Asylsøker eller migrant? ID-papirene stammer fra mange land. Illustrasjonsfoto. (Foto: Torkjell Trædal)

Migrasjon, menneskehandel og menneskesmugling

Begrepene kan være forvirrende.

Det siste året har enorme mengder mennesker ankommet Europa via sjø- og landruter til særskilt Hellas og Italia. Den mye omtalte «flyktningestrømmen» fremstilles ofte i media som en flodbølge som har truffet sør i Europa, hvorpå etterdønningene når helt opp til Norge i nord.

Menneskene som omtales blir gjerne delt i to ulike grupperinger – de «verdige» flyktningene på den ene siden og de «uverdige lykkejegerne» på den andre siden[i]. I tillegg har en tredje dimensjon sneket seg inn i debatten, kanskje særskilt etter terroranslaget i Paris fredag 13. november 2015. Nemlig frykten for at det blant flyktninger og migranter skjuler seg terrorister eller personer som kan være sårbare for radikaliseringsprosesser som kan føre til terrorhandlinger.

I den offentlige og private debatten florerer det med terminologi og begrep som til tider blir brukt i en slik kontekst at det skaper forvirring og engstelse hos folk flest. Denne artikkelen tar kort for seg begrepene migrasjon, menneskehandel og menneskesmugling.

Migrasjon

Begrepet «migrasjon» innebefatter at mennesker forflytter seg internt i en stat, eller mellom stater og dermed oppholder seg utenfor hjemstedet eller hjemlandet over tid. Man skiller gjerne mellom frivillig og ufrivillig migrasjon, noe som gjenspeiler bakgrunnen for at menneskene flytter på seg.

Frivillig migrasjon kan være at noen flytter for å få arbeid, mens ufrivillig kan være flukt fra konflikt og naturkatastrofer. I følge FN kan man dele migrantene inn i tre grupper: Lovlig migrant, irregulær migrant og ulovlig migrant[ii].

En lovlig migrant er en person med gyldig oppholdstillatelse i et annet land. En irregulær migrant er en person som oppholder seg i et land uten gyldige papirer. Og en ulovlig migrant er en person som er offer for menneskehandel eller menneskesmugling.

Menneskehandel

Menneskehandel innebærer utnyttelse av mennesker ved bruk av tvang, trusler, forledelse eller utnyttelse av disse personers sårbare situasjon til å blant annet utføre arbeid eller tjenester som tigging eller tyveri, seksuelle tjenester, krigstjeneste eller organhøsting. Ofte rekrutteres personene inn i en situasjon slik at de reiser frivillig under en falsk forutsetning av eksempelvis lovnad om arbeid eller lignende.

Den internasjonalt aksepterte definisjonen av menneskehandel er definert av FNs Palermoprotokoll[iii] art 3a til å måtte inneholde visse elementer av tvang og/eller forledelse, samt etterfølgende og vedvarende utnyttelse av ofrene. Det er ikke noe bestemt krav om at den sårbare situasjonen som utnyttes må være eksisterende. Altså er det å sette personer i en sårbar situasjon for deretter å utnytte deres sårbarhet også ulovlig.

Medvirkning eller tilrettelegging er straffbart – noe som kan inkludere det å leie ut leiligheter hvor utnyttelse foregår, administrere nettsider hvor personer rekrutteres/foreldes inn i utnyttelse, transportere personer fra A til B eller det å fungere som tolk eller rådgiver. [iv]

Nyere forskning viser at rekruttering og organisering av utnyttelsen av ofrene ofte tilrettelegges, organiseres og utføres via internett eller internettbaserte tjenester som eksempelvis Facebook og Viber. I tillegg har det i nyere tid vokst fram en hel industri av utnyttelse av menneskers identitet til grov økonomisk kriminalitet og utnyttelse av lands velferdssystem. Denne utnyttelsen skjer kanskje vis a vis mer tradisjonell utnyttelse til tvangsarbeid, tvangstjenester eller tvangsprostitusjon.

Man skiller gjerne mellom intern og ekstern menneskehandel, hvorpå førstnevnte er innad i et land og sistnevnte er over landegrenser. Det betyr at man kan ha menneskehandel internt i et land – uten at personene må forflytte seg over landegrenser. Etter norsk lov straffes menneskehandel etter straffelovens § 257 og 258 med fengsel inntil 6 og 10 år.

Menneskesmugling

Menneskesmugling innebærer illegal forflytning av mennesker over landegrenser. Dette foregår med samtykke fra personene som blir fraktet fra et land til et annet da de ønsker å forflytte seg. Bakmenn og organisatorer tar gjerne betalt for å frakte personene fra A til/via B til C.

I følge FNs menneskesmuglingsprotokoll[v] art 3a, defineres menneskesmugling som det å «bevirke, for direkte eller indirekte å oppnå en økonomisk eller annen materiell fordel, en persons ulovlige innreise til en statspart som personen ikke er statsborger av eller bor fast i.»

Dette med vinning eller ønske om å oppnå en type fortjeneste eller et gode samt bistand til å ulovlig forflytte seg over landegrenser gjenspeiles i norsk lovgivning ved utlendingslovens § 108 fjerde ledd og femte ledd.

Menneskehandel vs. menneskesmugling

Det fremstår som om det er enkelt å skille mellom personer som er utsatt for menneskehandel og personer som er menneskesmuglet. Der førstnevnte er ansett som et offer som er utsatt for overgrep og utnyttelse, er sistnevnte ansett som en kriminell som bryter nasjonal lovgivning ved å begi seg ulovlig inn i landet. Begge er ulovlige migranter. Per definisjon har offeret blitt tvunget eller forledet, mens lovbryteren frivillig har begitt seg ut på reisen mot betaling.

Dessverre er ikke virkeligheten like enkel å definere inn i avgrensede og adskilte båser. Dette fordi menneskehandel i høy grad utføres med løgn og misbruk av tillit fra personer de har en relasjon til. Noe som igjen innebærer at ofrene ikke selv alltid skjønner at de er i en utnyttelsessituasjon før det har gått noe tid.

I tillegg benyttes det i stor grad alvorlige trusler, grov fysisk og seksualisert vold mot ofrene og/eller deres nærmeste i tillegg til påtvunget økonomisk gjeld. Ofte fratas personene deres identitetspapirer slik at de ikke kan reise eller søke om lovlig opphold i destinasjonslandet. Kanskje får de tildelt en falsk identitet slik at de, dersom de stanses av myndighetene blir straffeforfulgt og/eller deportert for å ha brukt falsk identitet.

Alt dette er kontrollmekanismer som benyttes aktivt for å opprettholde eller skape en sårbar situasjon hvor ofrene lever i frykt og uvisshet slik at de ikke kan eller vil snakke med politi eller andre hjelpeorganisasjoner for å komme ut av situasjonen. Noen ofre kommer også fra så håpløse livssituasjoner med tvang, undertrykkelse, krig eller fattigdom at de ser på sin «nye livssituasjon» som en forbedring og en mulighet til et annet liv. Eller deres kulturelle bakgrunn tilsier at det er dødsskam for familien deres dersom det kommer fram at de har blitt voldtatt eller at de eksempelvis selger seksuelle tjenester.

Det som i utgangspunktet kan se ut som en menneskesmuglingssak kan altså ofte i realiteten vise seg å være en menneskehandelssak. Personer som har et sterkt ønske og behov om å migrere legger gjerne hele livet i hendene på menneskesmuglerne. På veien kan de lett utnyttes til ulike formål – kanskje økes billettprisen betraktelig, kanskje blir noen seksuelt utnyttet som sexslaver for smuglerne, barn bortføres til krigstjeneste eller radikaliseres og manipuleres for å bli benyttet som selvmordsbombere eller til annen terrortjeneste. Noen holdes fanget og blir benyttet som organdonorer eller som blodgivere til terrorgrupperinger.

Mulighetene for utnyttelse er uendelige og avhenger kun av utnytternes fantasi og kreativitet. Ikke alle utnyttes og noen er rene migranter som er smuglet inn i et land. Men her må man være åpen for å se etter skjebnene bak migrasjonstallene og ikke være for ivrig med å sette et kjapt stempel på hvem som hører hjemme i hvilken bås. Virkeligheten er sjelden like enkel som teorien.


[i]https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/flyktninger-i-norge

[ii] http://www.fn.no/Tema/Befolkning/Migrasjon

[iii] https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/fns-protokoll-for-a-forebygge-bekjempe-o/id107341/

[iv]

[v] https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/Protokoll-mot-smugling-av-innvandrere-pa-land-til-sjos-og-i-luften-som-supplerer-De-Forente-Nasjoners-konvensjon-mot-grenseoverskridende-organisert-kriminalitet/id422127/

Pioneren

Etter 25 år med politiforskning takker professor Liv Finstad for seg. Nå gjør hun opp status for sitt forhold til politiet. Men det er én ting hun angrer på.

Til toppen