På nattejakt i sporsnøen

En skraphandler i området fortalte at alarmen hadde gått på arbeidsplassen og at han ville reise til stedet. Jeg var allerede lys våken, og var i bilen etter få minutter. Årets første snø var i ferd med å dale ned, så det første jeg tenkte var: Sporsnø, topp!

Vel framme etter å ha sladdet gjennom nysnøen, møtte jeg melder som kunne fortelle at folk hadde brutt seg inn og forsøkt å bortta en stor grizzlybjørn han hadde utstoppet på kontoret. Dette hadde de ikke lykkes med. Ut fra åstedet gikk det ferske spor i snøen vestover. Melder, som for øvrig var rimelig godt trent, sto og trippet og ville løpe etter. Etter å ha varslet på politistasjonen om at det kom til å bli en løpetur på ferske spor og bedt om forsterkninger, startet marerittet for min del.

Med melder foran og jeg bak, bar det avgårde. Jeg var iført støvler, arbeidsbukser og skinnjakke og godt med undertøy, ikke akkurat løpstøy. Lykta mi var (selvfølgelig) tom for strøm, men melder hadde en lykt. Sporene var rimelig lette å følge, men jeg kjente fort at dette ikke ble lett. Det hadde vel gått med en 10-20 sigaretter i løpet av kvelden før, og disse kjente jeg godt. Melder løp lett fra meg, og jeg måtte stanse titt og ofte. Forgjeves prøvde jeg å få kontakt med andre kolleger på telefonen og fortelle hvor jeg var. Men sambandet var ubrukelig.

Melder ble sikkert lut lei av å vente, og ble borte. Så sto jeg der, midt i svarte natta uten lys, men kunne se sporene foran meg. Det ble mye pust og pes, og ute på ei myr ble jeg stående bom fast. Jeg fikk kjempet meg løs, og så til min fortvilelse at jeg nå var uten støvler. Disse satt fast langt nede i myra.

Støvleløs ute på myra fikk jeg endelig kontakt med vakta og meldt fra om status. Etter at vakthavende var ferdig med å «flire sæ i hjæl», fikk han stotret fram at en lettbent lensmannsbetjent fra nabokommunen var satt på neste etappe, men det var et stykke fram til veksling. Siste del av min etappe gikk over myra i strømpelesten.

Vekslingen gikk bra og jeg kom meg inn i en bil, kald og j… Jeg var nå skikkelig gira og forbannet meg på at gjerningsmannen skulle tas. Den lettbente betjenten fra nabobygda halte raskt innpå. Samtidig kom det inn en melding fra publikum om at en lettkledd kar gikk og sjanglet utpå et jorde og hadde lagt seg ned. Vi foretok en rask utrykning til stedet og der lå «min mann».

En god kjenning av oss som var like sliten som meg. Hans kommentar var denne:

– Du får trene mer, så jeg slipper å løpe så langt neste gang.

Jeg pågrep ham flere ganger for andre forhold etter dette. Hver gang nevnte han denne episoden med glimt i øyet.

Til neste utgave utfordrer jeg Bjørn Berntsen ved Kongsvinger politistasjon.