Politidirektoratets sviktende etatsstyring

Det skulle ikke være tvil om at det er behov for både endringer og forbedringer i Politi- og lensmannsetaten. Men hvordan kan det gjøres?

  • Endret

Noen distriktreguleringer vil kunne være hensiktsmessige og riktige endringer.

De første stikkordene som faller meg inn med hensyn til forbedringer, er samband og IKT. Politiets datatjeneste (PD) ble til PDMT, og er nå atter gjenstand for omorganisering. Allerede for 15-20 år siden ble det hevdet at livet er for kort til å ha noe med PD å gjøre. Det trengs ikke mye innsikt for å forstå at i dag er IKT politiets mest sentrale arbeidsredskap.

Det er et åpenbart lederansvar, og det viser mangel på respekt overfor landets politifolk og deres arbeidsoppgaver når IKT halter og ikke fungerer optimalt. Omorganiseringer medfører gjerne at også det som fungerer godt, går i vasken sammen med det som er mindre brukbart. Det er sagt at noen ledere får sine organisasjoner til å fungere. Og, så er det de andre som tyr til omorganiseringer.

Det kan synes som noen av de som har som mål å revolusjonere etaten, er temmelig historieløse og dertil helt uten respekt for politifolks opplevelser og menigmanns forventninger til etatens rolle i våre samfunn. Virkelighetskunnskap og et vidt perspektiv vil være viktig når etaten igjen skal få ny organisering. Virkelighetskunnskap kan kun tilveiebringes ved å åpne for oppriktighet uten fare for at oppriktigheten i neste omgang kan få negative følger for den/de oppriktige.

Her virker det som etaten på alle nivåer, har et stort sumpland å forsere. Som i mange andre sammenhenger, er det avgjørende at utgangspunktet er rett. Et bygg på en skakk eller sviktende grunnmur, vil aldri kunne bli slik at en i etterkant kan være bekjent av det.

Kanskje er det litt merkverdig at de som har stått bak tidligere omorganiseringer uten forespeilet resultat, ikke blir avkrevd en redegjørelse for hva som forårsaker det skuffende resultatet. Selv om det for mange kan føles som ei flis i baken, er det et ubestridelig faktum at i vårt langstrakte og grisgrendte land, har lensmannen tradisjonelt og generelt sett vært velfungerende, trygghetsskapende og vel ansett av publikum. Dette til tross for lave kostnader.

Jeg sikter da til lensmannen som institusjon, og ikke til noen person. I så fall kunne bildet blitt mindre ensartet. Er det noen form for sjalusi med i bildet? Det er i alle fall påfallende at nettopp denne tidligere så høytscorende distriktinstitusjonen, nå angripes på så mange vis. Politidirektøren har gjentatte ganger vært å se og høre idet han forsikrer at samtidig som politiet skal sentraliseres, skal også nærpolitiet beholdes og endog forbedres. Når en slik selvmotsigelse framholdes uten at det på noe vis konkretiseres hvordan dette skal la seg gjøre, understrekes Politi- og lensmannsetatens største problem:

Mange ledere på flere nivåer, mangler troverdighet.

Til toppen