Klepp-hendelsen: - Politiets praksis kan øke risiko for posttraumatisk stress

I dag ble evalueringen av tiltakene politiet iverksatte etter Klepp-hendelsen i Sør-Vest politidistrikt 28. desember 2024, lagt fram. Dette er den andre evalueringen av skyteepisoden på Klepp, hvor to mennesker mistet livet. Deriblant politibetjent Markus Botnen (25). Botnens makker ble også skutt og skadet i hendelsen. 

Mens den første evalueringen viste hvordan politiet håndterte situasjonen, vurderer denne rapporten tiltakene Sør-Vest politidistrikt iverksatte for å ivareta involverte, pårørende og etterlatte etter hendelsen.  

Utvalget mener oppfølgingen ble gjort i tråd med gjeldende HMS-prosesser og tiltakskort (sjekklister og støtteverktøy), og at det også ble iverksatt flere tiltak enn de som fremgår av de  nasjonale og lokale tiltakskortene. 

Men enkelte polititjenestepersoner burde fått mer omfattende oppfølging enn de fikk, mener utvalget. Dette gjaldt polititjenestepersonene som ankom stedet svært kort tid etter hendelsen og bisto med førstehjelp til de to kollegene som hadde blitt skutt, og førstehjelpstiltak til gjerningspersonen. 

– De blir eksponert for veldig sterke inntrykk på stedet, og bidrar med førstehjelp. De er også på sykehuset en stund etterpå, før de drar tilbake til politistasjonen. Siden flere bistandsenheter ankom stedet kort tid etter skuddvekslingen, var det mange som hadde behov for å forstå hva som skjedde før de kom til det flere av dem beskriver som «et inferno», forklarer Henriette Kaasa Ringheim, leder for utvalget.

Kan bli oversett

Hun forklarer at deler av skuddveksningen høres på samband, og at også kolleger som ikke var fysisk til stede under hendelsen, men som hører hva som skjer på sambandet, eller ser det via drone, som dronepiloten gjør, opplever en ekstrem situasjon. 

– Vi har utfordret premisset om å ha fysisk nærhet til det som skjer, for vi ser at det også påvirker de som var veldig tett på, men ikke i selve situasjonen. Fysisk nærhet er ikke en tilstrekkelig avgrensningsgrunn for hvem som kan ha behov for mer oppfølging, sier Kaasa Ringheim. 

Utvalget peker også på at operasjonssentralen og dronepiloter kan bli oversett i oppfølgingen. Det samme gjelder polititjenestepersoner som er utlånt til særorgan, som i dette tilfellet er Utrykningspolitiet. 

– De faller litt mellom to stoler. I dette tilfellet ble UP inkludert i mange av tilbudene for oppfølging som Sør-Vest politidistrikt arrangerte, men de fikk ikke den samme lederoppfølgingen som de ansatte i Sør-Vest politidistrikt gjorde. Det tenker vi er uheldig, sier Kaasa Ringheim. 

– Atskillelsesplikten bør endres

Utvalget mener også at praksisen rundt atskillelsplikten bør endres. I dag er praksis slik at plikten til å holde involverte tjenestepersoner atskilt ved alvorlige hendelser inntrer umiddelbart, og varer fram til Spesialenheten har gjort avhør. 

Fra å ha vært en anmodning og frivillig ordning, ble plikten til atskillelse fra 2024 gjort til en tjenesteplikt. 

Henriette Kaasa Ringheim forklarer at det får konsekvenser for politifolks psykososiale arbeidsmiljø, når de ikke kan snakke med andre kolleger om det de har opplevd. 

– Det de involverte gir uttrykk for at de trenger, og som vi vet fra forskning at de trenger, er å få et sammenhengende narrativ og kunne fortelle og dele sine inntrykk. Det gjelder uansett om du er politi eller ikke. Når de er atskilt har de ikke den muligheten, sier Ringheim. 

Utvalget er bekymret for at atskillelse slik det praktiseres i dag medfører store menneskelige kostnader for dem som atskilles, særlig når atskillelsen trekker ut i tid.

Hun legger til at i Klepp-hendelsen varte atskillelsen i tre dager. 

– Og for de som ikke fikk beskjed om at den var opphørt ble det enda lenger. Å gå tre dager etter det de har opplevd er veldig lenge. Når det tar så lang tid som det tar her, tenker vi at man som et minimum må diskutere unntak fra atskillelsesplikten når polititjenestepersoner blir  alvorlig skadd eller dør, sier Ringheim. 

Utvalget mener det er viktig å vurdere hvilke følger atskillelsesplikten får for de involverte. Ringheim påpeker at i dette tilfellet var hendelsen filmet med drone. 

– Når man har filmet hendelsen har man en helt annet mulighet til å se på opptak av hva som skjedde, og det gjør kanskje at faren for minnepåvirkning er mindre. De som er atskilt er jo bare atskilt fra hverandre. De kan lese aviser, og snakke med alle andre enn de involverte, så det er fortsatt en mulighet for minnepåvirkning, sier Ringheim. 

Rapporten viser også til forskning på grubling og hvor krevende det er for polititjenestepersoner å kverne på et hendelsesforløp de ikke har oversikt over. 

– Det kan øke risikoen for posttraumatisk stresslidelse og det er utrolig slitsomt for dem det gjelder, sier Ringheim.

Etterlyser vektlegging av psykisk helse

Utvalget mener atskillelsesplikten, slik den praktiseres i dag, gjør at oppfølging blir vanskelig. De er tydelige på at hensynet til polititjenestepersoners psykiske helse må vektlegges i revurderingen. 

Ringheim peker på at den juridiske vurderingen av atskillelse, som ble gjort av professor Tor-Geir Myhrer i den første evalueringsrapporten, pekte på at atskillelsespraksisen ser ut til å være ensidig vurdert ut fra straffeprosessuelle hensyn, uten å ta hensyn til arbeidsmiljølovens krav om fullt forsvarlig arbeidsmiljø.

– Riksadvokaten, og Politidirektoratet bør ha en grundigere gjennomgang av atskillelse, hvor man ser på de menneskelige kostnadene og andre lands praksis. Det er flere land som har en mer skjønnsmessig praktisering av atskillelse, sier Kaasa Ringheim. 

I evalueringen skriver utvalget videre at oppfølging av Markus Botnens etterlatte var preget av omsorg og støtte, men det oppsto utfordringer knyttet til ekstern hjelp. De peker på at politiet har lite eller ingen annen faglig kompetanse å støtte seg på enn bedriftshelsetjenesten, når det gjelder oppfølging av egne ansatte, etterlatte og pårørende. 

Ifølge evalueringen var pårørende til den skadde polititjenestepersonen og sentralt involverte i hovedsak fornøyde med oppfølgingen de fikk.