Politiet manglet planer da Tyskland invaderte: Ingen var forberedt

Det begynte allerede 9. april 1940. Senkningen av «Blücher» utenfor Drøbak hadde gitt regjeringen og kongefamilien tid til å rømme fra Oslo. 

Justisminister Terje Wold ga politimester Kristian Welhaven ordre om å «bli på sin plass» og «ivareta befolkningens interesser på beste måte», før også han reiste nordover.

Dermed befant norsk politi seg plutselig i en situasjon som ingen var forberedt på.

Nye tider

Politifullmektig Haakon Schønning fikk den lite ærefulle oppgaven med å kjøre i spissen for de 10 betjentene som ble satt til å eskortere de første tyske styrkene som marsjerte inn i hovedstaden. 

Det var hans plikt – som sjef for trafikkpolitiet – å sørge for at det ikke oppsto misforståelser og dermed farlige situasjoner. 

Men Schønning la senere aldri skjul på hvilken skam han følte mens han og karene viste tyskerne vei.

De påfølgende dagene, ukene og månedene, ble det klart for politiet – på alle plan – at etaten sto foran helt nye tider. Det måtte først fastslås hva okkupanten egentlig ønsket at politiet skulle være. 

Hvordan skulle forholdet til tysk politi i Norge bli organisert? Kunne folkeretten benyttes som et grunnlag for hvor grensene gikk?

Hvilke plikter og rettigheter hadde politiet egentlig –i henhold til norske forskrifter og internasjonale avtaler? Det viktigste spørsmålet ble, selvsagt, om landet nå kunne vente seg et nazi-politi – og hva dette i så fall ville innebære for mannskapene.

Oppgjøret etter krigen ble omfattende og skulle koste jobben for manges vedkommende. 

Men ikke alle ble dømt likt, og i etterkrigsårene dukket det stadig opp saker hvor lensmenn og polititjenestemenn krevde stillingen tilbake, fordi de mente å ha gitt motstandsbevegelsen god bistand – til tross for at de hadde meldt seg inn i Nasjonal Samling (NS).

At mange ble behandlet med hard hånd, utløste bitterhet og fikk enkeltsaker frem i mediene.

Strid om historien

Da historikeren Nils Johan Ringdal i 1987 kom med det omfattende arbeidet «Mellom barken og veden», utløste det voldsomme debatter. Ringdal baserte sitt oppgjør med politiets krigshistorie på intervjuer med aktører som fortsatt var i live, og han hadde tilgang på mye skriftlig dokumentasjon.

– Ringdal tok opp mange de problematiske tingene som politiet hadde vært med på under krigen, og sånn sett stakk han hull på mange av «verkebyllene», sier historiker Øystein Hetland, som i en årrekke har gransket arkiver og plukket frem mange ukjente sider ved krigshistorien og de etterfølgende prosessene.

I den boka «Ei forbanna plikt – norsk politi 1940-1945» både beskriver og forklarer han det som skjedde. 

Hetland legger ikke skjul på at det fra første stund hersket sterk frustrasjon på norsk side, for ingen hadde erfaring med hva det ville si å være underlagt en utenlandsk okkupasjonsmakt.

Hvilke plikter hadde politiet – og hvor gikk grensene? Dette visste politifolk lite om, for det var slett ikke lagt planer for en slik situasjon.

– Politiets krigshistorie har ofte blitt fortalt stykkevis og delt og ikke blitt sett i sammenheng. Istedenfor har den blitt fortalt som enkelte stridstemaer, så som deltakelsen i arrestasjonen av de norske jødene, ulike årsaker til å ta NS-medlemskap, aktive bidrag til motstandskampen, eller politifolk som havnet i konsentrasjonsleirer, bare for å nevne noen temaer. Jeg går i boka gjennom alle tidligere arbeider og problemstillinger, for på denne måten å skape et overordnet og mer grundig bilde, sier Hetland.

Forventet lojalitet

I boka beskriver han situasjonen slik:

«I løpet av dei fem åra okkupasjonen av Noreg varte blei politiet difor utsett for prøver som det aldri før eller seinare har møtt. Politiet sin etablerte praksis og organisasjon vart fundamentalt utfordra, og rettstatlege normer i stort omfang sett til sides.»

For tyskerne gjorde det fra første øyeblikk klart at de forventet lojalitet og total underkastelse – både fra norske politifolk og befolkningen generelt. Lovbrudd som kunne tolkes som et angrep på okkupantene, kunne etterforskes som «politiske» forbrytelser. 

Dermed kunne konsekvensen av en slengkommentar til en tysk soldat på gata bli straffet langt strengere enn nordmenn var vant til.

Mange politifolk forsøkte derfor å finne en «nøytral» måte å gjøre jobben på. Likevel kunne de vanskelig unngå å bli satt til oppgaver som gikk ut over «gode nordmenn» – for eksempel folk som skulle anholdes for mistanke om motstandsarbeid.

Det absolutte lavpunktet kom da et stort antall politifolk – både i Oslo og utover i landet – deltok under fengslingen av de norske jødene på senhøsten 1942. 773 av disse ble deportert, og bare 35 kom levende tilbake.

– Statsminister Jens Stoltenberg ba i 2012 om unnskyldning på vegne av staten for at norsk politis rolle i arrestasjonen av de norske jødene. Men heller ikke den gangen ble det snakket nærmere om hvordan politiet egentlig havnet i en slik situasjon, og om det som skjedde kunne ha vært forhindret, forteller Hetland.

Hjelp «fra innsiden»

I boka går historikeren ned på personnivå og forsøker å beskrive hvordan norske politifolk – som mennesker – ble omfattet av det nazistiske angrepet:

«Hvordan reagerte den jamne norske polititenestemann på slike radikale endringar av institusjonen dei arbeidde i? Korleis vart dei mange nye klart nazistiske oppgåvene og ordrane handterte? Med i denne fortellinga høyrer ikkje berre forteljingar om dei mange som leid etter først å ha blitt arresterte av norske politfolk, men og historiene om hjelp frå tilsynelatande pliktoppfyllande folk «på innsida». Eit hint om ein kommande aksjon eller eit forfalska identitetspapir vart for nokre forskjellen på liv og død. Minst 25 politifolk og lensmenn mista livet under krigen på grunn av motstandsarbeid i Noreg. Mange fleire gjennomgjekk fengselsopphald og tortur av same grunn.»

I løpet av 1940 dukket det opp stadig nye krav om støtte til Quisling-partiet NS.

Tjenestemennene på de ulike kamrene rundt omkring i landet reagerte helt forskjellig. Mens 92 prosent av politifolkene på Rjukan var medlemmer av NS i mai 1941, var det bare ni prosent i Kristiansand.

– Det viktigste argumentet som ble brukt for å melde seg inn i partiet, var behovet for å beholde «skikkelige folk» i jobben. Frykten var at alle ikke-nazister skulle si opp eller få sparken. De ville nødvendigvis måtte erstattes, og da gjerne med overbeviste tilhengere av «den nye tiden», sier Hetland og fortsetter:

– Tanken om at norsk politi kom til å utføre ordre mer «hensynsfullt» enn tyskerne var nok et forførende argument for å føye seg når det kom tyske pålegg, som for eksempel å kartlegge jøder eller beslaglegge radioapparatene deres. Men etter hvert som den ene tvilsomme oppgaven etter den andre var utført, ble nok de neste psykologisk enklere å utføre.

Videre var det ofte en tilfeldighet hvilke tjenestemenn som var på vakt og ble pekt ut til å anholde jøder, lærere eller andre som hadde lagt seg ut med NS-regimet.

– Følelsen av personlig ansvar ble med dette mindre, forklarer historikeren.

Et politisk politi

På toppen satt Jonas Lie, en landskjent politijurist og romanforfatter, som før krigen hadde gjort seg bemerket med sin sympati for Tyskland. 

Han ble allerede høsten 1940 utnevnt til «statsråd» i det nyopprettede Politidepartementet og ble sittende i stillingen hele krigen igjennom. 

Lie var i to perioder ved Østfronten, som SS-major og sjef for et kompani med først og fremst politifolk som hadde meldt seg frivillig til tysk krigstjeneste.

Det nyopprettede Statspolitiet besto snart av utelukkende NS-medlemmer, og var et politisk politi som skulle hindre anti-tyske og/eller NS-fiendtlige aktiviteter. Flere av medarbeiderne ble i løpet av krigen innblandet i grov tortur og sågar drap.

Statspolitisjef Karl Marthinsen ble betraktet som enda mer ytterliggående enn Lie. 

Han hadde som motto at «det er bedre å ta en uskyldig i forvaring enn å la en skyldig få rømme».

I boka forteller Hetland om folk som aktivt benyttet okkupasjonen til å gjøre karriere – og hvor upopulære slike karer ofte var blant sine kollegaer. 

En av dem, Oslo-konstabel Ole Landerud, gikk inn i NS allerede i mai 1940. Han skulle ifølge boka bli en av de verste og ivrigste nazistene vi har hatt, og viste seg tidlig som en forkjemper for «Det nye Norge».

I desember 1941 ble Landerud kriminalpolitikommandør i Trondheim, hvor han snart ble både en plage og en fare for ikke-nazistar ved kammeret. Politifullmektig Arvid Dahle karakteriserte Landerud som en «psykopat».

«Fra den dag Landerud gjorde sin inntreden i Trondheim politi, var det som en ond ånd hadde lagt seg over avdelingen», uttalte Dahle senere.

Trussel om dødsstraff

På sensommeren 1943 ble det stilt krav til alle politiansatte i Oslo om at de måtte underskrive på en erklæring om at de var lojale overfor regimet. Dette skjedde etter at politifullmektig Gunnar Eilifsen nektet å beordre underordnede til å arrestere noen jenter som ikke hadde møtt frem til obligatorisk arbeidstjeneste.

Eilifsen ble stilt for en nyopprettet «særdomstol», kjent skyldig i å ha forbrutt seg mot en nyopprettet paragraf med tilbakevirkende kraft, dødsdømt – og umiddelbart henrettet.

Tyskerne så motstanden som et bevis på utbredt upålitelighet i politiet, og ville nå tvinge dem til lojalitet.

– De fleste skrev under etter å ha blitt minnet om Eilifsens skjebne. Men noen fortsatte likevel å nekte. Trusselen om dødsstraff viste seg heldigvis å være overdrevet, sier Hetland.

For ytterligere å skremme politifolkene til lydighet, ble rundt 500 mann over hele landet arrestert av det tyske sikkerhetspolitiet. 271 av dem ble utvalgt og deportert til konsentrasjonsleiren Stutthof utenfor Gdansk i Polen.

Der – og i kaoset som oppsto mot slutten av krigen – opplevde de i perioder en behandling som var så tøff at 13 mann mistet livet, mens mange andre bar preg av behandlingen resten av livet.

– Det var en skjebnens ironi at flere av dem som selv havnet i tysk konsentrasjonsleir, året før hadde deltatt i arrestasjonen av norske jøder, før disse ble sendt til Tyskland med det samme fangeskipet, nemlig «Donau», sier Hetland.

Senket kravene

I løpet av krigen ble kravene til NS-medlemskap – eller i hvert fall sympati for partiet – skjerpet. Stadig flere av de «gamle» fikk sparken eller valgte selv å gå. Det ble stadig vanskeligere å finne erstattere, og kravene måtte flere ganger reduseres for i det hele tatt å finne rekrutter.

Dermed var det på langt nær de skarpeste knivene som fikk jobbene. Etter hvert var 133 av de 282 ansatte i Statspolitiet forhenværende frontkjempere – noe som sterkt bidro til forråelse og voldsbruk.

Samtidig kunne polititjenesten bli motsetningsfull. På den ene siden kom det stadig ordre om å arrestere personer mistenkt for motstand, noe som i de aller fleste tilfeller virkelig ble utført. Men slike ordre ga på den andre siden mulighet for varsling og til å jenke til saker på en slik måte at de mistenkte kunne slippe unna så billig som mulig.

Over hele landet var politifolk derfor også viktige medlemmer i ulike motstandsgrupper og nettverk. Andre brukte gjerne stillingen sin for å yte spontan hjelp til utsatte. 

Utover på bygda betød det stor forskjell på om den lokale lensmannen var en tilhenger av «nyordningen» eller om vedkommende pleide å lukke øynene for illegal virksomhet, påpeker Hetland.

I løpet av de siste krigsårene ble motstandskampen skjerpet, og både i Statspolitiet og den vanlige styrken ble metodene stadig grovere. 

Hvis politifolk kunne holdes ansvarlig for handlinger som satte liv i fare, ble disse gjerne utsatt for såkalte «likvideringer» – altså at de ble overfalt og drept. Av totalt 24 politi-likvideringer, gikk 13 ut over statspolitifolk.

Etterforskningen i ettertid var ofte komplisert, ikke minst fordi det gjerne var gamle kolleger som nå skulle undersøke hverandres innsats.

Den som falt gjennom, måtte regne med reaksjoner – alt fra påtaleunnlatelse via bot til ubetinget fengsel – og i noen tilfeller henrettelse. 

For mange var det likevel verst, både av økonomiske og æresmessige årsaker, at de ikke fikk tilbake jobben.

Etterkrigstidens landssvikpoliti ble i stor grad befolket med uerfarne – gjerne unge – ansatte som ikke hadde annet enn et kurs i politiarbeid. Det kunne være hårfine forskjeller mellom hvem som fikk et juridisk oppgjør og hvem som slapp unna for ganske like forhold.

Juridisk kompliserte

En av de mest opprørende handlingene var politiets medvirkning til arrestasjon av jøder høsten 1942. Hetland slår fast at disse sakene var juridisk kompliserte.

– Det var vanskelig å bevise at politifolkene kunne vite hvilken dødelig skjebne som ventet jødene. Dermed ble det vanskelig å anklage dem for medvirkning til drap. Men det hadde likevel vært mulig å anklage dem for ulovlig frihetsberøvelse. 

– Problemet var det store antallet «politiske» anholdelser av motstandsfolk, lærere og gisler, som i løpet av krigen var utført av veldig mange politifolk. Antallet saker og personer som potensielt måtte ha vært etterforsket og rettsforfulgt, gjorde det vanskelig å gjennomføre et systematisk oppgjør, sier han.

I praksis ble dermed ordinære politifolk som «bare fulgte ordre» om å arrestere jøder og andre fiender av naziregimet i liten grad straffeforfulgt for slik innsats.

– Bare antallet saker som dermed måtte etterforskes og rettsforfølges, ville fått et slikt omfang at det hadde blitt praktisk vanskelig å få dem gjennomført, sier Hetland.

Dette er også noe av bakteppet for at politiinspektør Knut Rød i Statspolitiet – i to rettsinstanser – ble frikjent for å ha stått i spissen for arrestasjonene i Oslo. Det ble påstått at han hadde varslet om det som skulle skje, slik at andre politifolk kunne gå i gang med å advare.

Men det viktigste argumentet for å frikjenne Rød, var at han angivelig hadde gitt mye hjelp til motstandsbevegelsen. Om dette virkelig var korrekt, er tvilsomt, men ikke enkelt å dokumentere i våre dager. 

Det hersket imidlertid ingen tvil om at frikjennelsen av Rød førte til at flere andre også måtte frikjennes.

– Ingen ærerik historie

Politiets synderegister var imidlertid omfattende – og dreide seg om langt mer enn arrestasjon av jøder, lærere og motstandsfolk. Politifolk hadde rett og slett vært involverte i veldig mye av det verste som skjedde under krigen – både tortur og drap, men også gjennomføringen av en hel rekke tiltak med formål å nazifisere det norske samfunnet.

Etaten hadde også uten sammenligning det høyeste relative antallet NS-medlemmer, understreker Hetland i boka.

Flere av de ansatte i Statspolitiet hadde utført så grusom tortur på norske ofre at de ikke fant noen nåde hos verken Lagmannsretten eller Høyesterett, som bekreftet deres dødsdommer.

Mange førkrigsansatte fikk fortsette i stillingen, selv om de hadde bøyd seg for presset og meldt seg inn i NS. Andre mistet jobben av nettopp samme årsak. Rundt omkring i landet fortsatte flere en årelang kamp for domstolene – som regel uten å få gjennomslag.

Ingen av dem som ble ansatt under krigen hadde krav på å få fortsette, men måtte først bevise at de var både gode politimenn og gode nordmenn.

– Dette er ingen kollektivt ærerik historie, konstaterer Hetland.

– Politiet landet i en situasjon som ingen var forberedt på. Mange forsøkte etter beste evne, men med vekslende hell, å gjøre det beste ut av tingene. Andre sviktet totalt, og utnyttet den nye tiden til å gjøre karriere i bytte mot lojalitet overfor Quislings stat, fortsetter han.

Han konkluderer arbeidet sitt slik:

«Denne boka har ikkje som mål å seia noko om kva som var «rett» å gjera i ein så vanskeleg situasjon. Snarare er formålet å få fram kompleksiteten som norske politifolk stod overfor under krigen, og å skildra kor endra politiet vart i løpet av åra med okkupasjon. Håpet er at lesaren kan sitta igjen med større forståing for ei verd med svært få «reine» valmoglegheiter. For som historikaren Torgeir Sæveraas har sagt det: «Nazismen korrumperte enhver som kom i berøring med den». Det gjaldt i høgste grad og det norske politiet.»