Politiførstebetjent Erik Bjerkaas ble skutt og alvorlig skadet under et oppdrag på Ottestad utenfor Hamar.

Erik ble skutt på jobb.
Dette er hans historie.

Politiførstebetjent Erik Bjerkaas ble skutt og alvorlig skadet under et oppdrag på Ottestad utenfor Hamar.

Det var et rutinemessig oppdrag. Plutselig så politimannen Erik rett inn i munningen på et pistolløp. Så smalt det.

Publisert Sist oppdatert

Det er en rolig søndag i Hedmark politidistrikt, når politiet får en telefon fra en person som føler seg utrygg. Han er redd fordi en ruset mann har et våpen liggende fremme i et boligområde i Ottestad, rett utenfor Hamar.

Mannen med våpenet blir raskt identifisert både med navn og bopel. Politiregisteret viser at han har lovlig adgang til våpen, akkurat som flere hundre tusen andre nordmenn. Det er ingen anmerkninger på mannen i politiets registre siden 1990-tallet.

Summen av opplysningene gjør at operasjonssentralen og politifolkene i patruljen vurderer at de ikke trenger bevæpning under oppdraget, slik praksisen ofte er under lignende oppdrag. Terrortrusselen og den midlertidige bevæpningen gjør at patruljen likevel jobber med pistol på hofta.

Framme på Ottestad går de tre politibetjentene inn i boligblokken der den mistenkte bor. De tar rutinemessig oppstilling ved siden av døren, og ringer på. Mens de venter på at døren blir åpnet, hører den nærmeste politibetjenten en velkjent lyd fra innsiden av døren.

Han rekker å gi meldingen «ladegrep» til de to kollegene omtrent samtidig som døren åpnes innover, og politibetjentene ser en pistol komme ut gjennom døråpningen. Ut i gangen kommer en mann med våpenet hevet.

Politibetjenten som står nærmest døra, begynte å trekke pistolen da han hørte ladegrepet. Han retter pistolen mot mannen som kommer ut av døra. Mannen retter sin pistol mot politibetjent Erik Bjerkaas, som står som nummer to langs veggen.

I gangen høres et smell. På en brøkdel av et sekund er alt over.

Så inn i pistolmunningen

Det har snart gått ett år siden Bjerkaas var ute på det som kan betegnes som et rutinemessig oppdrag sammen med to kolleger. 26. september 2015 er en dag som vil prege ham resten av livet.

Smellet i gangen, var ikke lyden av ett, men av to skudd. Det ene traff Bjerkaas på 75 centimeters hold. Det andre, avfyrt så å si samtidig, traff og drepte gjerningsmannen. De to skuddene kom så tett, at ingen hørte mer enn ett skudd.

– At jeg hørte ladegrepet, ga meg det lille sekundet til å begynne trekkbevegelsen, og jobbe for å få pistolen opp i skytestilling. Jeg tenker at det var den faktoren som gjorde at jeg kunne skyte så raskt som jeg gjorde, sier politibetjenten som skjøt gjerningsmannen.

Han ønsker ikke å stå fram med navn eller bilde.

Bjerkaas, på sin side, var ikke forberedt på å bruke våpen. Hverken han eller den tredje kollegaen hadde oppfattet at det hadde blitt tatt ladegrep på innsiden av døren. Ingen av dem hadde derfor trukket våpen.

– Da våpenet ble rettet mot meg, så jeg på kloss hold rett inn i pistolløpet. Jeg vred meg instinktivt unna, sier Bjerkaas.

Fordi at Bjerkås vred seg unna, traff skuddet rett bak venstre arm, i brysthøyde, akkurat der den skuddsikre vesten har en åpning. Kula gikk gjennom kroppen, og ut av brystets venstre del. Den passerte så vidt over hjertet, og like under de store pulsårene ved kragebeinet. 

UTGANGSSÅRET: Skuddet traff Bjerkaas
bak venstre arm, og passerte mellom
hjertet og hovedpulsåren som ligger bak
kragebenet. Den stanset sin ferd ut av
kroppen på innsiden av lettvesten. Kun
centimetre skilte mellom liv og død.
UTGANGSSÅRET: Skuddet traff Bjerkaas bak venstre arm, og passerte mellom hjertet og hovedpulsåren som ligger bak kragebenet. Den stanset sin ferd ut av kroppen på innsiden av lettvesten. Kun centimetre skilte mellom liv og død.

Kunne truffet kollegaen

Kula, av kaliber 9 mm, stanset sin videre ferd ut av brystkassa på innsiden av den skuddsikre vesten Bjerkaas hadde på seg. Det er uvisst om kollegaen som stod ved siden av eller bak Bjerkaas, ville blitt truffet dersom kula ikke hadde stanset i vesten.

Gjerningsmannen ble drept momentant, og politibetjenten som hadde skutt ham, rettet derfor oppmerksomheten mot Bjerkaas. Han så at Bjerkaas tok seg til brystet og fikk blod på hånden.

– Jeg tenkte med en gang at det var kritisk. I og med at gjerningsmannen var tatt ut, kunne jeg konsentrere meg fullt og helt om Bjerkaas. Til tross for en massiv skuddskade, var han sterk, og gikk selv ned tre etasjer og 150 meter bort til politibilen, sier kollegaen til Politiforum.

Den tredje politibetjenten ble igjen på åstedet, mens kollegaen fraktet Bjerkaas til sykehuset så raskt som mulig. Samtidig som han kjørte politibilen i full utrykning, monitorerte han Bjerkaas og holdt praten i gang for å følge med på hvordan situasjonen utviklet seg.

– Han var bevisst og fulgte nøye med på turen til sykehuset. Da vi kjørte gjennom rødt lys i ett av veikryssene, sjekket han, som meg, at det var klar bane, sier kollegaen.

Selv skulle han håndtere en ekstrem situasjon. Etter å ha vært involvert i en skyting og sett en kollega bli truffet, kjørte han utrykning, snakket på sambandet og fulgte med på en kritisk skadd kollega.

– Fremme på sykehuset, hadde Bjerkaas fremdeles krefter til å gå for egen maskin inn på akuttmottaket, der han fikk lagt seg ned på båra. Derfra overtok helsepersonell, sier kollegaen.

På sykehuset ble det klart at han hadde fått et skudd gjennom overkroppen, og at situasjonen ikke var livstruende, men alvorlig. Legene på det lokale sykehuset bestemte at han måtte behandles på Rikshospitalet, og i løpet av 30 minutter var Bjerkaas om bord i legehelikopteret.

På Rikshospitalets intensivavdeling fikk de inn en pasient hvis kropp hadde fått et massivt traume, og med store indre blødninger. Bjerkaas var heldig som ungikk at skuddet traff hjertet eller pulsåren. Men nerven som kontrollerer venstre arm, var skutt i stykker.

Armen var lam. Og livet var snudd på hodet.

TILBAKE PÅ JOBB: Livet hjemme og på jobb har blitt
endret. Med en lam arm blir ikke den operative jobben
som før. Det har blitt mye å tenke på.
TILBAKE PÅ JOBB: Livet hjemme og på jobb har blitt endret. Med en lam arm blir ikke den operative jobben som før. Det har blitt mye å tenke på.

Tankene

Dette skulle bli starten på et treningsopplegg som til nå har vart ett år, og som vil pågå i flere år fremover. Det har vært et år med operasjon, ekstreme smerter og sterke smertestillende medikamenter. Og det har vært bekymringer, håp og forbedringer.

Legene har erstattet den ødelagte nervebanen ved å hente to nervekanaler fra benet. De har skåret over hele venstre brystmuskel, brettet den til side, og skjøtet på de ødelagte nervekanalene. Håpet er at nervetråden som er ødelagt, skal vokse frem gjennom de påsydde nervekanalene. For hver millimeter den vokser, øker sjansen for bedre førlighet i armen.

Det jeg opplevde av smerter etter at legene hadde skåret opp brystmuskelen for å forsøke å reparere nervekanalen, var av en annen verden.

Tidligere var Bjerkaas konkurransesvømmer. Med skonummer 47 var han en lokal Michael Phelps på Lørenskog. Han er vant til å trene, og han er vant til å kjenne smerte slik som når han tidligere presset seg på trening.

– Men det jeg opplevde av smerter etter at legene hadde skåret opp brystmuskelen for å forsøke å reparere nervekanalen, var av en annen verden, sier han i dag.

Bjerkaas beskriver de første ukene etter operasjonen som at han hadde fått tredd en stålring rundt armen. En stålring som stadig ble strammet.

Merker framgangen

Gradvis har smertene sluppet taket, gradvis har treningen hos fysioterapeuten og utallige treningstimer gitt resultater. Fra å ha en totalt kraftløs arm, klarer Bjerkaas nå å heve to kilo gjennom en mansjett på håndleddet. Selve fingrene er helt uten følelse og styrke.

Legespesialistene på Neurologisk avdeling ved Rikshospitalet har ennå ikke målt om den ødelagte nerven virkelig har vokst. Bjerkaas har trent opp mer bevegelighet og styrke i skulderen og den øvre delen av armen overfor albuen. Men lenger ned er det svakere. Fra håndleddet og ned er det helt følelsesløst og uten kraft.

Det er klart jeg har en dyp bekymring for at hånda ikke skal bli bra.

– Det er klart jeg har en dyp bekymring for at hånda ikke skal bli bra. Men fremgangen etter all treningen gjør at jeg føler meg trygg på at den blir vesentlig bedre enn nå, sier han i dag.

– Det er rart hvordan man blir vant til ting som før hadde vært krise. Akkurat nå ville det være veldig stort å få tilbake følelsen om så bare i en halv hånd, og aller helst kunne bøye håndledd og fingre igjen, fortsetter Bjerkaas.

Med et skjevt smil erkjenner han at det aldri blir noen pianokarriere på ham.

Utfordringene med å klare seg med en arm er så mange og så ulike. Forsøk selv å knyte skolissene med kun én hånd. Eller å leke med en fireåring som har lyst til å bli kastet i været.

– Saken er at høyrearmen har fått dobbelt så mye å gjøre, og den får tyngre belastninger. Det har ført til ulike betennelser i den friske armen og skulderen, sier Bjerkaas.

Han vil så gjerne klare mest mulig selv, uten å måtte spørre om hjelp. Men betennelsene i den friske armen, gir smerter, og det hemmer. Derfor har det selvsagt dukket opp en bekymring – tenk om det skjer noe med den friske armen?

Fulgte opp familien

Skuddramaet og konsekvensene av det, berører ikke bare Bjerkaas. Hjemme har han samboer og tre barn i alderen 4, 12 og 17 år. Da meldingen kom inn til stasjonen om at han hadde blitt skutt, dro en av hans gode kolleger umiddelbart hjem til samboeren, for å være nær henne og gi henne fortløpende oppdateringer.

Det gikk syv minutter fra min samboer fikk vite at jeg var skutt, til hun fikk vite at jeg levde.

– Det gikk syv minutter fra min samboer fikk vite at jeg var skutt, til hun fikk vite at jeg levde. Da sykehuset meldte tilbake til operasjonssentralen at jeg ville overleve, kunne min kollega videreformidle dette til henne med en gang.

Bjerkaas er takknemlig for snarrådigheten fra også denne kollegaen, og for støtten han var for samboeren og barna.

For meg har det verste etter skuddsituasjonen vært belastningen jeg har sett mine pårørende vært utsatt for.

– For meg har det verste etter skuddsituasjonen vært belastningen jeg har sett mine pårørende vært utsatt for, sier Bjerkaas.

Selv opplever han ikke frykt i politijobben etter hendelsen, og han har heller ingen traumer.

– Men for mine nærmeste har det blitt en belastning at jeg har en jobb i politiet. Nå er jobben forbundet med fare, det var den ikke for dem tidligere. Selv om de vet at jeg ikke skal ut i operativ tjeneste, så ligger det noe der for dem. Til det er skaden i hånden såpass alvorlig. Det er ikke sannsynlig at jeg kommer ut i operativ jobb igjen, sier Bjerkaas.

OVERSKYGGENDE: Smertene
Bjerkaas har hatt under
opptreningen etter operasjonen,
overgår alt han har opplevd tidligere.
OVERSKYGGENDE: Smertene Bjerkaas har hatt under opptreningen etter operasjonen, overgår alt han har opplevd tidligere.

Han håper på et lite under, men er samtidig nøkternt realistisk.

– Jeg tenker at helsa er viktigere enn karriere. Jobben min må trolig justeres, og jeg kan antageligvis ikke drive med det samme som før.

Skuddet

Når Bjerkaas tenker tilbake på episoden for snart ett år tilbake, er pistolen og kollegaens resolutte reaksjon noe han stadig vender tilbake til. Han berømmer den operative skytetreningen som politiet har.

– Jeg tror den treningen vi i dag gjennomfører, har mye for seg. Bare noen dager i forveien av hendelsen hadde vi øvet på trekk og øyeblikkskudd. Akkurat det som min makker gjennomførte, sier Bjerkaas.

Han er overbevist om at det var kollegaens øyeblikkelige reaksjon som reddet dem.

– Uten hans reaksjon, handlekraft og trening, tror jeg vi hadde vært tre døde kolleger. Gjerningsmannen var tross alt konkurranseskytter. Det er grunn til å tro at han visste veldig godt hvordan han skulle bruke pistolen og hvor han skulle sikte med sitt halvautomatiske våpen som hadde fulladet magasin.

Bjerkaas takker også den midlertidige bevæpningen for at de i dag lever. Gjerningsmannen som skjøt Bjerkaas var registrert med lovlig våpen. Meldingen til politiet var at han var ruset, ikke farlig.

– I og med at han hadde lovlig tilgang til våpen, og ikke truet noen, gjorde det at vi la terskelen lavt, og vi behandlet oppdraget som et ganske rutinemessig oppdrag uten noe høy spenning, sier han, og fortsetter:

– Oppdraget var riktignok slik at vi ville ha bedt om bevæpning, men det er usikkert om vi hadde fått det, fordi det var en såpass liten fare observert inn i situasjonen. Uten at våpenet hadde vært på hofta, ville vi ha vært ubevæpnet. I den trange gangen, ville vi vært et lett mål for en person med halvautomatisk pistol og konkurransetrening.

DØDELIG VÅPEN: Her er kula som traff Erik Bjerkaas. Den
ble deformert da den traff aluminiumsplata på innsiden
av vesten, etter å ha passert gjennom kroppen hans.
DØDELIG VÅPEN: Her er kula som traff Erik Bjerkaas. Den ble deformert da den traff aluminiumsplata på innsiden av vesten, etter å ha passert gjennom kroppen hans.

Har blitt tilhenger

Når fast bevæpning av politiet tidligere ble diskutert, tilhørte Bjerkaas tvilerne. Han var ikke sikker på om fast bevæpning av politiet var riktig.

– Men med ballasten jeg har nå, har jeg gått fra nøytral til å være en sterk tilhenger av bevæpning. Jeg er provosert av folk uten operativ erfaring som kan sitte på et kontor og ha veldig sterke meninger om dette. Og enda til ønsker enkelte å ikke bruke de erfaringene vi operative har fra skarpe situasjoner, sier Bjerkaas.

Han får støtte av kollegaen som skjøt gjerningsmannen.

– Vi kan ikke ha det mest avgjørende verktøyet i bilen. Vi ser ofte at rutineoppdrag brått blir livsfarlige. Senest i slutten av august i Elverum, ble en ubevæpnet patrulje møtt med hagle på et rutineoppdrag, mens tjenestevåpenet lå nedlåst i bilen ute. Det kan ikke være slik at tilfeldighetene gjør om vi politifolk skal kunne beskytte oss, sier han.

Bjerkaas har selv 20 år med operativ erfaring, derav 10 års erfaring med narkotikakriminalitet, med utallige pågripelser i miljøet.

De farligste oppdragene jeg har vært med på, har skjedd på rutineoppdrag uten bevæpning.

– Jeg har vært borte i bustete oppdrag før. Men min erfaring er at de skikkelig farlige oppdragene faktisk ikke skjer der det er gitt ordre om bevæpning. De farligste oppdragene jeg har vært med på, har skjedd på rutineoppdrag uten bevæpning, sier han.

Gjennom sitt arbeid i narkotikamiljøet kjenner politibetjenten også mange kriminelle.

– Jeg kjenner meg ikke igjen i argumentasjonen om at de kriminelle vil bevæpne seg hvis politiet bevæpner seg. Det jeg erfarer er at de kriminelle jeg kjenner, bevæpner seg for å beskytte seg mot andre kriminelle. Min erfaring fra den midlertidige bevæpningen, er at det ikke er vanlig at de bevæpner seg, sier Bjerkaas.

Han sier at de aller fleste kriminelle er innforstått med spillereglene mellom politi og røver.

– Etter at jeg ble skutt, har jeg i vårt lokale kriminelle miljø hørt at de kriminelle ikke likte at det ble brukt våpen mot oss, sier politibetjenten.

OMVENDT: Politiførstebetjenten
sier han tidligere var i tvil
om politiet burde bevæpnes.
Det er han ikke lenger.
OMVENDT: Politiførstebetjenten sier han tidligere var i tvil om politiet burde bevæpnes. Det er han ikke lenger.

Praktisk erfaring viktig

Politibetjenten håper bevæpningsutvalget som nå er i gang med å utrede spørsmålet om fast bevæpning av norsk politi, også bruker tid på å prate med operative polititjenestemenn med skarpe erfaringer.

Å intervjue flere av oss som har blitt skadet eller involvert i situasjonene kan gi utvalget nyttig kunnskap.

– Det var under den midlertidige bevæpningen tre situasjoner der til sammen syv politifolk var utsatt for en skuddsituasjon. Å intervjue flere av oss som har blitt skadet eller involvert i situasjonene kan gi utvalget nyttig kunnskap. Jeg vil advare mot å la være. Hvis de frykter at de vil bli utsatt for subjektive oppfatninger, og at de ikke holder nødvendig avstand om de møter oss, ja da undervurderer de seg selv. Det vi har erfart, er ikke boklig lærdom. Det er lærdom fra praktisk politiarbeid som utvalget bør ha kunnskap om, sier Bjerkaas.

Han karakteriserer medieoppmerksomheten mot vådeskuddene som falt under den midlertidige bevæpningen som storm i vannglass.

Jeg ser ikke de uønskede avfyringene som et argument mot bevæpning.

– De såkalte vådeskuddene kom fordi mange var uvant med bruk og behandling av våpen i den daglige tjenesten. Jeg ser ikke de uønskede avfyringene som et argument mot bevæpning. All erfaring viser at norsk politi har veldig høy terskel for å trekke våpen. Jeg mener det er den grundige opplæringen vi får, ikke bare i rene våpentekniske ferdigheter, men treningen i å gå inn i situasjoner med lavt spenningsnivå, og i å deeskalere skarpe situasjoner. Det viser flere eksempler på at vi behersker. Man kan ikke sammenligne norsk politis våpenbruk med det som for eksempel skjer i USA. Til det er utdanningen og politiets rolle i samfunnet for ulik, sier Bjerkaas.

Han ber beslutningstakerne tenke seg nøye om når bevæpningsutvalgets råd skal debatteres.

– De sender oss ut i farlige oppdrag. Oppdrag ingen av oss vet om er farlige når vi startet på oppdraget, men som likevel ender opp med å bli farlige. Å sende ubevæpnede politifolk inn i farlige oppdrag er ingen god løsning. Det synes i hvert fall ikke vi som har sett inn i det sorte hullet på ett ladd våpen, sier Bjerkaas.

HJELPENDE HÅND: To ganger i uken påføres Bjerkaas intens
smerte i håndleddet. Fysioterapeut Audun Garshol bøyer og
bender håndledd og fingre for å vedlikeholde ledd og sener.
Håpet er at nerven skal vokse så langt at hånden og fingrene
kan brukes igjen. Det er svært vondt. Hver gang.
HJELPENDE HÅND: To ganger i uken påføres Bjerkaas intens smerte i håndleddet. Fysioterapeut Audun Garshol bøyer og bender håndledd og fingre for å vedlikeholde ledd og sener. Håpet er at nerven skal vokse så langt at hånden og fingrene kan brukes igjen. Det er svært vondt. Hver gang.

Oppfølgingen

Etter at Bjerkaas var skutt, var de involverte tjenestemennene gjenstand for to ulike etterforskninger. Én etterforskning gjennomført av Spesialenheten for politisaker, som skulle undersøke omstendighetene for skuddet som drepte gjerningsmannen. Som mistenkte, fikk de tilbud om advokat.

I den andre etterforskningen, som politiet selv håndterte, var de involverte tjenestemennene fornærmete i en sak der gjerningsmannen var mistenkt for forsøk på drap av polititjenestemenn.

– I den forbindelse fikk vi bistandsadvokat alle sammen. Den biten har fungert veldig bra, sier Bjerkaas.

Han var ikke mentalt klar for papirmølla som ventet etter at han ble skutt.

Helsemessig fikk jeg en utfordring, for det var mye dokumentasjon rundt forsikringer.

– Helsemessig fikk jeg en utfordring, for det var mye dokumentasjon rundt forsikringer. Det var et utall av dokumenter som skulle håndteres, og som var tvingende nødvendig. Livet går jo videre, regninger skal betales, og egenarbeid i hjemmet skulle ha vært utført. Det var uvurderlig å få hjelp av bistandsadvokat med dette arbeidet. Jeg fikk også svært viktig hjelp av min egen politistasjonssjef Bjørn Lier i oppfølgingsarbeidet. Og Politiets Fellesforbund (PF) har dekket advokatutgifter knyttet til erstatningsspørsmålene jeg hadde, sier Bjerkaas.

Ønsker bedre forsikring

Når Bjerkaas snart har vært sykmeldt i ett år, faller sykepengene bort. Da må han over på arbeidsavklaringspenger, og er usikker på om hans samlede inntekt kommer til å gå ned.

Fra PF Forsikring får han heller ikke utbetalt invaliditetsforsikring, fordi en eventuell utbetaling derfra er knyttet til invaliditetsgraden etter tre år. Det gjør at hvis man blir skadefri etter tre år, får man ikke utbetalt noen ting, selv om man har vært midlertidig ute av drift.

– Jeg synes forsikringen burde vært tilpasset de små, men spesielle behovene som politiansatte har. Jeg har opplevd en del usikkerhet i forhold til økonomi, og jeg har opplevd å være usikker på om jeg ville ha råd til ulike ting. Og jeg skulle så gjerne ha gitt noe tilbake til familien, gjerne en feriereise for å få ting på avstand. Men belastningen man har vært gjennom i tre år tas ikke med, det er kun den endelige invaliditetsgraden man har etter tre år som er tellende for forsikringsordningen, sier han.

Han håper PF Forsikring vil vurdere å se nærmere på dette.

– Jeg har i hvert fall erfart at det hadde vært supert med en forsikring som hjalp til når man var blitt skadet ved vold gjennom jobben. En svært krevende situasjon for både meg og familien hadde fått noe avlastning gjennom en rask engangsutbetaling, sier Bjerkaas.

Han tenker på kolleger som kommer etter han i senere tilfeller. For hans egen del er den akutte fasen over. Selv har han fått voldsoffererstatning og en foreløpig erstatning fra Statens pensjonskasse for tapt hjemmearbeidsevne, som erstatning for at han nå i mindre grad evner å gjøre ting hjemme.

Med bare en arm som virker, er det vanskelig å gjøre både husarbeid og vedlikehold på hus og hytte.

– Med bare en arm som virker, er det vanskelig å gjøre både husarbeid og vedlikehold på hus og hytte. Jeg må i større grad kjøpe tjenester som erstatning for det jeg selv kunne gjøre før, forteller Bjerkaas.

Den foreløpige erstatningen skal bare dekke midlertidig hjelp, fordi man ikke vet hvordan armen vil helbredes. Hvis det viser seg at det blir skaden blir permanent, kommer det et endelig oppgjør. Det skjer tidligst etter tre år.

Håpet er at den ødelagte nerven vokser så langt som mulig.

Støtte fra hele landet

Etter at Bjerkaas ble skutt, har det ikke manglet på hilsener og meldinger fra fjern og nær. Kjente og ukjente politifolk har sendt blomster og tatt kontakt for å vise sin støtte.

– Jeg ser at politi-Norge på mange måter er en ganske liten etat, men en stor familie, og at mange bryr seg. Jeg har satt utrolig pris på blomstene og meldingene, sier han.

Ikke minst de nære kollegene på Hamar, som har stilt opp på utallige gjøremål.

– Mine nærmeste kolleger har gjort ferdig et oppussingsprosjekt jeg hadde. Jeg kunne bare sitte midt i stua, mens de malte tak og vegger og la gulv i gangen. Det var som en anleggsplass mens kollegene jobbet over alt hjemme hos oss. Det varmet godt. Følelsen av å se gode venner og kolleger stille opp på den måten de gjorde når jeg trengte det som mest, var overveldende, sier Bjerkaas.

TREKKER OPP HUMØRET:
Politiførstebetjenten har
ingen traumer etter at han
ble skutt. Han ser ikke mørkt
på framtiden, selv om det er
uvisst hvor stor førlighet han
kan få tilbake i armen.
TREKKER OPP HUMØRET: Politiførstebetjenten har ingen traumer etter at han ble skutt. Han ser ikke mørkt på framtiden, selv om det er uvisst hvor stor førlighet han kan få tilbake i armen.

Han roser den uformelle kollegastøtten, og beskriver den som helt suveren.

– Det har vært støtten fra mine nærmeste kolleger som har betydd mest for meg.

Også arbeidsgiveren, både lokalt på Hamar og sentralt i Oslo, får honnør for oppfølgingen.

– Jeg har sett ledelse i praksis hos tidligere politimester Tormod Bakke og stasjonssjef Bjørn Lier.

Når Bjerkaas var i form til å reise til Oslo etter skyteepisoden, ble han sammen med sine to kolleger på oppdraget invitert inn til politidirektør Odd Reidar Humlegård for en samtale.

Vi satte pris på at han inviterte oss, og at han var oppriktig interessert i vår situasjon.

– Vi satte pris på at han inviterte oss, og at han var oppriktig interessert i vår situasjon. Han spurte om selve hendelsen, og hvordan vi hadde det. For meg var det tydelig at politidirektøren selv har vært politimann, og det satte jeg pris på. Med den bakgrunnen kunne han lettere leve seg inn i det vi hadde opplevd, sier Bjerkaas.

Gjennom Politiforum ønsker han å takke alle som har støttet ham.

– Helt fra jeg lå i sykesenga, og frem til i dag. Ikke bare fra Hamar og Hedmark, men fra hele landet. Takk skal dere ha for at jeg ikke har blitt alene med denne skaden.

Framtiden

Frem til september i fjor hadde Bjerkaas ledet mange narkotikaaksjoner og spaningsaksjoner, og stått solid midt i heftige pågripelser. Han brenner fortsatt for politifaget, og har lyst til å fortsette med jobben som politi. Men med kun én operativ arm, blir det vanskelig å jobbe som før.

– Jeg ser for meg en politikarriere der jeg på sikt kan drive med veiledning innen informantbehandling og spaning, sier Bjerkaas.

KOLLEGASTØTTEN: Hjemme i huset var
Bjerkaas i gang med å pusse opp da han
ble skutt. Resten av jobben var det de
gode politikollegene som tok seg av.
KOLLEGASTØTTEN: Hjemme i huset var Bjerkaas i gang med å pusse opp da han ble skutt. Resten av jobben var det de gode politikollegene som tok seg av.

Han har fremdeles god kontakt med det kriminelle miljøet i Hamar-området, og i løpet av året som har gått, har han fått flere SMS-er med omtanke fra noen av de kriminelle aktørene.

«Jeg hørte hva som skjedde – håper du får deg en kontorjobb», skrev en.

Etter å ha jobbet i 20 prosent stilling en tid, går Bjerkaas opp i 50 prosent stilling i høst.

– Går det som jeg håper, er jeg tilbake i full stilling i løpet av 2017, sier han.

Før den tid, skal han på sin årlige fisketur på Hardangervidda sammen med en kamerat. I midten av september drar de avgårde. Det har ikke vært en selvfølge.

– For meg har dette vært ett av årets høydepunkter, og jeg har tenkt mye på om jeg ville være i stand til å gjennomføre. Men nå har vi lagt planen, og tur skal det bli, sier Bjerkaas.

Han har fått laget en spesialinnretning som skal hjelpe til med å holde fiskestanga.

– I år blir det viktigere å gjennomføre turen enn å telle antall kilo fisk vi tar med hjem, sier han.

De første svømmetakene

For det er mye som er forandret. Bjerkaas, som er vant med å være aktiv og godt trent, kan ikke lenger gjennomføre vanlige styrkeøvelser. Treningen må forandres. Benkpress og nedtrekk er utelukket.

For å unngå å bli skjev i kroppen, trener han med lette vekter med den friske armen, og så tunge som mulig med den skadde armen. Løping går heller ikke.

– Jeg kan jo ikke løpe med en arm som rister og dingler uten styring.

Men han trekker veksler på at han var konkurransesvømmer.

– Det var en stor seier å klare å svømme 25 meter bryst igjen nå i sommer, sier Bjerkaas og smiler.

– Nå er målet å kunne svømme crawl igjen.

Men ny personlig rekord på 100 meter crawl kommer han aldri til å sette igjen.

Persen på 54,7 blir stående.

DEN LANGE VEIEN: Politiførstebetjent
Erik Bjerkaas blir aldri den samme som han
var før han ble skutt. Ett av målene er å
komme tilbake til 100 prosent politijobb.
DEN LANGE VEIEN: Politiførstebetjent Erik Bjerkaas blir aldri den samme som han var før han ble skutt. Ett av målene er å komme tilbake til 100 prosent politijobb.
Powered by Labrador CMS