonferanser fra myndighetene om politiets og PSTs håndtering av angrepet. PST, Oslo politidistrikt og Politidirektoratet samhandlet imidlertid i liten grad om budskapene som ble formidlet under disse pressekonferansene. I tillegg måtte Oslo politidistrikt på mandag 27. juni, på svært kort varsel, formidle politidirektørens beslutning om at politiet, i strid med Oslo politidistrikts egne vurderinger og anbefalinger, nå anbefalte å avlyse den planlagte solidaritetsmarkeringen, uten å kjenne til grunnlaget for denne beslutningen. Dette førte til at begrunnelsen som ble gitt under pressekonferansen til Oslo politidistrikt, at arrangementet var blitt for stort, ikke stemte.

Videre er det utvalgets oppfatning at ulik kommunikasjon fra Oslo politidistrikt og PST om angrepet kan ha bidratt til å skape unødvendig usikkerhet om hva norske politimyndigheter vet og ikke vet, og hvorvidt de ulike politietatene deler informasjon og samhandler når de skal vurdere og håndtere trusselsituasjoner. For eksempel omtalte PST hendelsen svært tidlig som et terrorangrep, mens Oslo politidistrikt konsekvent unngikk å bruke terrorbegrepet. Selv om begge organisasjoner hadde gode grunner for sine ordvalg, ble dette ikke tilstrekkelig forklart for offentligheten.

Anbefaling: Kommunikasjonssamhandling mellom Politidirektoratet, PST og Oslo politidistrikt må bedres. Dette vil gi bedre muligheter for å kommentere på hverandres budskap i forkant av pressekonferanser og til å rette opp eventuelle uklarheter eller ulike tilnærminger før det skapes misforståelser i offentligheten. Dette kan i sin tur bidra til økt forståelse i media og i befolkningen for de ulike rollene som ulike politiorganisasjoner har, samt øke tilliten til politimyndighetene generelt.

9. Politidirektøren hadde ikke tilstrekkelig grunnlag for å overprøve Oslo politidistrikts operative vurderinger av om solidaritetsmarkeringen den 27. juni kunne gjennomføres.

I strid med Oslo politidistrikts vurdering besluttet politidirektøren at solidaritetsmarkeringen måtte anbefales avlyst. Beslutningen bygget på en misforståelse av Oslo politidistrikts kjennskap til trusselbildet, og ble truffet uten at sikkerhetstrusselen hadde blitt vurdert i lys av politidistriktets kunnskap om planlagte og mulige sikkerhetstiltak på stedet. Politidirektøren traff likevel en beslutning som i realiteten instruerte Oslo politidistrikt om å anbefale avlysning, og overprøvde derved Oslo politidistrikts operative vurderinger. Politidirektøren anmodet ikke politimesteren i Oslo om å revurdere hvorvidt solidaritetsmarkeringen skulle gjennomføres, som planlagt, men slik utvalget vurderer det, ble det i stedet gitt et pålegg om at politimesteren i Oslo måtte anbefale avlysning av arrangementet. Selv om utvalget går ut fra at politidirektøren har myndighet til å instruere lokale politidistrikt om operativt arbeid, er det likevel retningslinjer for denne instruksjonsmyndigheten som skal overholdes. En retningslinje er at det ikke skal gis instrukser om konkrete politioperasjoner i distriktene, uten detaljert kunnskap om politidistriktets situasjonsforståelse, ressurssituasjon og politifaglige vurderinger. Utvalgets vurdering er at politidirektørens instruks om at politimesteren i Oslo måtte anbefale avlysning av solidaritetsmarkeringen den 27. juni, ble gitt i strid med de retningslinjene politidirektøren skal overholde.

Anbefaling: Politidirektøren bør ikke overprøve politidistriktenes operative arbeid uten detaljert kunnskap om politidistriktets situasjonsforståelse, ressurssituasjon og politifaglige vurderinger.

10. Beslutningen om å anbefale avlysning av solidaritetsmarkeringen var i strid med forsamlingsfriheten etter Grunnloven § 101 og EMK artikkel 11.

Politidirektørens beslutning om å anbefale avlysning av solidaritetsmarkeringen den 27. juni hadde rettslige og faktiske virkninger for arrangørene. I sum gjorde disse virkningene det helt nødvendig for arrangørene å avlyse arrangementet. På den bakgrunn er det utvalgets vurdering at anbefalingen var et inngrep i mange menneskers rett til å utøve sin ytringsfrihet som deltakere i en fredelig forsamling, beskyttet av Grunnloven § 101 og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen artikkel 11. Utvalgets undersøkelser viser at formålet med anbefalingen var å ivareta sikkerheten i en uavklart situasjon med risiko for følgeangrep. Selv om hensynet til sikkerhet er et legitimt formål, som kan begrunne inngrep i forsamlingsfriheten, skal inngrep uansett ikke gå lenger enn det som er nødvendig for å ivareta formålet. Utvalgets syn er at anbefalingen om å avlyse solidaritetsmarkeringen den 27. juni var et inngrep som gikk lenger enn det som var nødvendig, av flere årsaker.

For det første vil det undergrave forsamlingsfriheten dersom myndigheten har for lav terskel for å anbefale avlysning av markeringer på bakgrunn av potensielle trusler mot markeringene. Da vil det bli for enkelt for meningsmotstandere å hindre gjennomføring av markeringer de er imot. For det andre ble det i forbindelse med solidaritetsmarkeringen den 27. juni besluttet å anbefale avlysning, uten at sikkerhetstrusselen hadde blitt vurdert i lys av politidistriktets kunnskap om planlagte og mulige sikkerhetstiltak på stedet. Det var derfor vesentlige svakheter i vurderingen av om risikoen var tilstrekkelig alvorlig til å begrunne et inngrep i forsamlingsfriheten. For det tredje ble konsekvensen av avlysningen at de skeive miljøene, som en utsatt gruppe, ble fratatt en mulighet til å samles i en særlig sårbar situasjon, hvor det var et stort behov for å samles. I tillegg mistet de skeive miljøene også mulighet til å ytre seg og å opptre i fellesskap overfor den norske befolkningen, i og med at solidaritetsmarkeringen skulle sendes direkte i NRK. For det fjerde hadde politiet etter angrepet, men før solidaritetsmarkeringen den 27. juni, sørget for at det i Oslo ble gjennomført store statiske arrangementer som landskamp i fotball og en større utendørs konsert med flere titalls tusen tilskuere, og arrangementer med en rekke representanter for det offisielle Norge, uten å anbefale avlysning. Utvalgets vurdering er på den bakgrunn at inngrepet i de skeive miljøenes forsamlingsfrihet ikke kunne rettferdiggjøres. Utvalget mener derfor at det var i strid med statens menneskerettslige forpliktelser å anbefale avlysning av solidaritetsmarkeringen den 27. juni.

Anbefaling: Politiet bør ikke anbefale avlysning av arrangementer uten å vurdere sikkerhetstrusler i lys av kunnskap om sikkerhetstiltak på stedet. Når politiet anbefaler avlysning av arrangementer, bør det foretas grundige vurderinger av om anbefalingene skal anses som inngrep i forsamlingsfriheten, og i så fall om de går lenger enn det som er nødvendig for å ivareta formålet.

Les hele rapporten her.

Powered by Labrador CMS