I mer enn 30 år lå antall skadde i trafikken som ble registrert av politiet på rundt 12.000 per år. Etter 2007 begynte tallet å gå kraftig ned, og det har de siste årene vært under 5000. Hvorfor?

Kan lavere rapporteringsgrad enn før hos politiet forklare den store nedgangen i det politiregistrerte antall skadde i trafikken? Ja, delvis, men det har også vært en reell nedgang i antall skadde.

Det har lenge vært kjent at politiet ikke får kjennskap til alle trafikkulykker med personskade. De første undersøkelser som påviste dette i Norge ble gjort for femti år siden (Bø 1970). Siden har flere undersøkelser funnet det samme.

Mer ufullstendig

Tidlig i 1990-årene drev det daværende Statens Institutt for Folkehelse et skaderegister basert på registreringer ved sykehus og legevakter i Drammen, Stavanger, Trondheim og Harstad. På grunnlag av disse registreringene ble antall trafikkskadde i hele landet beregnet for året 1991 (Borger 1991, Hvoslef 1996).

Beregningene viste drøyt 36.000 trafikkskadde. Samme år registrerte politiet 12.035 skadde i trafikken. Rapporteringsgraden var 33,3 prosent.

Det gikk mange år før neste store studie av underrapportering ble gjort, men i 2019 beregnet Johan Lund (Lund 2019) antall trafikkskadde i 2017 til 31.000. Politiet registrerte samme år 5367 skadde. Rapporteringsgraden var dermed 17,3 prosent Det er nesten en halvering fra 1991.

Politiets rapportering av trafikkskader har gått ned for alle trafikantgrupper. Figur 1 viser rapporteringsgraden i 1991 og 2017 for ulike trafikantgrupper og for alle trafikanter sett under ett.

Nedgangen er spesielt stor for fotgjengere og syklister. I begge grupper er den mer enn halvert. For personer i bil, som her omfatter alle typer biler (personbil, varebil, lastebil og buss), er rapporteringen også redusert, men ligger fortsatt betydelig høyere enn gjennomsnittet for alle trafikantgrupper.

Fotgjengere og syklister utgjorde i 1991 litt over 43 prosent av de skadde i trafikken, beregnet på grunnlag av helsevesenets registreringer. I 2017 var deres andel av de trafikkskadde økt til litt under 52 prosent.

Det sies noen ganger at skader i trafikken i utviklingsland skiller seg fra rike land ved at flertallet av de skadde er fotgjengere og syklister. Det er galt. Også i Norge, og trolig i andre rike land, er flertallet av de skadde i trafikken fotgjengere og syklister. Det er bare misvisende statistikk fra politiet som har fått oss til å tro noe annet.

Reell nedgang

Beregnet reelt antall skadde i trafikken var litt over 36.000 i 1991 og 31.000 i 2017. Disse tallene viser en nedgang i antall skadde, selv om den er nokså beskjeden. Hvis politiets rapportering hadde vært den samme for hver trafikantgruppe i 2017 som den var i 1991, ville 8654 skadde ha vært politiregistrert i 2017; en nedgang fra 12.035 i 1991.

Det har derfor vært en reell nedgang i antall skadde i trafikken, men ikke så stor som politiets tall tyder på. Politiets tall i 2017 var 5367 skadde. Personer med uoppgitt skadegrad er da ikke regnet med.

Antall faktisk skadde i trafikken påvirkes mest av hvor mye vi ferdes. Når beregnet antall skadde er gått ned fra 36.000 til 31.000, kan dette derfor i teorien skyldes at vi ferdes mindre i trafikken enn før, men at hver kilometer tilbakelagt er like farlig som før.

Slik er det ikke. Antall personkilometer i trafikken har økt for alle trafikantgrupper fra 1991 til 2017. Legger vi de beregnede reelle skadetall til grunn, kan risikoen for å bli skadet, regnet som antall skadde per million personkilometer, beregnes til tallene som er vist i figur 2.

Den faktiske skaderisikoen er redusert for alle trafikantgrupper. Nedgangen er omkring 60 prosent i alle trafikantgrupper unntatt syklister. For syklister er skaderisikoen redusert med 40 prosent fra 1991 til 2017.

Behov for bedre statistikk

Politiet rapporterer nå mindre enn 20 prosent av skadene i trafikken. For syklister er rapporteringen helt nede i 3 prosent. Like fullt er det fremdeles politiets statistikk myndighetene bygger på når de planlegger trafikksikkerhetstiltak og når virkningen av slike tiltak undersøkes.

Antall trafikkulykker og -skader politiet registrerer er nå blitt så lavt at det nesten er umulig å undersøke virkninger av trafikksikkerhetstiltak i Norge. Det politiregistrerte antallet ulykker og skader før og etter at et tiltak er gjennomført er for lavt til at virkninger kan påvises statistisk. Alt drukner i tilfeldig variasjon.

Dette gjelder både for lokale tiltak på vegnettet og for nasjonale tiltak. Et nasjonalt tiltak, for eksempel en kampanje for bedre overholdelse av fartsgrenser, kan tenkes å ha en reell virkning på 1– 2 prosent. Det ligger godt innenfor området for tilfeldig variasjon i det totale antallet skadde i trafikken i hele Norge. En slik virkning er for liten til å kunne måles pålitelig.

Men sett at 31.000 skadde ble registrert. Da vil en virkning på ned mot 1,5 prosent kunne påvises statistisk, i den forstand at usikkerheten i anslaget på virkningen ikke omfatter null.

En skulle tro at rutinemessig registrering av trafikkskader i helsevesenet var en kurant sak. Svakheten ved helsevesenets skaderegistrering har vært at skadene ikke stedfestes. Det burde være et overkommelig problem å løse.

De fleste er lettere skadde og kan selv utpeke skadestedet på et kart. Digitale kart er lett tilgjengelige. For dem som er for alvorlig skadd til å utpeke skadestedet selv, kan pårørende eller ambulansepersonell gjøre det. Man trenger ikke å be helsepersonell om å gjøre dette. Det er forståelig at de synes de har viktigere ting å gjøre enn å stedfeste skader.

Fagartikkelen er tidligere publisert på Transportøkonomisk Institutts nettsted Samferdsel.no, og gjengis etter tillatelse.