Kjære Politidirektoratet, jeg har tenkt litt...

– Vi skal ikke bare produsere mer og bedre enn i fjor, vi skal i tillegg gjøre det med færre økonomiske ressurser. Nå kan man ikke bare si at regnestykket halter, det går ikke opp, skriver lokallagslederen i Vestfold i sitt leserinnlegg.

  • Endret

Politi, brannvesen, og ambulanse er hverdagslige innslag i ethvert bybilde. De er en del av vår trygghet. Effekten av deres tilstedeværelse kan egentlig ikke måles i penger. Det kan ikke publikums trygghetsfølelse heller. Den trygghetsfølelsen befolkningen har i hjemmet, overfor sine barn, overfor alle sine nærmeste. Følelsen av å være sett og vissheten om å bli ivaretatt dersom noe skulle skje.

Selvfølgelig for den enkelte borger i vårt velbeslåtte land, men samtidig en utgiftspost for mange byråkrater og politikere.

Vi skal se litt nærmere på politiet. I Vestfold skal politiet gjennomføre nok en reform. Dette skal skje samtidig som det er forventet at distriktet opprettholder eller forbedrer fjorårets resultater. En underbudsjettert og tidvis underbemannet etat skal produsere enda mer samtidig som den skal endre seg.

Allerede her ser de fleste at regnestykket halter litt. Det politiet som skal sørge for publikums trygghet, skal gjøre mer enn i fjor. Men det skal ikke koste mer! Og ikke nok med det: I tillegg til at det skal gjøres mer over et allerede sprengt budsjett, har byråkratene bestemt at budsjettet til Vestfold politidistrikt skal REDUSERES med to prosent!

Vi skal ikke bare produsere mer og bedre enn i fjor, vi skal i tillegg gjøre det med færre økonomiske ressurser. Nå kan man ikke bare si at regnestykket halter, det går ikke opp.

Grunnen til at vi har klart de resultatene vi har oppnådd, skyldes svært motiverte ansatte i alle ledd, en administrasjon og en ledelse som har snudd hver eneste krone for å prøve å komme i mål.

Belønningen for dette, er at vi tildeles mindre penger samtidig som det kreves at vi yter mer.

Dette hadde ikke vært noe å klage over hvis man hadde sett at det var en gjeng med tafatte ansatte som strødde om seg med de skattepengene vi er tildelt for å utføre vår samfunnsoppgave: Publikums trygghet og publikums rettssikkerhet.

Det er ikke realiteten her. Vestfold politidistrikt har dyktige og engasjerte medarbeidere i alle ledd. Alle er klar over den anstrengte budsjettsituasjonen, og har innrettet seg deretter. Budsjettet til politidistriktet tåler ikke flere økonomiske belastninger. En reduksjon på to prosent er en utopi.

Hvis vi ikke prioriterer bort noe.

Da blir spørsmålet til Politidirektoratet:

Hva skal bort-/nedprioriteres?

På hvilket område skal publikum belastes?

Skal terskelen for å henlegge saker settes lavere?

Skal vi unnlate å bytte ut våre uniformerte familiebiler som har passert 250.000 kilometer? Skal vi risikere å ha en bilpark med risiko for driftsstans i en kritisk situasjon?

Skal overtidsbudsjettet saneres slik at vi ikke kan opprettholde en minimumsbemanning?

Skal tiden til pålagt nødvendig trening i taktiske ferdigheter reduseres? Skal vi bygge ned og redusere kvaliteten på alle våre tjenester til publikum?

Jeg vet at alle ansatte i Vestfold politidistrikt vil gjøre sitt ytterste for at publikum ikke skal lide noen nød ved disse innsparingene. Her har vi dyktige fagfolk som er godt motiverte for å yte publikum best mulig service.

MEN: Det er viktig å forstå at motivasjon ikke er en utømmelig kilde. Det finnes en grense for hvor lenge våre motiverte og innsatsvillige ansatte vil gå på akkord med seg selv og sin egen hverdag.

Fra et fagforenings-standpunkt kan det ikke aksepteres at motivasjon og innsatsvilje "belønnes" med krav om å yte mer, samtidig som det kuttes i ressursene.

Vi i Politiets Fellesforbund Vestfold, ønsker den nye reformen velkommen. Det vi er sterkt kritiske til, er at den kommer samtidig med at det skjæres ned i budsjettet. Vi tror ikke denne reformen vil gi de resultatene som skisseres i intensjonene, dersom det ikke bevilges ekstra penger til de nye distriktene.

Ekstra ressurser til politiet, betyr ekstra ressurser til det publikum vi er satt til å tjene. Det gir oss mulighet til å organisere tjenesten på en måte som gir publikum den trygghet og rettssikkerhet de har krav på. Det gir oss muligheten til å ha et tilstrekkelig antall med sikre kjøretøy, og den nødvendige mengde med utstyr. Det gir oss mulighet til å sikre et riktig antall ansatte med nødvendig kompetanse på jobb til enhver tid.

Det er en del måleparameter som er usynlige, de kan ikke måles i penger: Verdien av en politimann som gjennom sin faglige dyktighet forebygger alvorlige hendelser. Verdien av det innbruddet som ikke blir begått. Verdien av den sivilt ansatte som gjennom sin erfaring gir straffesaken en raskere behandling i systemet, eller sørget for at familien fikk de passene de trengte i siste liten. Verdien av politijuristen som ser menneskene i de enkelte straffesakene. Verdien av arrestforvareren som gjør et vanskelig opphold i arresten bedre. Verdien av etterforskeren som avhører alt fra drapsmenn til voldtektsofre med profesjonell integritet, som gir alle parter den respekt de som medmennesker har krav på.

Verdien av at en politihund finner lille Ole som har gått seg bort i skogen. Følelsen som hans foreldre kjenner når de kan løfte ham opp i armene sine igjen, frisk og uskadd. Det finnes ingen bedriftsøkonomiske begreper for den verdien, men vi er i vår etat satt til å forvalte den.

De ressursene som settes inn i et slikt søk, kan ikke kalles investeringer. Det som driver mannskapene til de ekstra overtidstimene kan ikke måles, men det kan ødelegges.

Motivasjon er en fantastisk drivkraft, den skal pleies og styrkes. Hvis man gjennom økonomiske hensyn kynisk misbruker og utnytter den, vil den til slutt forsvinne. Jeg frykter at vår budsjettsituasjon tærer på de siste restene av motivasjonen hos de ansatte.

Vårt «råmateriale» er i likhet ned helsesektoren; mennesker. Det lar seg ikke gjøre å sette en pris på verdighet, omtanke og respekt. Det finnes ingen økonomiske grafer hvor disse begrepene passer inn. De er verdiløse sett ut fra et økonomisk synspunkt. I vår verden blir det helt feil.

Vi har enda motivasjonen og innsatsviljen. Gi oss de nødvendige ressursene til å sikre hverdagen til det publikum vi er satt til å tjene. Så skal vi sørge for at nærpolitireformen lever opp til forventningene, og at publikum får det polititilbudet de har krav på.

Per Fronth

Lokallagsleder

Politiets Fellesforbund, Vestfold

Til toppen