Kjøreinstruktører beordres til PHS mot sin vilje

STAVERN (POLITOFORUM): Nypolerte utrykningsbiler står side om side på Fredriksvern verft. Sola over dem står høyt. Den gjør som regel det i Stavern. 

Politistudentene rygger mellom kjegler og akselererer ut i skarpe svinger. Kjøreinstruktørene står ranke bak solbrillene og observerer. 

– Du har enda mer å gå på her, og øk tempoet litt, smeller det fra en av dem.  

Mellom slagene småprates det. Stemningen er tilsynelatende lett, men frustrasjonen gjemmer seg bak smilene. Kjøreinstruktørene er ikke i Stavern av egen vilje. 

De er her fordi de må. 

– Alle er tjent med å ha motiverte, engasjerte og fornøyde instruktører. Systemet burde forstå det, sier kjøreinstruktør Svein Heggen.

–  Har mye ansvar 

Heggen er en av flere kjøreinstruktører som møter Politiforum. Han har blitt en talsperson for gruppa etter å ha engasjert seg i saken.

Han leder veien inn i garasjen, hvor instruktørene går over bilene mens studentene tar lunsj. På bakrommet, borte fra studentenes ører, kan instruktørene være ærlige. 

Skuldrene senkes. Et par kopper kaffe.

– Vi brenner for faget. Det er viktig å understreke. Men det må være bærekraftig å drive med det. Vi har mye ansvar og får for lite igjen for det. Da blir det vanskelig å forsvare, både for deg selv og familien hjemme, forteller Heggen.

Men det er verken ansvaret eller fraværet fra familien et par uker som får instruktørene til å ta til orde.

Det er endringen av rammebetingelsene som får dem til å revurdere alt de selv gir for saken. 

– Alt rundt oss har blitt svekket. Vi mister turnustillegg og pensjonspoeng. Vi gjør mer for mindre. Det har blitt vanskelig å se logikken i å stille opp. Så skal man liksom forsvare det overfor de hjemme også, sier Heggen. 

– Dette er ikke simulering

Kjøreinstruktørene må gi mye av seg selv. Kurs som denne foregår i bolker. Derfor må de være borte fra familien de neste to ukene.

– Dette er intensive kurs. Studentene skal få grunnopplæring i utrykningskjøring. Vi starter med det helt grunnleggende og bygger videre på momentbane og med utrykningskjøring i trafikken, sier Heggen.

Det går uten å si at dagene blir lange. Instruktørene skal ta studentene gjennom alt fra rygging og unnamanøvrer til akselerasjon og oppbremsing. Størsteparten av opplæringa foregår ute i trafikken hvor studentene øver på utrykningskjøring skarpt. 

Samtidig hviler ansvaret på instruktørenes skuldre, som til enhver tid sitter i passasjersetet. 

Blikket festet på veien. En hvilende fot over bremsen. 

– Dette er ikke simulering. Vi kjører skarpt med studenter som aldri har hatt blålys på taket. Erfaringen de kommer inn med er oftest minimal. Da må man være på. Når vi er på veien, er det vi som har ansvaret for dem og alle rundt oss i trafikken.  

– Det er mitt førerkort som ryker hvis det går galt

Om noe skulle gå galt, er det altså kjøreinstruktørene som må ta konsekvensene. 

– Det er ingen stor risiko. Statistikken viser at det veldig sjelden skjer alvorlige hendelser.  Samtidig kan vi faget vårt. Men vi har ansvaret for studentene i bilen og alle andre som er i miljøet vi øver i. Konsekvensene om det går galt kan være store, og det et potensielt mitt førerkort som ryker. Det må gjenspeiles i det man får igjen for det, sier Heggen. 

Kjøreinstruktørene som møter Politiforum kan fullføre hverandres setninger. De er på bølgelengde, selv om de vanligvis jobber spredt i landet. 

– Dette er ikke en del av vår faste jobb, men kommer på toppen av det vi vanligvis gjør. Så det er ikke bare å reise bort i to uker. Noen av oss har små barn. Når man i tillegg nå får mindre igjen for det, tærer det på. Det koster både økonomisk og familiært.

En teknisk presisering 

Kjøreinstruktørene har ikke alltid vært misfornøyde. Å bli kjøreinstruktør er ikke for alle. Spesialutdanningen er både omfattende og krevende. 

Politihøgskolen selekterer egnede tjenestepersoner til utdanningen, og gjennom utdanningsløpet gis det en omfattende opplæring i instruktørfaget.

– Utdanningen inneholder pedagogiske emner, opplæring i instruktørrollen, kjøreteknikk, utrykningskjøring, glattkjøring, og trafikkforståelse, forklarer Heggen.

Og det er lidenskapen for faget som har fått instruktørene til å gå gjennom dette. 

– Vi er utdanna fagfolk. Hvem som helst kan ikke gjøre denne jobben. All instruksjon i utrykningskjøring er regulert i forskrift om krav til opplæring, prøve og kompetanse for utrykningskjøring. Forskriften stiller krav til godkjenning av utrykningsinstruktører, sier Heggen. 

Problemene begynte høsten 2024. Da kom det et brev fra Politidirektoratet (POD) med en teknisk presisering. 

Kjøreinstruktørenes vilkår var i ferd med å endre seg. 

Inntil da hadde kjøreinstruktøroppdraget vært «ekskludert fra arbeidsplanen». Det betyr at oppdraget ved PHS ikke påvirket hjemme-turnusen. Instruktørene fikk derfor beholde turnustilleggene sine. 

Så ble ATB-avtalen revidert og ekskluderingen fjernet.

– Instruktøroppgaver skal nå planlegges på samme måte som all annen kjent aktivitet, forklarer seksjonssjef Frode Aarum i POD. 

Mindre lønn og svakere pensjon 

Ettersom oppdraget ved PHS ikke lenger regnes som en del av turnusen, faller turnustilleggene bort. 

I stedet får de en fast godtgjørelse fra PHS. Det gjorde de også før. Men godtgjørelsen er ikke pensjonsgivende, i motsetning til tilleggene som nå er borte.

– Kompensasjon for instruktører følger av egen særavtale om instruksjonsgodtgjørelse. Her er partene blitt enige om at instruktører godtgjøres med faste satser per time ved utføring av instruksjon, sier Aarum. 

– Dette er uendret fra tidligere og avtalen løper til den eventuelt blir sagt opp av avtalepartene, tilføyer han. 

POD understreker at endringene er gjort i enighet med fagforeningene. Begge parter ønsket tydeligere regler for arbeidstid.

Ifølge POD er altså endringen formelt riktig og faglig forankret. 

Det er heller ikke kjøreinstruktørene uenig i. De ser logikken, men ønsker til gjengjeld å bli møtt med forståelse for hva dette betyr for dem i praksis. 

– Vi ber ikke om tillegg vi ikke har krav på. Men se for deg at du gjør samme jobben som før, og at du plutselig får mindre for det. Det gjør noe med motivasjonen, sier Heggen. 

Samme ansvar og arbeidsmengde, men en lønn som krymper og en pensjon som svekkes. Det er slik kjøreinstruktørene har kjent endringen på kroppen. 

Samtidig legger de vekt på at dette ikke handler om kroner og øre. Det handler om at de føler seg mindre verdsatt i en tjeneste de tidligere var stolte av å være en del av.

– Vi føler oss ikke verdsatt. I praksis har vi jo fått en lønnsreduksjon, sier Heggen. 

Kjøreinstruktørene har riktignok ikke sittet og tvinnet tommeltotter. Så snart endringene i ATB-avtalen ble tydelige, brettet de opp ermene. 

Det startet med enkle samtaler på tvers av distriktene og endte til slutt i et felles standpunkt.

– Vi sa klart i fra om at vi ikke ønsket å instruere ved PHS under dagens vilkår. Ingen kjøreinstruktører meldte seg altså frivillig for dette skoleåret, sier Heggen. 

Målet var å å vise misnøyen de føler, og håpet var at noen skulle lytte. 

Reaksjonen de ble møtt med var uheldigvis som forventet: innbeordring. 

– Vi visste at vi ville vi bli innbeordret om vi ikke meldte oss. Men å ikke melde oss frivillig er vår eneste måte å markere misnøyen på, sier Heggen. 

Faller mellom to stoler 

Kjøreinstruktørene har kontaktet Politiets Fellesforbund (PF) og ba dem om å ta saken videre til Politidirektoratet (POD) og Politihøgskolen (PHS). 

Det er mange involverte parter, som gjør saken vanskelig for instruktørene. 

– Du er teknisk sett hos PHS, men arbeidsgiveren din er egentlig hjemme i distriktet. Så peker de på hverandre og frasier seg ansvaret. I mellomtiden blir du sittende imellom dem å føle deg lovløs. 

Selve innbeordringen er det PHS som gjennomfører, men Heggen forteller at han samtidig opplever at de ikke tar stilling til konflikten.  

– PHS ligger bare i bakgrunnen. De peker på at de ikke er arbeidsgiver, og at det derfor ikke er deres kamp. Det er korrekt, men vi savner støtte og engasjement fra ledelsen på PHS. 

Fungerende avdelingsleder for operativ utdanning ved PHS, Asle Makoto Sandvik, peker på Politihøgskolens samfunnsoppdrag i spørsmål om innbeordringen av kjøreinstruktørene. 

– Innbeordringen til Politihøgskolen er hjemlet i politiloven, og er nødvendig for at studentene får den kvaliteten på utdanningen som svarer på samfunnets behov, sier han.

Han forklarer at det er politidistriktene som velger ut hvilke instruktører som skal sendes. 

Når det gjelder arbeidsvilkår og godtgjørelse, viser han videre til at dette ligger hos andre aktører.

– Dette er en sak mellom arbeidstakerorganisasjonene og Politidirektoratet. Det er de som forhandler både ATB-avtalen og instruktøravtalen, sier Sandvik.

– Ingen god løsning 

Det er §21 i politiloven som slår fast at politifolk kan beordres til midlertidig tjeneste. Eksempelvis til PHS. 

Likevel mener advokat Espen Henrik Johansen i Djerv advokatfirma at saker som denne viser hvor komplisert arbeidsgiveransvaret i politietaten er. 

Han peker på at PHS er en selvstendig enhet, med egen ledelse og budsjett. Hvem som har beordringsmyndighet, og hvilket regelverk som gjelder, er derfor noe uklart. 

– Det gjør spørsmålet om hvem som faktisk har beordringsrett mer komplisert, og vanskeliggjør også vurderingen av hvilket regelverk som gjelder i slike situasjoner, skriver han i en epost til Politiforum. 

Uansett opplever han det som lite klokt at en statlig arbeidsgiver må bruke tvang. 

– Det er ikke en gangbar og god løsning at statlige aktører må bruke tvang for ansatte som skal lære opp fremtidens utrykningsførere, skriver han videre. 

– En imponerende mobilisering

Selv om kjøreinstruktørene tidlig var i dialog med PF, sitter de med en følelse av at de har stått alene i stormen. 

Forhandlingsleder i PF, Marius Bækkevar, viser forståelse for instruktørenes frustrasjon. Han gir også stor honnør til instruktørene og forteller at PF er på saken.  

– Først og fremst står det stor respekt av arbeidet de har gjort. De har jobbet strukturert, og de har gjort ting på en samvittighetsfull og ordentlig måte, sier han. 

Bækkevar forteller at PF vurderer grep som kan måtte tas. Samtidig avhenger dette av hvordan situasjonen utarter seg. 

– Vi ser på mulighetene for å løfte dette her videre på flere måter. Det kan være en partsprosess, for eksempel. Eller det kan være en reforhandling av instruktøravtalen. Det er ikke noe vi har bestemt oss for. Men om det ikke skjer en forbedring, er det naturlig å vurdere dette. 

PF har også bedt lokallagene samle instruktørmedlemmenes syn i denne saken. 

– Kjæreinstruktørene har vært ganske tydelige, men vi er avhengig av å kjenne alle instruktør-gruppenes syn. Først da kan vi fatte en beslutning om veien videre. Vi har også et ønske om å treffe kjøreinstruktørene. Det tror jeg vi får til straks, sier Bækkevar. 

– En beslutning må tas 

Bækkevar mener det finnes flere mulige løsninger. Han har stor tro på at dette vil løse seg, men understreker at arbeidsgiversiden må på banen. 

– Så er det en beslutning som må tas her. Enten må vilkårene bli bedre, eller så må man endre forventningene. Ingen kan i hvert fall forvente at folk skal melde seg frivillig til noe som har fått dårligere betingelser, sier Bækkevar. 

Det håper også kjøreinstruktørene at arbeidsgiverne vil innse. De har heller ikke sluttet å tro på at det vil komme en løsning.

For selv etter måneder med frustrasjon og usikkerhet, har ikke motivasjonen forsvunnet helt. 

– Vi som holder på med dette, er i utgangspunktet både motiverte og dedikerte. Vi ønsker å drive på med dette og ser verdien i å være med på å forme fremtidens politi. Men det må skje en endring, konkluderer Heggen.