Gammelost i telefonen

Klar for helg? Les denne politihistorien fra fordums tider - så går resten av arbeidsdagen litt raskere.

Innimellom de harde og dramatiske slagene i vår etat har det alltid vært rom for spontaninnslag av mer humoristisk karakter. Dette er viktig for vår helse og for vårt velvære, kanskje med unntak for den ablegøyene går ut over. Et eksempel har jeg fra lensmannsførstebetjent Birger Håpnes, Snåsa. Birger fortalte meg en gang en historie fra sine unge dager som lensmannsbetjent.

Lennsmannen på kontoret var en av den type sjef som tar seg selv forholdsvis høytidelig. Jeg kan se han for meg – ca. 30 kilo for tung, buskete øyenbryn, en person fullstendig blottet for smil og humor. Yndlingstillingen hans var tilbakelent i en overdådig kontorstol med telefonrøret i handa. Der gav ordre i hytt og pine, og for at resten av kontoret skulle få høre hvordan han beordret resten av verden, satt han alltid med kontordøren åpen.

Betjenten ble forståelig nok etter hvert temmelig irritert på lensmannens oppførsel, det ble syslet med tanker på å få stanset telefonbruken, og en plan tok etter hvert form.

På en av lensmannens fridager skred betjentene til verket. Lensmannens telefon ble demontert, dette var så langt tilbake i tiden at dekselet rundt mikrofondelen kunne skrus av. Inni dekselet smurte de en solid porsjon gammelost, deretter ble telefonen satt sammen igjen. Det er unødvendig å nevne at det var en forholdsvis spent og nervøs stemning på kontoret da lensmannen neste morgen plasserte alle sine 112 kilo i godstolen. Betjentene sto i skjul og fulgte spent med.

Ti lange minutter gikk før lensmannen grep røret for å ringe. Det ble ingen lang samtale, det ble faktisk ingen samtale i det hele tatt. Lensmannen ble umiddelbart flakkende i blikket før han slengte på røret. Deretter bøyde han seg framover som om han forsøkte å lukte på underlivet sitt. På grunn av pondusen kom han ikke helt inntil med nesen. Dog måtte lensmannen ha fattet mistanke til et eller annet, han dro øyeblikkelig fra kontoret, måtte hjem en tur.

Hva som skjedde der finnes det ingen øyenvitner til, men de ansatte er den dag i dag villig til å sverge på at lensmannen skiftet undertøy. Tilbake på kontoret forsøkte lensmannen seg på et par samtaler til, men disse ble usedvanlig korte. Han avsluttet kontordagen en time før vanlig tid, nervøs og synlig utilpass.

Neste dag allierte en av de ansatte seg men en kjenning, lederen for det lokale samvirkelaget. Han fikk forklart situasjonen, ble bedt om å ringe opp lensmannen, og sørge for at det måtte bli en lang samtale. Bestyreren ringte opp, lensmannen svarte. Etter å ha snakket litt om løst og fast utbrøt bestyreren:

«Det var da ei merkelig lukt!»

Svaret fra lensmannen kom umiddelbart og er etter hvert blitt en klassiker i lokalsamfunnet:

«Ka farsken, kjenne du lukta du å!?»

På ettermiddagen ble telefonen renset, og lensmannen gikk etter hvert av med pensjon.

Jeg fortalte en gang denne historien til en svensk kollega. Han er amatørpoet, og kvitterte med et dikt omkring gammelosten. Det lød som følger:

Gammalosten og flickan lilla. Dom smakar godt, men luktar illa.

Historien stod på trykk i Politiforum nr. 1 2002.

Pioneren

Etter 25 år med politiforskning takker professor Liv Finstad for seg. Nå gjør hun opp status for sitt forhold til politiet. Men det er én ting hun angrer på.

Til toppen