Møt Mister Nærpoliti

Politiførstebetjent Per Henrik Bykvist nyter stor respekt i hjembyen Levanger. Det handler om synlighet. – Å kjenne sitt politi er uvurderlig, sier pubeier Leif Sollund.

I snart 27 år har Per Henrik Bykvist vært operativ politimann ved Levanger lensmannskontor.

Politiførstebetjenten liker å rusle rundt i gatene i byen i Nord-Trøndelag. Som en synlig og kjent politimann i lokalmiljøet, kommer «alle» bort for å prate med ham.

− Jeg opplever det som positivt at mange sier de er så glade for at politiet er synlige, og at vi tar oss tid til å prate med dem. Jeg får i det hele tatt mange positive tilbakemeldinger på at vi er synlige her i bygda. «Vi blir så rolige når vi ser en politi», har jeg hørt fra ungdom ute på byen.

Hele tiden har Bykvist kombinert den skarpe operative rollen med å besøke barnehager, barne- og ungdomskoler. Han har vært på foreldremøter, og møtt videregående elever.

Vekslingen mellom å jobbe både med det forebyggende, og samtidig være operativ, har vært nyttig.

– Nå har jeg holdt på med dette så lenge, at unger jeg møtte i barnehagen, nå kommer bort til meg som unge voksne med en kommentar fra møtet de fremdeles husker tilbake til. Og noen av foreldrene jeg nå møter, var selv elever på skolene jeg besøkte for 20 år siden, sier politiførstebetjenten.

For Bykvist er det slik det skal være. Han er politimannen som bor og jobber i nærmiljøet.

Gir og får respekt

Leif Sollund er innehaver av utestedet «Oskars» i Levanger. Han skryter av samarbeidet med det lokale politiet i byen.

– Jeg har drevet i denne bransjen i 35 år. I alle år har jeg hatt et nært og godt samarbeid med det politiet her i Levanger. Når vi har meldt om behov for politiassistanse, har de stolt på vår vurdering, og kommet med hjelp, sier Sollund.

Mye av det gode samarbeidet kommer av at han har en jevn dialog med politiet. At han kjenner dem, og de kjenner ham, er uvurderlig.

– Politiet er lokalt bruker mye tid på dialog. Folk kjenner politiet, og med få unntak innehar politifolkene relativt stor respekt. De besøker utestedene uten at det er bråk, sjekker stemningen, og snakker med gjestene og våre medarbeidere.

– Når det blir behov for dem til ordensoppdrag, er mitt inntrykk at de løser dette på en så skånsom måte som praktisk mulig. Dialogen med klientellet er god, og mye løses fordi politi og klientell åpenbart kjenner hverandre. De har respekt for hverandre, sier Sollund.

Pubinnehaveren tror den gjensidige respekten kommer av at politifolkene i byen er gode til å se an situasjonen når de håndterer folk.

– Man får gjerne respekt når man gir respekt. Hvis det går så langt at politimannen Per Henrik Bykvist eller en av de andre erfarne velger å heve stemmen, blir det gjerne rolig rundt dem. Det er sjelden de må bruke fysisk makt her hos oss, sier han, og forklarer:

– Jeg tror det hadde blitt vanskelig om det skulle komme en politibil fra Trondheim med ukjente politifolk for å rydde opp hvis det ble bråk. Et lokalt politi har mange fordeler.

«Æ ska hør etter dæ, Bykvist»

I Levanger vet de fleste hvem Bykvist er. Han er tilgjengelig når innbyggerne trenger en å snakke med, og er godt vant med at telefonen ringer både i arbeidstiden og på fritiden.

– Når folk har tillit til at jeg kan svare, er det klart jeg er tilgjengelig, understreker han.

– Det er slik jeg tolker politirollen her jeg bor. Jeg opplever at vi har god kontakt med nærmiljøet, og at slikt er med på å danne grunnlaget for den gode tilliten politiet har i samfunnet. Derfor er jeg betenkt over tendensen til at politifolkene ikke lenger bor i nærmiljøet der de jobber, sier Bykvist.

Når Politiforum får ham i tale på telefonen, er klokka ni om morgenen, etter en nattevakt som ble lenger enn planlagt. En væpnet aksjon han ledet, tok slutt ved femtiden .

Alt gikk bra, og ingen skudd ble avfyrt under pågripelsen av en person Bykvist karakteriserer som «en av de verste av de verste».

– Vi gjør den beste politijobben ved hjelp av dialog. Nok en gang fikk vi løst oppdraget med å snakke i stedet for å skyte. Det er best for alle parter, sier Bykvist.

Han innrømmer likevel at han som politimann mange ganger også har vært i regelrett slåsskamp for å få gjennomført en pågripelse. Men med så mange års polititjeneste bak seg, er antallet likevel beskjedent.

Mens noen ofte havner i situasjoner med harde pågripelser, tror Bykvist det at han bor i nærmiljøet har bidratt til at han så få ganger har rullet rundt på asfalten.

– Når vi bor her hvor vi jobber, så må vi behandle alle med respekt. Det merker folkene vi jobber med. Gjennom at vi kjenner mange av dem vi treffer, og har sett hvordan dialog kan løse opp en spent situasjon, vet vi at dette virker, forklarer han.

Han tror det er viktig at politiet stiller seg selv et viktig spørsmål: Hvem er det vi er til for?

– Da faller det meste på plass i forhold til hvordan vi griper tak i situasjoner. Vi er til for både Kong Salomo og Jørgen Hattemaker. En kveld for ikke lenge siden kom jeg opp i en situasjon med berusede ungdommer som var i ferd med å lage bråk, en situasjon som gjerne kunne endt opp med arrestasjon og forelegg, og dermed evig anmerkning på rullebladet for et ungt menneske.

Men i det Bykvist er i ferd med å utstede et pålegg, hever den ene ungdommen røsten.

– «Æ ska hør etter dæ, Bykvist, fordi du behandle mæ med respekt», sa gutten. Deretter gikk han rolig fra stedet etter en kort prat. Dette er noe av det jeg forsøker jeg å formidle til unge politimennesker. Her ligger verdien av å ha lokalkunnskap, og å kjenne folk i bygda.

Er bekymret for trenden

Bykvist framhever den unike posisjon politiet er i, og beskriver etaten som en døråpner i samfunnet. Politiet kan få opp dører som ellers er stengt, for folk som har det vanskelig.

– Det er nesten utrolig hva vi kan få til når vi engasjerer oss som nærpoliti, og banker på døra til andre etater. I så mange ulike saker har vi klart å hjelpe folk som har vært i fortvilede situasjoner, og hvor alt har sett mørkt ut.

– Med noen engasjerte grep fra vår side, får vi et resultat som gjør at de blir overlykkelige over å få hjelp til å få livet på skinner igjen. Hvis vi bare har og tar oss tid, kan vi utgjøre en forskjell for folk, sier den engasjerte politiførstebetjenten.

Bykvist, som mange andre politifolk, advarer mot at avstand til innbyggerne er i ferd med å bli for stor.

– Blir politiet redusert til noen som kun kommer på utrykning, gjør det noe med hvordan man løser oppdraget. Avstanden blir mye større, og sjansen for pågripelse og arrest øker, i stedet for at vi løser oppdraget på mildest mulig måte.

– Jeg er bekymret for trenden med økende avstand til politiet, og hvor tiden som er til rådighet for å skape kontakt med innbyggerne de skal hjelpe, blir stadig knappere.

Han viser til at mange tjenestesteder er i ferd med å bli utarmet.

– Politiskiltet henger oppe på veggen, mens det kun er noen få ansatte er inne. I verste fall holder lensmannskontoret åpent en dag eller to i uka, for å spare penger. Tenker de som bestemmer dette med hva som skjer med den store kontaktflaten?

– Innbyggerne snakker ikke med et politi de ikke kjenner. Det taper vi, og dermed også samfunnet, mye på, fordi publikum er politiets øyne. Det er de som setter politiet i stand til å løse samfunnsoppdraget.

Møttes 15 år senere

For Bykvist er det en selvfølge å alltid være imøtekommende når han får henvendelser fra innbyggerne. Uansett om han er på jobb eller ikke. Svaret fra Bykvist er alltid «Ja, selvfølgelig».

Kanskje er det den strategien som gjør at han opplever en helt spesiell vennlighet i kontakt med befolkningen.

Som den gangen han hadde parkert politibilen på torget i Levanger, og var i ferd med å gå ut i tettstedet. En dresskledd og lettere beruset ungdom kom bort til patruljen. Bykvist hadde truffet unggutten i barnehagen mange år tidligere, da han var på besøk med politibamsen Eddy.

Den berusede ungdommen utbrøt: «Dæven, Bykvist, æ huske du va i barnehagen med politibamsen. Det var jævelig tøft».

Der og da hadde ungdommen behov for å skryte av kontakten han hadde hatt med politiet da han gikk i barnehagen 15 år tidligere.

– Jeg tror at hvis unge på et tidligst mulig tidspunkt kan ha et positivt møte med politiet, og jevnlig opplever positive møter gjennom de ulike skoletrinnene, så er det en god investering for den enkelte og for politiets arbeid.

– Som politi må vi i bunn ha et engasjement for plassen og stedet der vi jobber. Vi må være opptatt av jobben vi har valgt, og av kommunen vår. Også utenfor arbeidstiden, sier Bykvist.

Politiførstebetjenten advarer mot å kun bruke regneark for å finne ut hva som lønner seg når det vurderes sammenslåinger og nedleggelser av både politidistrikt og tjenesteder.

– Hvis politiet blir ført inn på en vei hvor vi blir fremmedgjort og ukjent for innbyggerne, og vi får et blålyspoliti som rykker inn og løser oppdrag, men som fjerner seg fra hjelper- og døråpnerrollen, så taper vi mye. På papiret ser det kanskje mer effektivt ut, men resultatet blir et politi som ikke klarer å fange opp de små problemene før de blir store.

– Det er når vi kan hjelpe menneskene fra deres ståsted, at vi løser oppdragene best.

En gang, forteller Bykvist, kom han til et sted hvor det var slåssing. I det han kom ut av bilen, hørte han: «Dæven, slutt. Bykvist ha kommi!»

– Ikke har jeg store armmuskler, og ikke hadde jeg skytevåpen. Alt roet seg fordi de gjenkjente meg. Derfor ble det heller ingen innbringelse og ikke noe celleopphold. Oppdraget ble løst på lavest mulig trinn på maktstigen. Jeg håper sentrale politikere forstår hva et godt fungerende lokalpoliti har å si i praksis.

– Må oppleves som nærpoliti

Robert Svarva.jpg
Robert Svarva.jpg
Ordfører Robert Svarva (Ap) i Levanger kommune, er klar på at han vil ha et synlig politi i kommunen.

Han tror innbyggerne opplever Levanger kommune som trygg, nettopp fordi kommunen har et aktivt og synlig politi som en god og integrert del av kommunen. For det viktigste er at politiet oppleves som et nærpoliti av innbyggerne.

– Jeg opplever det som umåtelig verdifullt at vi kjenner politiet, og de kjenner oss. Vi er på hils med dem, møter dem i politiråd, og når det skjer ting, går det meste bedre fordi vi har hatt god kontakt i forkant, sier Svarva.

Ordføreren mener det for den jevne innbygger er av stor betydning å ha nærhet til et oppegående nærpoliti. Dersom politiet enten svekker denne tilstedeværelsen eller blir helt borte, så vil det gjøre noe med trygghetsfølelsen.

– Politiet gjør en mye bedre jobb ved å være tilstede, enn bare å komme på utrykning når det skjer noe. I den norske samfunnsstrukturen er det særlig viktig å ha et nærpoliti. Vi som jobber i offentlige funksjoner, ser nytten av å ha kort og god kommunikasjonslinje til andre offentlige etater, som for eksempel politiet. Både når det er alvor, og når det ikke er der.

– Jeg tror at betydningen av å ha kjente, lokale politifolk tilstede, er underkommunisert, sier han.

Viktig å følge med

I mange av landets kommuner er det knyttet politimessige utfordringer til asylmottaket. Men ikke i Levanger.

– Mye av årsaken til det, tror jeg er at politiet i bygda jevnlig tar en tur innom asylmottaket, uten at det nødvendigvis har skjedd noe galt. At beboerne er i kontakt med politiet, er jeg overbevist om at er bra for å forebygge hendelser som krever politiinnsats. Lokalpolitiet er svært viktig for å lykkes med integrering, mener Svarva.

Ordføreren er opptatt av politiberedskapen.

– Terrorvirksomhet er heldigvis noe som vi tenker skjer utenfor trygge kommuner. Men slik som verden har blitt, er det viktig at vi har et lokalt politi som følger med. Selv her i Levanger er det folk politiet bør følge ekstra godt med på, sier Svarva.

Han har fulgt nøye med på sentralisering av politiressurser som har foregått i mange kommuner, og er svært skeptisk til utviklingen. Derfor hilser ordføreren velkommen justisminister og partikollega Grete Faremos uttalte satsing på nærpolitiet.

– Det er positivt, og jeg ser det som et tegn på at justisministeren lytter, og at organisasjonene har blitt hørt.

Til toppen