Forebygging, lovforslag og liberale rettsstatsprinsipper
(.)

Forebygging, lovforslag og liberale rettsstatsprinsipper

Politiets fremste målsetning mot 2025 er å forebygge, ved «tidlig intervensjon på lavest mulig risikonivå». Det er en klok og fremtidsrettet tilnærming, men står samtidig enkelte ganger i motsetning til liberale rettsstatsprinsipper. Sistnevnte sikrer at politiets utøvelse av statlig tvangsmakt er, og forblir legitim. Vi bør derfor diskutere hvilke prinsipper vi anbefaler at staten ikke bør bryte, selv med den gode hensikt å forebygge fremtidig kriminalitet.

I politiets virksomhetsstrategi Politiet mot 2025 beskrives forebygging som organisasjonens fremste målsetning. Vi skal være «i forkant av kriminaliteten», noe som må applauderes. Jo flere lovbrudd som kan avverges i fremtiden, desto færre hendelser å oppklare i ettertid. Dette er et godt utgangspunkt for å skape trygghet i befolkningen.

Videre står det skrevet i delstrategien om Kriminalitetsforebygging 2018 – 2020 at en kritisk suksessfaktor for nettopp å være i forkant av kriminaliteten, er «tidlig intervensjon på lavest mulig risikonivå». Med dette utgangspunktet, kan man imidlertid møte noen utfordringer i en liberal demokratisk rettsstat som Norge.

Handlingsrommet for å bedrive forebyggende politiarbeid i Norge er bredt, og slik bør det trolig også være. Likevel er grunnfundamentet i ethvert demokrati, frie borgere. Borgerne bør også helst være opplyste, slik at de kan foreta rasjonelle valg til det beste for seg og sine medborgere. Frihet er derfor en avgjørende viktig samfunnsverdi. Friheten er på ingen måte absolutt, og begrenses av statens lover.

Borgernes sikkerhet, herunder også kriminalitetsbekjempelse, og derav forebygging – er en annen viktig samfunnsverdi. Kravet om sikkerhet eksisterer først og fremst for å sikre at borgerne er frie, og derfor må borgernes rett på frihet vektes svært tungt i den demokratiske staten. Også ved utforming av nye lovforslag som kan bidra til å forebygge fremtidige lovbrudd.

Spørsmålet er imidlertid, vil det alltid være en klok tilnærming å bygge opp statens utøvende maktapparat til å kunne gripe inn på «lavest mulig risikonivå», i forkant av potensielle lovbrudd?

Vil det alltid være en klok tilnærming å bygge opp statens utøvende maktapparat til å kunne gripe inn på «lavest mulig risikonivå»?

Politiloven § 1 fastsetter at politiet både skal forebygge, og samtidig befeste borgernes rettssikkerhet. Vi står dermed ovenfor et dilemma. Forebygging «på lavest mulig risikonivå» vil i enkelte tilfeller stå i motsetning til bestemmelser i lovverkene som ivaretar enkeltindividenes rettigheter.

Frihet, rettssikkerhet og personvern er fellesbetegnelser på noen sentrale rettigheter. Rettighetene er avgjørende viktig, også for politiet – ettersom de sikrer legitimitet ved politiets utøvelse av statens tvangsmakt. Rettighetene, forankret i Grunnloven, er over de siste 200 årene innarbeidet i lovverkene til den liberale norske rettsstaten. Dette er noe vi ikke bør ta for gitt, ettersom slike rettigheter kun har eksistert i en liten brøkdel av menneskehetens historie, og samtidig vist seg svært verdifulle.

Godt hjulpet av FNs menneskerettighetserklæring som i 2018 fyller 70 år, og som blant annet ble utarbeidet i etterkant av erfaringer fra to verdenskriger.

Kombinasjonen av ny IKT-teknologi for masseinnsamling, -behandling og sanntidsanalyse av personinformasjon, nåtidens opplevelse av økte trusler, samt ønsket om å redusere muligheten for lovbrudd til et minimum – setter rettighetene under press. Eksempler på to lovforslag i senere tid som bekrefter en slik tendens, er saken om datalagringsdirektivet i 2011 og saken om inndragning av statsborgerskap i 2018. Også politiet som ønsker å ta nye virkemidler i bruk, i den gode hensikt, bidrar til presset.

Forebygging handler i sin kjerne om å forhindre fremtidige uønskede hendelser, som ikke har funnet sted, men som i fremtiden kan finne sted. Derfor er forebygging også i utgangspunktet en øvelse som innebærer usikkerhet. Når en usikker øvelse benyttes til å på «lavest mulig risikonivå» skulle gripe inn, og dermed i enkelte tilfeller kombineres med statens virkemidler for utøvelse av tvangsmakt, står vi historisk sett ovenfor et paradigmeskifte i statens fremgangsmåte for kriminalitetsbekjempelse. Dette reiser et prinsipielt viktig spørsmål, som vår etat bør ha et svært bevisst forhold til i møte med nye lovforslag som kan bidra til fremtidig risikoreduksjon.

Hvilke liberale rettsstatsprinsipper anbefaler vi at staten ikke bør bryte, selv når vi står ovenfor fremtidige lovforslag som kan bidra til å forebygge fremtidig kriminalitet?

Til toppen