Det tok drapsdømte Viggo Kristiansen syv forsøk og 13 år før Gjenopptakelseskommisjonen gjenåpnet saken hans. Resultatet kom i oktober, da riksadvokat Jørn Maurud ba Borgarting lagmannsrett om å frifinne Kristiansen i gjenåpningssaken.

– Det samlede etterforskningsmaterialet gir klart ikke bevismessig grunnlag for straffeforfølgning av Kristiansen for de forhold han ble dømt for i Baneheia-saken, sa Maurud under en pressekonferanse.

Riksadvokaten peker på at det ikke foreligger noen tekniske bevis som knytter Kristiansen til dobbeltdrapene i Baneheia i 2000. Tvert imot trekker nye DNA-undersøkelser og teledatabevis istedenfor i retning av at Kristiansen er uskyldig.

Slik ble ett av Norgeshistoriens største justismord et faktum. Spørsmålet alle stiller seg, er hvordan dette kunne skje? Hvordan kunne Kristiansen først bli dømt, gjenopptakelsesbegjæringen hans bli avvist seks ganger, før saken ble gjenåpnet på syvende forsøk – og deretter ende med frifinnelse?

– Dette handler om sviktende kompetanse i Gjenopptakelseskommisjonen. Mitt synspunkt er at dette er noe kommisjonen ville sett på et tidlig tidspunkt, dersom de hadde hatt kompetanse til det, hevder Kristiansens forsvarer, Arvid Sjødin, overfor Politiforum.

Tidlig praksisendring

Til og med 2021 har Gjenopptakelseskommisjonen mottatt 3065 begjæringer. 433 av disse – litt i overkant av 14 prosent av begjæringene – har blitt gjenåpnet.

Gjenåpningsprosenten er høy sammenlignet med tidligere kjente tall fra Norge, og tall fra Danmark, England, Skottland og USA.

Det er straffeprosesslovens kapittel 27 som regulerer vilkårene for å få en sak gjenåpnet. Kommisjonens fem medlemmer beslutter om en sak skal gjenåpnes, men leder eller nestleder har også fullmakt til å avvise saker.

Gjenopptakelseskommisjonens sekretariat bistår kommisjonen med å «undersøke og utrede sakenes rettslige og faktiske sider», og legger i praksis fram en innstilling til avgjørelse for kommisjonen.

Sekretariatet består i dag av en kontorsjef, en seniorsekretær, ni juridiske utredere og to utredere med politifaglig bakgrunn.

Sammensetningen av dagens sekretariat står i sterk kontrast til sekretariatet slik det så ut da kommisjonen begynte sitt arbeid mandag 5. januar 2004. Helt i starten satt det en juridisk og tre politifaglige utredere i sekretariatet, men dette ble raskt justert til tre fra hver faggruppe. Utrederne jobbet i starten to og to sammen i en flat struktur – en jurist og en politi – for å vurdere de innkomne sakene.

En etterkontroll av Gjenopptakelseskommisjonen i 2012, pekte på hvordan praksisen hadde blitt markant endret i løpet av kommisjonens første 7-8 leveår.

«Inntrykket er imidlertid at mens de to profesjonene eller faggruppene hadde en langt mer likeverdig status og rolle i kommisjonens tidligere fase, har det over tid utviklet seg en form for profesjonshierarki, der juristene dominerer og også definerer det politifaglige behovet og, noe spissformulert, «rekvirerer» denne kompetansen», ble det påpekt i etterkontrollens rapport.

Gjennom intervjuer med de sju juridiske og to politifaglige utrederne som den gangen satt i sekretariatet, ble det avdekket «en viss profesjonskamp» – spesielt knyttet til at flere av juristene hadde begynt å foreta vitneavhør.

Allerede i 2012 vurderte og besluttet de juridiske utrederne på egenhånd om det var behov for etterforskningsskritt eller ikke, og dermed også om politifaglig kompetanse i det hele tatt skulle involveres.

I rapporten pekes det likevel på at hovedinntrykket etter intervjuene er at arbeidsfordelingen mellom de juridiske og politifaglige utrederne «oppfattes som naturlig, riktig og akseptert av begge grupper».

Det er det ikke alle som er enige i.

Toppen av isfjellet

En av disse, er tidligere Kripos-etterforsker John Chr. Grøttum, som i en årrekke har vært leder av Norsk Forening for Etterforskning og Sikkerhet (NFES), en interesseorganisasjon for privatetterforskere.

I sitt høringssvar til rapporten fra etterkontrollen av Gjenopptakelseskommisjonen, pekte interesseorganisasjonen på at kompleksiteten i en rekke av sakene som søkes gjenåpnet, først og fremst «ligger i identifiseringen av bevis, kontroll av bevis/omstendigheter, søking og innhenting/sikring av eventuelle nye bevis/omstendigheter og kontroll av disse».

«Dette gjøres etter helt ordinære etterforskningsmetoder, og krever først og fremst politikompetanse», skrev NFES i høringssvaret.

– Jeg har tillatt meg å se litt på bakgrunnen til de juristene som satt i utredningsenheten. De har ikke noen spesiell, etter mitt syn, faglig bakgrunn for å drive etterforskning. Gjenopptakelseskommisjonen burde i langt større grad satset på godt kvalifiserte, erfarne politietterforskere. De har en annen tilnærming og erfaring, og er mer nysgjerrige. De ville gått inn i sakene med en helt annen holdning, sier Grøttum i dag.

I arbeidet med denne saken har Politiforum snakket med flere personer med nært kjennskap til Gjenopptakelseskommisjonens arbeid. Ikke alle ønsker å stille til intervju, men mange av kildene peker på den samme problemstillingen:

At den politifaglige kompetansen spiller annenfiolin i vurderingen av hvilke saker som skal gjenåpnes av kommisjonen, har hatt stor betydning i behandlingen saker som ikke har nådd fram.

– Jeg har mange eksempler på saker hvor vi har framskaffet en rekke beviser som sår tvil om hva som har skjedd, men hvor kommisjonen har avvist å ta opp saken til behandling, sier Grøttum.

Advokat Arvid Sjødin mener det er sterkt problematisk at sakene som begjæres gjenåpnet kun vurderes med et juridisk blikk.

– Da jeg gikk ut av jussen, hadde jeg ikke lært noe om bevis og bevishåndtering. Vi hadde ingen begreper om dette. Sønnen min gikk ut av jussen for seks år siden, og det var akkurat likt for ham. Han fikk ingen opplæring i dette, sier advokaten.

Gjenopptakelseskommisjonens leder Siv Hallgren avviser overfor Politiforum at det skal være snakk om noen profesjonskamp, og uttrykker tilfredshet både med kompetansen i sekretariatet og kommisjonens arbeidsform. Les Hallgrens tilsvar her.

Både Sjødin og Grøttum har mistet troen på kommisjonen slik den er organisert i dag.

– Jeg har nærmest gitt opp, sier Grøttum.

– Og det er en gjengs oppfatning blant våre nærmere 40 medlemmer, fortsetter han.

En annen av Politiforums kilder, som ikke ønsker å stå fram, sier det slik:

– Det vi ser nå, er toppen av et kjempestort isfjell.

Liland-saken

Historien om kommisjonen startet på sett og vis med et dobbeltdrap i Fredrikstad i desember 1969. Året etter ble Per Kristian Liland dømt for drapene, som han sonet 14 år i fengsel for å ha begått. Da saken ble gjenopptatt i 1994, ble Liland frikjent og tilkjent erstatning og oppreisning.

Den såkalte «Liland-saken» satte fart på et allerede pågående politisk arbeid om gjenopptakelse av straffesaker, og 15. juni 2001 munnet granskningen av Liland-saken ut i beslutningen om å opprette Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker. Advokat Janne Kristiansen – senere leder for Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) – ble kommisjonens første leder.

Etter det Politiforum har klart å få rede på, skal fagforeningen Politiets Fellesforbund allerede i høringsrunden ha understreket behovet for politifaglig kompetanse i kommisjonen.

Opprettelsen av den uavhengige kommisjonen innebar en markant endring fra tidligere praksis, hvor domstolen som hadde avsagt dommen, også skulle vurdere gjenopptakelsen.

– Dette er en revolusjon innen rettspleien. Det blir veldig spennende, sa Kristiansen i et NTB-intervju 31. desember 2003.

Allerede i dette intervjuet pekte Kristiansen på at de ansatte høyt kvalifiserte utredere «med en viss avstand fra politiet» – også de politifaglige.

Tre av de fire utrederne som var ansatt noen dager før kommisjonen igangsatte arbeidet, hadde politifaglig bakgrunn, går det fram av intervjuet.

Da Gjenopptakelseskommisjonen ble gjennomgått i 2012, pekte imidlertid arbeidsgruppen på at det er «en juridisk logikk eller kultur, som i hovedsak preger tenke- og handlemåten i sekretariatet». I rapporten fra etterkontrollen stilles det spørsmål ved om denne «juridiske logikken ikke kan være til hinder for å utnytte den politifaglige kompetansen bedre, for eksempel ved at de involveres tidligere i gjenåpningsprosessen; allerede i domfeltesamtalene og i vurderingen av om det bør foretas ytterligere etterforskningsskritt».

«Den politifaglige etterforskningen er basert på en langt mer operativ og gravende logikk enn den juridiske. Det gjør at personer med politifaglig utdanning og erfaring kan se andre forhold som relevante enn det juristene gjør», står det i rapporten.

Anbefalte mer politi

Arbeidsgruppen som ettergikk Gjenopptakelseskommisjonen i 2012, ble ledet av professor emeritus Ulf Stridbeck ved Institutt for offentlig rett på Universitetet i Oslo. Stridbeck husker ikke nøyaktig hvilke betraktninger arbeidsgruppen gjorde seg rundt de forskjellige logikkene.

– Men jeg tenker vi alle er preget av våre utdanninger. Jurister er preget av normer og rettskildelære, men ikke særlig bevisvurdering. Juristene den gang hadde ingen utdanning eller kompetanse innenfor det feltet, med mindre de hadde bakgrunn som for eksempel dommerfullmektige, sier han til Politiforum.

Stridbeck sier arbeidsgruppens rapport blant annet baserer seg på intervjuer med både utredere, kommisjonsmedlemmer og eksterne aktører som dommere, advokater og privatetterforskere, og også de som begjærte gjenåpning.

– Skillet mellom juridisk logikk og operativ politilogikk, var vi ikke kjent med. Det kom fra innspill vi fikk fra våre respondenter. Det var særlig privatetterforskere som påpekte at det burde være mer politifaglig analyse og kompetanse. Vi mente de argumenterte godt. Mye av kritikken mot kommisjonen i dag, kommer åpenbart fra de som ikke har fått gjenåpnet sine saker, og som jo har en egeninteresse, påpeker Stridbeck.

I rapporten fra etterkontrollen i 2012, anbefales det også å tilsette flere med politifaglig bakgrunn blant utrederne, fortrinnsvis «med kompetanse innenfor prosjektstyring og analyse».

– Denne anbefalingen må ha kommet etter innspill fra disse privatetterforskerne og andre respondenter, som forklarte tydelig for oss at her er det viktig med politifaglig kompetanse. Men jeg kan si at det overrasket meg at det ikke var større behov for mer politifaglig kompetanse, både den gangen og i dag. Hvis det var slik at det ikke var oppgaver til de to-tre politifolkene, så måtte jo ressursene åpenbart omdisponeres. Dette handler om kommisjonens virkelighet, deres type saker. Sakstilfanget må styre det faktiske behovet, sier Stridbeck i dag.

– Hva tenker du om at det er en større overvekt av juridiske utredere i dag enn da dere anbefalte å tilsette flere politifaglige utredere?

– Det er kommisjonens valg. De bestemmer selv innenfor sin budsjettramme hvilket nivå de vil legge seg på. Behovet varierer jo også voldsomt. Det er store svingninger i sakene, fra de mindre og dårligere begrunnede begjæringene, til de voldsomt store. Man kan ikke ansette fast etter toppene. Husk at kommisjonen også kan leie inn politibistand, slik de har gjort i forbindelse med Baneheia-saken, svarer Stridbeck.

Forbundssekretær Bente Elisabeth Bugge i Politiets Fellesforbund, sier det synes uheldig at det er en stor skjevfordeling av jurister i kommisjonens sekretariat.

– Straffeloven sier at kommisjonen av eget tiltak skal sørge for at saken er så godt opplyst som mulig før den avgjør om en begjæring skal tas til følge. Etterforskning er et eget fag og da synes det meget uheldig for kommisjonens arbeid at den vektlegger juridikum så sterkt og har nedprioritert det politifaglige blikket, sier hun til Politiforum.

Bugge viser til en fersk master i etterforskning som tar for seg om integrert påtale har en effekt på kvaliteten i etterforskningen. Funnene i oppgaven viser at integrert påtale ikke fører til at det blir utarbeidet flere relevante etterforskningshypoteser enn om kun politikompetansen var involvert.

– Selv om masteren hadde fokus på initialfasen i etterforskning, er det ikke unaturlig å trekke paralleller til kommisjonens arbeid som handler om å foreta en grundig utredning av en sak før den tar sin beslutning, sier hun.

Samme utreder

Gjenopptakelseskommisjonens arbeidsform sto sentralt under etterkontrollen i 2012. Kommisjonens medlemmer ga da klart uttrykk for at utrederenes innstillinger «kun er rådgivende, og at kommisjonen treffer sin avgjørelse uavhengig av denne».

Samtidig ble det understreket at «utreders innflytelse på resultatet er sterk og at kommisjonen i svært få tilfeller fraviker innstillingen».

«Siden kommisjonen gir uttrykk for at det kun er tale om et fåtall saker der den faktisk er uenig i utreders utkast til avgjørelse, indikerer dette stor tillit til utrederne og indirekte også en viss grad av avhengighet, selv om arbeidsgruppen ikke vil gå så langt som å si at kommisjonen er prisgitt utrederne. Det at kommisjonen får seg forelagt en ferdig skrevet avgjørelse kan imidlertid virke bindende for tanken og for debatten», skrives det i etterkontrollens rapport.

Som VG tidligere har omtalt, var det den samme juridiske utrederen som skrev alle utkastene til innstilling i Baneheia-saken.

– I realiteten er det utrederen som bestemmer, mener advokat Arvid Sjødin.

I lys av VGs sak peker Ulf Stridbeck, som ledet etterkontrollen av kommisjonen i 2012, på at dette er uheldig.

– Vi vet fra psykologien at om samme person skal vurdere en sak for andre, tredje, fjerde gang, så er det ikke mye friskt blikk. I det gamle systemet var det dommeren som avsa dommen som også skulle vurdere gjenåpning, fordi han kjente saken godt. Så skjønte man at det da var fare for at det ville gå prestisje i avgjørelsen, og endret det til at avgjørelsen skulle fattes av samme domstol, ikke samme dommer. Deretter kom Gjenopptakelseskommisjonen, som opplagt har en distanse til den konkrete saken, sier Stridbeck.

– Ingen den gangen ønsket seg tilbake til at tilfeldige domstoler skulle vurdere gjenåpningsbegjæringene, fortsetter han.

I etterkontrollens rapport ble det påpekt at utrederne har «en svært selvstendig stilling», og at «de juridiske saksbehandlerne som ofte behandler sakene alene, foretar utredningsskritt som eksempelvis ikke en politijurist ville ha utført, blant annet domfelteintervjuer og vitneavhør».

«Det faktum at utreder på denne måten bestemmer om etterforskningsskritt skal iverksettes eller ikke, kan indirekte gi stor innflytelse på resultatet. Innflytelsen styrkes ved at utreder i motsetning til kommisjonen leser alle dokumenter, og velger ut det utdrag med dokumenter som sendes ut til medlemmene», skrives det i etterkontrollens rapport.

– Ved at utrederen skriver innstillingen og medlemmene i kommisjonen ikke får alle dokumenter, er det noe som svikter, mener Sjødin.

Stridbeck påpeker at det nok ikke stemmer i dag.

– Dokumenthåndteringen er digitalisert og kommisjonsmedlemmene har med et tastetrykk innsyn i sakens alle dokumenter. Dessuten er det en umulig oppgave om samtlige kommisjonsmedlemmer med heltidsjobb ved siden av vervet skal lese samtlige dokumenter i de 170 saker som avgjøres per år uten et grovsorteringsarbeid fra fulltids utredere, sier han.

Større sirkulasjon

Flere av Politiforums kilder i denne saken, peker på behovet for hyppigere utskiftning av utrederne i kommisjonens sekretariat, spesielt blant de politifaglige. Årsaken, mener kildene, er blant annet behovet for oppdatert politifaglig kompetanse i kommisjonen.

En av de opprinnelige tre politifaglige utrederne er fortsatt ansatt i sekretariatet, mens en annen ble pensjonist i fjor. Den tredje sluttet kort tid etter at kommisjonen ble opprettet, og ble aldri erstattet. Blant de juridiske utrederne har det vært større utskiftninger underveis.

Sirkulasjonen blant utrederne var et tema allerede under etterkontrollen i 2012. Da påpekte flere utredere «en viss bekymring for at kommisjonens utredere over tid kan utvikle mindre åpenhet for at «her kan det være noe feil», og at utredere på åremål bør vurderes».

«Arbeidsgruppen har vurdert om utredere bør ansettes på åremål. Åremålsstillinger kan hindre at utrederne «gror fast» i rollen. På den annen side vil åremålsstillinger svekke muligheten for den læring som normalt skjer over tid, samt at de kan være uheldige i rekrutteringssammenheng. […] Arbeidsgruppen […] kan heller ikke se noe særskilt behov for en slik løsning for utrederne i Gjenopptakelseskommisjonen», konkluderte etterkontrollen.

På spørsmål om hva han i dag tenker om denne bekymringen, svarer Ulf Stridbeck dette:

– Jeg tenker at en god blanding av kontinuitet og forandring er bra, som for eksempel lange åremål. Det er åpenbart at oppdatert kompetanse om for eksempel nye etterforskningsmetoder er et pluss, noe som taler for bedre sirkulasjon, sier han.

Forbundssekretær Bente Elisabeth Bugge i Politiets Fellesforbund peker på at etterforskningsfaget har gjort «et kvantesprang» siden Gjenopptakelseskommisjonen ble opprettet.

– Vi har gjennomført et etterforskningsløft, fått et system for kontinuerlig fagutvikling, og et system for kontinuerlig utvikling av medarbeiderne. Dette har blant annet resultert i at alle etterforskere skal ha obligatorisk årlig opplæring. Etterforskningskompetanse er med andre ord ferskvare, og dette tilsier at for å være oppdatert, bør ikke utredere i Gjenopptakelseskommisjonen sitte for lenge av gangen. En ordning med åremålsstillinger kan derfor være relevant for å sikre kvaliteten i utredningene, mener hun.

I arbeidet med denne saken, har Politiforum kontaktet tidligere og nåværende utredere i Gjenopptakelseskommisjonen. Ingen av dem ønsker å uttale seg.

– Kan være nødvendig

Forsvarsadvokat Arne Gunnar Aas satt i Gjenopptakelseskommisjonen fra 2015 til 2021. Han var en del av det knappe flertallet som i 2021 stemte for å gjenåpne Viggo Kristiansens sak. Dette var den eneste gangen han vurderte Baneheia-saken.

Aas sier at han opplever kommisjonens utredere som svært dyktige. På spørsmål om hva han mener om kritikken som rettes mot profesjonsfordelingen i sekretariatet, og dagens arbeidsmåte, svarer han dette:

– Dette reiser et generelt spørsmål om omfanget av den etterforskning/utredning som skal utføres av sekretariatet. Kommisjonens utredere foretar også i dag etterforskning med nødvendige avhør av tiltalte eller vitner, og har også mulighet til å innhente ekspertise på de fagområdene gjenopptakelsesbegjæringen gjelder. Det kan være nødvendig å styrke den politifaglige kapasiteten i sekretariatet, og det har også vært diskutert. Det må imidlertid ikke glemmes at kommisjonens arbeid i stor grad er bevisvurdering av sakens faktum, opp mot de rettslige vilkårene for gjenopptakelse, sier han.

Aas forteller at han i løpet av sine år i Gjenopptakelseskommisjonen, sjeldent reagerte på at utredningene de fikk presentert fra sekretariatet hadde feil eller mangler.

– I utgangspunktet får vi framlagt et utsnitt av dokumenter, som personaliadokumenter, aktuelle dommer, politiavhør eller tekniske rapporter, samt andre dokumenter som har betydning for spørsmålet om gjenopptakelse. Så har vi selvfølgelig anledning til å be om ytterligere dokumenter, som det ikke er helt sjeldent at vi gjør. Det avhenger igjen av hva som er begrunnelsen for begjæringen om gjenopptakelse, sier advokaten.

Aas peker på at den vanligste grunnen til at en sak blir gjenåpnet, er at det har framkommet nye bevis eller omstendigheter som gjør at saken stiller seg i et annet lys, i forhold til den avsagte dommen.

– Da vil fokuset ofte være hvilke nye bevis eller omstendigheter som eventuelt har framkommet. Kommisjonens vurdering er da om det er tilstrekkelig hold i de nye bevisene opp mot lovens krav til gjenopptakelse, sier han.

Lang saksbehandling

Kommisjonens kritikere peker på Gjenopptakelseskommisjonens selvstendige utredningsplikt, forankret i straffeprosessloven § 398:

«Kommisjonen skal av eget tiltak sørge for at saken er så godt opplyst som mulig før den avgjør om begjæringen skal tas til følge. Avgjørelsen skal forberedes og avgjøres uten ugrunnet opphold. Kommisjonen kan innhente opplysninger på den måten den anser hensiktsmessig.»

Advokat Arvid Sjødin mener kommisjonen på langt nær oppfyller denne utredningsplikten.

– Plikten til å opplyse saken er mye større i Gjenopptakelseskommisjonen enn hos en domstol. Det er det ingen tvil om, men kommisjonen gjør ikke det, sier Sjødin.

Advokaten peker på at han i Viggo Kristiansens gjenopptakelsessak kun er kjent med at kommisjonen har gjennomført ett etterforskningsskritt. Det skjedde i 2018. Da ble en av kommisjonens politifaglige utredere sendt for å undersøke et tips om at Kristiansen i mai 2000, dagen etter drapene i Baneheia, skal ha blitt observert på Flekkerøya utenfor Kristiansand.

– Kristiansen skal da ha stilt seg opp på en kai i militæruniform, hvor han hylte høyt mens han kastet en kniv i sjøen. Dette var den eneste utrykningen de hadde i den saken. For meg forteller det litt om kompetansen. Ingen visste hvem Viggo var dagen etter de grufulle drapene, sier Sjødin.

Oppfatningen om nivået på kompetansen deler han med flere. En av dem er privatetterforsker Tore Sandberg, som gjennom å spille en sentral rolle i gjenopptakelsen av Liland-saken, også bidro til at Gjenopptakelseskommisjonen ble opprettet.

Sandberg har senere også bidratt til frifinnelsen av drapsdømte Fritz Moen, og har de siste 20 årene brukt mye tid på å granske Orderud-saken. I juni 2018 sendte han en gjenopptakelsesbegjæring til kommisjonen på vegne av Per Orderud.

Sandberg har senere sendt kommisjonen over 50 tilleggsbegjæringer om etterforskningsskritt han mener de bør gjøre for å vurdere om de skal gjenoppta Orderud-saken; begjæringer han også hevder å ha dokumentert godt. Først i oktober 2020 kom kommisjonen med en oppdatering.

– Ut ifra dokumentene vi fikk oversendt, så vi at kommisjonen hadde foretatt to avhør av vitner vi hadde begjært avhørt. Det ene ble gjennomført i januar 2019, det andre i april samme år. Vi fikk altså ingen dokumentasjon fra kommisjonen i løpet av det halvannet året siden de tok disse to beskjedne avhørene, sier Sandberg til Politiforum.

– Fraværende dialog

Sandberg har fått opplyst via omveier at noen av vitnene han har begjært avhørt, ikke har blitt kontaktet av kommisjonen i det hele tatt, snart fire og et halvt år etter at han leverte begjæringen.

En av vitnene hevder å ha blitt oppringt av en ukjent person om morgenen første pinsedag, hvorpå personen som ringte skal ha sagt «Anne er henrettet». Telefonsamtalen har ifølge Sandberg sannsynligvis gått til feil person – og skal ha blitt gjort før likene til Anne Orderud Paust og hennes foreldre ble funnet.

– Vi aner ingenting om hva som skjer. Hvorfor får ikke vi informasjon om det, og avhørsrapporter? Under vanlig politietterforskning av en straffesak, blir partene underveis orientert om etterforskningsskritt som tas. Det er nesten fraværende i kommisjonen, sier han.

I et brev til kommisjonen sendt i oktober i år, ber Sandberg om svar på hvorfor han ikke blir holdt løpende orientert om saken og hvorfor ikke kommisjonen har fulgt opp begjæringene hans.

«Kommisjonens utredning vil bli oversendt partene når den antas ferdig. Det er ikke verken vanlig eller hensiktsmessig at partene blir holdt løpende orientert, utover det som allerede er gjort i saken.

Kommisjonen har etter straffeprosessloven § 398 første ledd ingen plikt til å utføre all utredning sakens parter ber om. Det beror på en vurdering av om det begjærte antas å kunne føre til opplysning av saken», skriver kommisjonsleder Siv Hallgren i sitt svar til privatetterforskeren.

Sandberg peker også på at noe av materialet han ble oversendt i 2020, var en rapport utarbeidet av en av kommisjonens politifaglige utredere. Rapportens utgangspunkt var et vitne som overfor Sandberg hevdet at en eks-jugoslav fortalte henne at han sto vakt utenfor kårboligen på Orderud gård da drapene ble begått.

– I rapporten står det skrevet at denne personen skulle ha sittet fengslet i Tyskland da samtalen ble gjort. Det ville selvfølgelig gjort vitneobservasjonen uinteressant, men det er en liten hake ved det hele. Rapporten var skrevet om feil person, sier Sandberg, og fortsetter:

– Den faglige kvaliteten på utrederenes arbeid er, for å si det forsiktig, elendig. Det går rett og slett ikke an å drive utredning av gjenåpningsbegjæringer på den måten der.

Privatetterforskeren er så opprørt at han 2. november i år kontaktet både Justis- og beredskapsdepartementet og Stortingets justiskomite, med en begjæring om omstrukturering av Gjenopptakelseskommisjonens virksomhet og praksis.

Der ber Sandberg om praksisendring som skal sikre sakens parter løpende orientering om hvilke etterforskningsskritt som tas.

– Denne saken er etter min oppfatning så alvorlig, at jeg ser meg nødt til å redegjøre for den og fremme denne begjæringen, sier Sandberg.

Begjæringen kommer i kjølvannet av at et flertall på Stortinget – i etterkant av Riksadvokatens avgjørelse om Viggo Kristiansen – den 27. oktober la fram et forslag om å gjøre en gjennomgang av kommisjonen.

«Stortinget ber regjeringen sette ned et utvalg som skal gjennomgå Gjenopptakelseskommisjonens oppbygging og struktur samt komme med forslag til hvordan kommisjonen kan oppfylle forutsetningene om å skape tillit til gjenåpningsbegjæringer og fatte innholdsmessig gode avgjørelser av gjenåpningsspørsmålet», heter det i forslaget, som i skrivende stund ikke er behandlet.

Forsvarsadvokat og tidligere kommisjonsmedlem Arne Gunnar Aas, retter en advarende pekefinger mot de som nå tar til orde for å oppløse Gjenopptakelseskommisjonen.

– Mange tror tilsynelatende at kommisjonen er en ankedomstol, og at dette handler om en omkamp om den rettskraftige dommen, men de må ta utgangspunkt i det mandatet kommisjonen har, og de rettslige kravene for å gjenåpne en rettskraftig dom, sier han.