I en NRK-sak leser vi at politiet nå skal «forske på seg selv». Det kan tolkes som en oppfatning av at Politihøgskolens forskere ikke har tilstrekkelig avstand til det vi skal forske på.

I kjølvannet av en mye omtalt hendelse på Kongsberg har politiets maktanvendelse blitt satt under lupen.

Politidirektoratet har tatt kontakt med Politihøgskolen angående et mulig forskningsprosjekt om temaet maktbruk og rapporteringskultur i politiet.

Dette imøteser vi med interesse, og er nå i gang med å skissere et forskningsprosjekt.

Det meste er foreløpig uavklart, men det er Politihøgskolens forskere som utvikler designet for forskningsoppdraget.

Politidirektoratet inviterer også PHS til å vurdere eventuelle eksterne samarbeidspartnere, noe vi gjør.

Likevel oppstår det relevante spørsmål om legitimitet, og derfor er det viktig å fastslå noen grunnleggende prinsipper for dette forskningsprosjektet – som gjelder for alle forskningsprosjekter.

Forskningen er fri og uavhengig

Forskere avgjør selv metode og innretning på ethvert forskningsprosjekt.

Det gjelder også for Politihøgskolens forskere.

Vi kan gjennomføre oppdragsforskning, men kan ikke dikteres eller påvirkes hverken hva gjelder forskningsdesign eller metode.

Ei heller hvilke forskere som skal jobbe med prosjektet.

Det samme gjelder for retten og plikten til å publisere forskningsresultater. Forskningsresultatene, hva de enn måtte vise, skal publiseres uansett.

Prinsippene om akademisk frihet er like gjeldende for PHS som ved andre utdannings- og forskningsinstitusjoner.

Forskningens frihet og uavhengighet er ufravikelig, og PHS ville aldri si ja til et prosjekt som rokker ved dette.

Det handler om vår troverdighet og faglige integritet.

Vi er heller ikke bedt om å levere resultater på bestilling.

Vi er bedt om å bidra til å kaste kunnskapsbasert lys over et fenomen vi ikke har nok kunnskap om: hvorvidt og i hvilket omfang politiets maktbruk kan være uproporsjonal, om hvorvidt og i hvilken grad det finnes en kultur for å unndra dokumentasjon i saker.

Vi formidler forskningsresultater – ønskede eller ikke

Vi formidler altså forskningsfunnene våre, uavhengig om de er i tråd med hva politiets ledere måtte ønske, eller politikere måtte mene.

Alle forskningsresultater kan selvsagt diskuteres og kritiseres – meningsbrytning må til, og det vet enhver akademiker.

Men vi tar ikke hensyn til om forskningsfunnene vil være populære eller ikke.

Forskere ved PHS uttaler seg ofte på tvers av det politiledelsen eller andre mener.

De uttaler seg fritt på vegne av seg selv og sin fagkunnskap, og målbærer ikke institusjonens mening.

Det er deres akademiske ytringsrett, og de bruker den til å fremme sin kunnskap til offentligheten.

Forskjellige fagbakgrunner – og et selvkritisk blikk

De som forsker hos oss kommer fra svært mange fagbakgrunner.

De er psykologer, kriminologer, sosiologer, jurister, filosofer, statsvitere og historikere.

Noen har politibakgrunn med akademisk påfyll, mange kommer fra andre institusjoner i utdanning- og høgskolesektoren.

Politivitenskapen er tverrfaglig og oppfyller alle krav til kvalitet i forskning og utdanning som gjelder for utdanningssektoren for øvrig.

Men fordi mange av våre forskere har lang fartstid med forskning på politiet, er vi svært selvkritiske og bevisste på at vi ikke går «native».

Vi skal ha nødvendig avstand til å opprettholde et objektivt og upartisk blikk.

Jeg liker å si at forskerne våre har sin styrke i at de er tett på fenomenet, men ikke en del av det.