Rachlews reform

Etterforskningsfaget er i krise. Restansenivået har steget jevnt og trutt siden 2006. Erfarne etterforskere går lei og søker seg bort, mens rekrutteringen svikter. I nettfora og leserinnlegg uttrykker publikum manglende tillit til at politiet skal klare å etterforske og oppklare hverdagskriminaliteten.

Allerede i 2007 forfattet Politidirektoratet (POD) en tilsynsrapport hvor de tilkjennega sine bekymringer for politietterforskningen. Tendensen var tydelig: Gjennomtrekken blant politiets etterforskere var høy. For mange sluttet og for mange ble for kort tid i jobben.

– Dette er åtte år siden. Og trenden har forsterket seg, sier Asbjørn Rachlew.

Ingen formelle krav

Rachlew er en av norsk politis mest anerkjente, taktiske etterforskere - kanskje den mest anerkjente - og er en mangeårig premissleverandør for utviklingen av etterforskningsfaget.

– Fra vårt fagmiljø har vi påpekt den urovekkende trenden i mange år. Vi har sagt i fra internt og vi har skrevet kronikker. Etterforskningsfaget har i realiteten ikke hatt noen sentral politiledelse. Fordi hverken Politihøgskolen eller påtalemyndigheten har myndighet til å etablere nasjonale systemer som sikrer fagutvikling i linjen, har PODs neglisjering av fagområdet fått de alvorlige konsekvensene vi ser i dag, sier Rachlew.

Som Politiforum skrev i desember, stiles det ingen formelle krav til politiets etterforskere, hverken når det kommer til formalkompetanse eller ferdigheter.

– Det betyr for eksempel at den som tar mot til seg, og oppsøker politiet for å anmelde en voldtekt, risikerer å bli avhørt av en som ikke har de ferdighetene som kreves. Grunnutdannelsen har riktignok utviklet seg formidabelt det siste tiåret, men det er naivt å tro at våre kolleger skal utvikle seg i en profesjonell retning uten oppfølging på arbeidsplassen, sier Rachlew.

Den erfarne etterforskeren har oppfordret Politihøgskolen (PHS) til å vurdere et nytt utdanningsløp der studentene gis mulighet til å velge retning 3. året. De som ønsker det bør gis anledning til å fordype seg i etterforskning, påpeker Rachlew Samtidig bemerker han at det er i linjen, ute i distriktene, at den faglige utviklingen har stagnert.

– Problemet med gjennomtrekk på etterforskningsavdelingene er nå så stort at de som veileder praksisstudentene ofte må rekrutteres blant kolleger som selv nettopp ble uteksaminert fra PHS.

Kontrasten er stor til kravene som stilles til innsatspersonell, som avhengig av kompetanse, sertifisering og stilling, hvert år må godkjennes for den IP-kategorien de skal inn i. Med dette følger det også obligatorisk trening på minst 50 timer årlig.

– At etterforskernes kompetanse ikke lar seg måle gjennom hull i en skyteskive betyr ikke at deres ferdigheter i form av etiske og juridiske overveielser, beslutninger eller generell forståelse, ikke trenger en solid plattform med faglig påfyll. Også vi har spesialavdelinger med stort behov for spesialkompetanse. Men heller ikke her stilles det noen minimumskrav, og obligatorisk trening eksisterer ikke, understreker Rachlew.

Det ønsker etterforskeren å endre på.

Fra vondt til verre

I dag arbeider Rachlew som metodeutvikler for Oslo politidistrikt, i tillegg til både nasjonal og internasjonal jobbing. Han foreleser mye, senest i Jakarta, hvor han underviste i avhørsteknikk og menneskerettigheter.

Da katastrofen rammet 22. juli, var det ingen tilfeldighet at nettopp han ble kalt inn til operativ tjeneste som faglig rådgiver under avhørene av gjerningsmannen.

I 2009 forsvarte Rachlew sin doktorgrad ved det juridiske fakultet. I avhandlingen «Justisfeil ved politiets etterforskning», tok han utgangspunkt i straffesaken hvor Stein Inge Johannessen satt uskyldig varetektsfengslet i over seks måneder, siktet for drap.

– Jeg ønsket å finne ut av hva som går galt, når det først går galt med politiets etterforskning og, ikke minst; hva vi kan gjøre for å forebygge at det skjer igjen. Vi har en utdannelse som holder høyt, internasjonalt nivå. Vi er et av verdens rikeste land og er privilegerte på alle måter. Av den grunn mener jeg vi er moralsk forpliktet til å gå foran, og vise at det er mulig å skape et effektivt politi som arbeider i tråd med verdiene som ligger til grunn for menneskerettighetene. Vi må lede an, vi må ta utviklingskostnadene og vi må kontinuerlig jobbe med utvikling. Derfor må vi være kritiske til alt som kan og må forberedes, sier han.

Rachlew så det allerede da han kom tilbake til politiet i 2009 etter fem år med forskning. Noe hadde skjedd med etterforskningstjenesten. Viktige etterforskningsstillinger var ikke lenger attraktive.

Etterforskerne fortalte Rachlew at de var blitt mer saksbehandlere enn etterforskere, og at de ofte bare stemplet unna saker for å få dem henlagt. Allerede da ble Rachlew bedt om å skrive et forslag til hva som kunne gjøres med etterforskningsfaget for å få det på fote igjen. Resultatet ble notatet «Kvalitet i etterforskningsleddet - et krafttak og noen langsiktige grep».

– Der gjorde jeg ledelsen oppmerksom på skjevheten som gradvis hadde fått utvikle seg. Mens ordenspolitiet hadde utviklet seg i en profesjonell retning, gjennom forståelse for at målrettet trening med formelle krav stimulerer til innsats og kvalitet, var utdanningen av distriktets etterforskere gradvis bygd ned. Det hadde gått fra en sentralisert avdeling som utdannet etterforskere, til en desentralisert ordning der nytilsatte etterforskere ble satt i produksjon med sakspress så stort at også opplæringen bar preg av saksbehandling, sier Rachlew.

For å nå opp i IP-systemet må man prestere for å kvalifisere seg for større oppgaver.

– Det stimulerer arbeidsmiljøet og skaper reelle utsikter og opplevelse av egenutvikling. Når den alternative tjenesten på etterforskningsavdelingen preges av stagnasjon, sier det seg selv at ordensavdelingen blir mer attraktiv.

Rachlew forteller at også etterforskningsledelsen sliter med det samme problemet. Heller ikke her stilles det noen minimumskrav, verken til formalkompetanse eller ferdigheter.

– Vi har ingen systemer som sikrer at teorien settes ut i praksis. Det finnes unntak, både lokalt og sentralt, men de bekrefter regelen, sier Rachlew.

Må få fagansvarlige

Opplæringsprogrammet «K.R.E.A.T.I.V.» inkluderte i sin tid både opplæring, trening og godkjenning, men godkjenningsordningen falt bort da PHS overtok utdanningsprogrammet, forteller Rachlew.

– Begrunnelsen var at skolen ikke kunne pålegge distriktene å sertifisere sine etterforskere. Det er det bare politiets fagmyndighet, altså POD, som kan gjøre. Men derfra har det vært stille.

Rachlew mener en løsning er at politidistriktene oppretter stillinger til fagansvarlige som fristilles fra saksansvar. Hvis ikke «drukner» de i sak.

– De fagansvarlige skal utdanne, veilede og gi tilbakemeldinger til etterforskerne, også under produksjon. Da slår vi to fluer i et smekk: Vi kvalitetssikrer de prioriterte sakene, og utvikler våre kolleger samtidig. Dette må skje i tråd med nasjonale minimumsstandarder, og i nær kontakt med nasjonale og regionale fagansvarlige, som heller ikke finnes i dag, påpeker Rachlew, og fortsetter:

– Uten en nasjonal strategi med lokale og sentrale fagansvarlige i posisjoner til å sette strategien ut i live, blir det vanskelig å snu den uheldige trenden.

Feil under etterforskningen kan få alvorlige konsekvenser. Rachlew påpeker at det ikke er enklere å avhøre et menneske i krise enn å kjøre politibil, og at også etterforskere er en del av politiets ansikt utad.

– For meg virker det ikke som om organisasjonen har reflektert tilstrekkelig rundt det faktum at våre etterforskere sitter i lange, ofte svært intime mellommenneskelige møter, hver eneste dag, over hele landet. Betydningen av at vi opptrer profesjonelt er helt avgjørende. Ikke bare for rettssikkerheten, men også for publikums opplevelse av prosessen.

Politiets egne målinger viser at de som har vært i kontakt med politiet, har mindre tillit til politiet, enn de som ikke har vært i kontakt med dem.

– Jeg tror den manglende satsingen på etterforskningstjenesten påvirker publikums tillit. Vi er nødt til å etablere noen minimumsstandarder. Ikke bare med tanke på kompetanse og ferdigheter, men også i helt sentrale, faglige spørsmål knyttet til metodikk og teknologiske hjelpemidler, understreker Rachlew.

Fagledelse i praksis

Den norske ordningen med integrert påtalemyndighet, gir også utfordringer for etterforskningsfaget. Rachlew mener det er både fordeler og utfordringer ved juristenes nære tilstedeværelse.

– Ordningen reiser store spørsmål, som nettopp derfor bør diskuteres fra tid til annen, ikke minst i lys av det faktum at politiet har utviklet seg enormt de siste 40 årene, fra en etat mot en profesjon. Men vi må vokte oss for å trekke forhastede beslutninger og passe på at argumentene som spilles inn er faglig funderte. Det følger mange fordeler med ordningen. Selv har jeg ikke konkludert, sier han.

Vel så viktig, mener Rachlew, er å ta opp spørsmålene knyttet til fagledelse og rollefordelingen mellom politi og påtale i dagens system. Hva betyr det for eksempel at juristene skal «lede» arbeidet? Rollefordelingen er blitt skjev, uklar og forvirrende, mener Rachlew.

– Skal en politijurist fortelle våre kriminalteknikere hvordan de, rent metodisk skal innhente og sikre et fingeravtrykk? Selvsagt ikke. Det har de ingen forutsetninger for å gjøre. Like lite som riksadvokaten har forutsetninger til å forfatte et rundskriv om hvordan det skal gjøres. Om jeg stiller spørsmål om en politijurist skal fortelle taktiske etterforskere hvordan de skal innhente og sikre muntlige bevis, da er svaret tilsynelatende ikke like opplagt lenger, sier Rachlew, og spør:

– Riksadvokaten anser politiets avhørsmetoder som sitt fagansvar, men har påtalemyndigheten de beste forutsetningene for dette?

Her er det flere funksjoner som må defineres, inkludert fagledelse, saksledelse, legalitetsstøtte og kontroll, presiserer Rachlew. Han illustrerer problemet med fagledelsen med et konkret eksempel:

– I dag har Norge de mest moderne retningslinjene for vitnekonfrontasjoner i verden. Tradisjonen tro har påtalemyndigheten utgitt retningslinjene. Her gir de tilsynelatende overordnede føringer om hvordan politiet skal løse sine oppgaver. Rundskrivet befester påtalemyndighetens posisjon som «fagleder», men det er politiet som har identifisert de systemiske svakhetene med de gamle retningslinjene. Det er politiet som har søkt og samlet kunnskap, forsket, testet og til slutt, skrevet den anbefalte metodebeskrivelsen, ord for ord. Teksten har så påtalemyndigheten signert og utgitt som sin egen, og distribuert den tilbake til «tjenestemennene» i politiet. Slik fungerte fagledelsen i praksis.

Gammeldags ordning

Denne prosessen, understreker Rachlew, er en gammeldags ordning fra et samfunn med klasseskiller og maktstrukturer som ikke lenger eksisterer.

– Mitt hovedanliggende er overbevisningen om at denne prosessen, slik den praktiseres i dag, ikke er optimal for utviklingen av et moderne, kunnskapsbasert og tillitsvekkende politi. Dessuten mener jeg den gammeldagse ordningen undergraver vår egen profesjon og utviklingen av den. Vi er alle enige om at systemet er avhengig av et nært og godt samarbeid mellom politiet og påtalemyndigheten, men for at det skal fungere, må det være et samarbeid på like premisser, sier han.

Rachlew understreker at han ser på riksadvokaten som en viktig støttespiller for utviklingen av etterforskningsfaget.

– Vi hadde ikke fått til det vi har oppnådd uten hans støtte og engasjement, men for utviklingen av vårt fag og vår profesjon, må politiet sørge for at vi kommer i en posisjon der samarbeidet foregår på like premisser. Nå er det slik at politifaglige dyktige etterforskere aldri når lenger enn til å delta i arbeidsgrupper. Det gjelder ikke bare i arbeidsgrupper nedsatt av påtalemyndigheten. Bare se på POD. Ikke engang i vårt eget direktorat når politifaglig kompetanse frem i etterforskningsfaget, sier Rachlew.

Etterforskeren sammenligner med England, der alle relevante institusjoner er representert i strategiske styringsgrupper, hvor retningen stakes ut i fellesskap og alle har eierskap til sluttproduktet.

– Det kan ikke være slik at utviklingen av vår profesjon og vårt fag skal være prisgitt påtalemyndighetens initiativ, bemerker Rachlew.

Han mener mye av dette kunne vært unngått dersom POD hadde vært mer på banen.

– En direkte konsekvens av PODs fravær, er at den pågående fagutviklingen i politiets linjer ikke har fått noen nasjonal forankring i egen organisasjon. Det tror jeg er en viktig årsak til at etterforskningstjenesten har havnet i den negative spiralen den har. Konsekvensen har i alle fall blitt at vårt fag i stor grad er prisgitt påtalemyndighetens vurderinger og beslutninger, noe som selvsagt påvirker politiets innflytelse og definisjonsmakt over eget fag og egen profesjon.

Stanset bidrag

Riksadvokaten er nå i gang med prosessen for å lage nye retningslinjer for politiavhør. Betegnende nok er politiets fagmiljø kun invitert inn som medlemmer av arbeidsgruppen.

– To av oss har doktorgrader på området, en har skrevet lærebøker i faget, en har bakgrunn som vitnepsykolog og to er avhørsinstruktører med så mye studiepoeng i avhørsteknikk at de reelt sett holder masternivå. Omfattende erfaring som avhørere og avhørsinstruktører kommer på toppen av formalkompetansen, men tradisjonen tro ledes gruppen av en jurist. Juristene har åpenbart sine kunnskaper og ferdigheter, men i metodene det skal skrives retningslinjer om er de i realiteten noviser, med begrenset formalkompetanse og erfaring, bemerker Rachlew.

Han understreker at riksadvokaten helt sikkert vil utnytte den solide kompetansen som gruppen samlet sett besitter.

– Men det skulle bare mangle, sier Rachlew, som imidlertid nå har stanset sitt bidrag til dette arbeidet.

– Det er ikke riktig å bruke tid på nye retningslinjer før et system for implementering av mer teori er på plass. Vi må lytte til hva forskning og våre politikolleger forteller oss. Å produsere nye retningslinjer nå, vil ikke gjøre annet enn å øke gapet mellom teori og praksis. Det er ikke teorien det skorter på. Vi må bruke tiden vår på å utvikle et funksjonelt system for implementering, understreker han.

Dette har blant annet PHS spilt inn til riksadvokaten tidligere, men uten å ha fått gehør for det, sier Rachlew. Han mener påtalemyndigheten er bedre tjent med å utrede det grunnleggende spørsmålet om hvilken rolle og praktisk funksjon juristene skal innta når etterforskerne gjennomfører sine avhør.

– Vi har definert vår rolle, metoder og prosedyrer. Men hva skal påtalemyndigheten konkret bidra med, før, under og etter et avhør? Juristens rolle er ikke definert. De generelle beskrivelsene om «legalitetskontroll», «ledelse» og «kvalitetssikring» høres flott ut, men hva konkret innebærer det? Skal påtalemyndigheten ha ansvaret for etterforskningen, må de definere sin rolle og utvikle metoder og standarder som forplikter. Før dette er på plass blir det vanskelig å tilby juristene relevant og kunnskapsbasert etterutdanning, understreker Rachlew.

– POD må på banen

En annen stor utfordring for etterforskningsfaget er prioriteringen av tildelte ressurser. Rachlew trekker igjen fram de nye retningslinjene for vitnekonfrontasjoner som et betegnende eksempel.

– De nye retningslinjene krever en relativt omfattende omstilling for politiets etterforskere. Det er et krevende etterforskingsskritt som må utføres korrekt, hvor små, subtile justisfeil kan lede ut i uriktige domfellelser. Like fullt følges ikke direktivene fra riksadvokaten opp med ressurser, hverken til opplæring eller utstyr, eller minimumskrav til forståelse eller ferdighet, påpeker Rachlew.

Med den engelske modellen og en strategisk styringsgruppe, kunne situasjonen vært en helt annen, sier han.

– Da ville POD, PHS, og representanter fra landets politimestere, påtalemyndigheten og relevante forskningsmiljøer, sammen ha sørget for en optimal utvikling og implementering, mener Rachlew.

– For å sikre en kunnskapsstyrt utvikling og et fruktbart samarbeid på like premisser, der den politifaglige kompetansen ikke er prisgitt eller underordnet juristenes prioriteringer, må POD koble seg på. De må etablere en struktur som sørger for en nasjonal, strategisk og kunnskapsstyrt utvikling av politifaget, med nasjonale strategier for implementering og nødvendig opplæring. Først av instruktører, så av personell, fortsetter etterforskeren.

Først og fremst må politiet få på plass et system for kvalitetssikring, gjennom obligatorisk trening, evaluering og godkjenning.

– Det burde ikke være vanskelig å få til. Vi har klart det på innsatssiden med IP-systemet. Når det introduseres et nytt verktøy eller metodikk i den tjenesten, sørger politiets fagansvarlige for at det følger med detaljerte instrukser og et adekvat opplæringsprogram. Flere land har allerede etablert tilsvarende systemer for sine etterforskere. I England får for eksempel ingen under kategori tre avhøre barn, voldtektsofre eller mistenkte i alvorlige straffesaker. Vi har kunnskapen og behøver ikke finne opp hjulet på nytt, understreker Rachlew.

Det viktigste nå, er at POD engasjerer seg og følger opp.

– Uten minimumskrav klarer ikke distriktene å prioritere den nødvendige kvalitetssikringen. Det er nettopp et slikt system politiets etterforskere og etterforskningsledere savner aller mest. De opplever ikke faglig utvikling i hverdagen. Og så lurer man på hvorfor det er så mange som slutter som etterforskere. Det sier seg selv, sier Rachlew.

Han ønsker seg et sterkere, politifaglig POD som tar grep om etterforskningstjenesten.

– Det er avgjørende for fagets stilling at det utnevnes nasjonalt fagansvarlige, og at de rekrutteres ut ifra relevante, faglige kriterier. I min verden tilsier det at en mastergrad i etterforskning synes mer relevant enn en mastergrad i rettsvitenskap, understreker Rachlew, og legger til:

– Nå må POD komme på banen og sørge for grep som sikrer en profesjonell utvikling av etterforskningstjenesten.