Derfor vil politiansatte skjerme identiteten

Et sted i Norge, en gang i tiden. En polititjenestemann jobber med å etterforske straffbare forhold knyttet til medlemmer av en lokal motorsykkelgjeng. Det er mye kriminalitet i MC-klubben. I en periode er nesten alle medlemmene i klubben inne til soning.

Polititjenestemannen er tett på det tøffe miljøet hele veien. Han er med på ransakinger, pågripelser og avhør. Han gjør jobben han er satt til å gjøre av samfunnet.

Jobben er ikke alltid lett. Dette er hardbarkede kriminelle. Underveis finner MC-gjengen enkelt ut hvem polititjenestemannen er og hvor han bor.

En ettermiddag er polititjenestemannen ute på tur sammen med sin tre år gamle sønn. Med ett blir han var et kjent ansikt som kommer gående bak dem. Det er en av de sentrale aktørene i MC-klubben. Polititjenestemannen stopper. Tar kontakt. Spør hva mannen gjør der. Den kriminelle bøyer seg fram, og hvisker:

– Jeg følger etter deg for å lære å gjenkjenne sønnen din. Jeg vet hvordan kona di ser ut og jeg vet hvor gutten går i barnehage.

Så går mannen. De påfølgende nettene kjører medlemmer av MC-klubben forbi polititjenestemannens hus på sine motorsykler. Kort tid etterpå, bytter polititjenestemannen arbeidsfelt i politiet.

– Jeg var på ingen måte villig til å ofre barnas og familiens sikkerhet. Det ble helt uinteressant å bekjempe samfunnskriminalitet når min egen familie ble utsatt, sier polititjenestemannen til Politiforum i dag.

Så enkelt presset kriminelle en sentral polititjenestemann bort fra etterforskningen av straffesakene han var involvert i.

Myter og fakta

Polititjenestemannen som Politiforum har vært i kontakt med, vil av åpenbare årsaker ikke identifisere seg. Det skulle han ønske han hadde sluppet å gjøre den gangen han var involvert i etterforskningen av det kriminelle MC-miljøet også.

Spørsmålet om politifolk skal kunne anonymiseres, er ikke ukontroversielt. Samtidig er det en myteomspunnet problemstilling som gjerne diskuteres med mye følelser og lite fakta. For det er hverken forsket eller skrevet mye om temaet – før nå.

I vår leverte jurist Berit Lund Koksvik sin masteroppgave «Anonymitet som forebyggende og beskyttende virkemiddel - når identitet brukes som våpen». Oppgaven baserer seg blant annet på 51 dybdeintervjuer av 47 ansatte i politiet, hvorav den store majoriteten har opplevd et behov for å holde sin identitet skjermet i forbindelse med tjenesteutøvelsen.

– Jeg er opptatt av dette temaet fordi det snakkes mye om «anonymisering». Men hva handler egentlig anonymisering om? Begrepet presenteres ofte som et privilegium, men oppleves for de involverte som et inngrep i privatlivet. Studien viser at det er en myte at politifolk ønsker å være anonyme. Er de anonyme, kan de ikke gjøre jobben sin som politi. Den tilbakemeldingen er ganske unison fra respondentene mine, både operative politifolk, jurister, sivile og ledere, sier Koksvik til Politiforum.

Selv sier hun begrepet «skjermet identitet», som først ble lansert av professor Tor-Geir Myhrer ved Politihøgskolen i 2007, er langt bedre dekkende for det som hyppig omtales som anonymisering.

– Der ligger det et forebyggende element, som brukes tidlig i et saksforløp. Så er det viktig å understreke at dette ikke handler om å skjule eller beskytte ulovlige tjenestehandlinger, men om å minimere risikoenor at yrkesutøvelsen får konsekvenser for privatlivet. For studiens respondenter handler skjerming av identitet i unntakstilfeller, om retten til å leve uten frykt for trusler og represalier, retten til et privatliv og en normal livsførsel. Også politiansatte skal kunne ha kontoer i sosiale medier, kunne bevege seg fritt på egen eiendom og levere barn i barnehagen, uten frykt for trusler om represalier mot familie og barn på grunn av egen yrkesutøvelse.

Fragmentert lovverk

For politiansatte med behov for å skjerme identiteten sin, er funnene i oppgaven nedslående: Lovverket er utilstrekkelig, de interne rutinene og erfaringsoverføringen er i beste fall mangelfull, og kunnskapsnivået om når, hvordan og hvorfor behovet oppstår, er lavt.

– Den behandling enkelte politifolk med behov for hjelp og vern i form av skjerming av sin identitet blir gjenstand for i dag, kan ikke anses rettssikker. Dette setter jeg i sammenheng med at adekvate rettslige virkemidler ikke er utviklet, og at tidligere rettsvitenskapelige drøftelser ikke i tilstrekkelig grad har tatt politiets behov for skjerming av identitet/anonymitet på alvor, forklarer Koksvik, og fortsetter:

– I tillegg ser jeg dessverre klare tegn til manglende vilje til å løse problemet når det oppstår. I en del tilfeller har jeg fått et innblikk i direkte antipatier mot politifolks forespørsel om skjermet identitet. Motvilje og synsing om politifolk eller andre med et slikt behov, bør ikke anses som gyldige argumenter. Disse sakene bør være gjenstand for en objektiv og rettssikker saksbehandling, og rettssikkerhet er noe vi alle har krav på og trenger fra tid til annen.

Problemet er at dagens lovverk hverken dekker politiansattes behov for identitetsskjerming eller er helhetlig. Istedenfor består det av en rekke enkeltbestemmelser som regulerer identitetsskjerming og anonymisering på forskjellige steder i straffesakskjeden.

Konsekvensen av dette, kan være at en polititjenestemann som har tatt grep for å skjerme identiteten sin på et tidlig stadium av saksgangen, får identiteten eksponert når saken når domstadiet – fordi det da vil være en ny lovbestemmelse som regulerer identitetsskjerming, og behovet dermed vurderes annerledes. En ny vurdering foretas gjerne også av aktører som ikke nødvendigvis har god nok oversikt over faktum som ligger til grunn for behovet for skjermet identitet.

– I en konkret sak oppga tjenestemannen kun ID-nummeret sitt i rapporten, i samråd med nærmeste leder og flere. Når saken ble oversendt jurist, ble skjermingsbehovet vurdert annerledes. Saksbehandleren søkte da opp navnet på tjenestemannen, og la identiteten til vedkommende inn i saksdokumentasjonen. Uten at tjenestepersonen ble konsultert eller informert om dette.

En innvilget begjæring om identitetsskjerming på domstadiet, vil heller ikke ha noen tilbakevirkende kraft. Det vil være svært vanskelig for en polititjenestemann å gå tilbake i saksløpet og skjerme identiteten sin.

– Identifiserende opplysninger som er ført inn i dokumentasjon, er utfordrende å fjerne i etterkant. Problemet er at man ikke kan bruke en hjemmel for å skjerme identiteten gjennomgående gjennom hele straffesakskjeden. Derfor mister regelverket den effekten det kanskje var ment å ha, og har hull som lar kriminelle bruke tjenestepersoners identitet som våpen, sier Koksvik.

Med dagens regelverk, kan det dermed allerede være for sent å ta grep for å skjerme identiteten sin når dette blir innvilget. Identitetsskjerming blir ofte innvilget når risikoen for uønsket eksponering har blitt så stor og overhengende at eksponeringstrusselen er reell.

– Konsekvensene er i en del tilfeller fare for tjenestepersoners liv, sikkerhet og helse. For flere av respondentene mine, har disse situasjonene medført personlige konsekvenser i form av inngrep i privatlivet til personen selv og familien, sier hun.

Koksvik tar derfor til orde for en forebyggende tilnærming til anonymitet som et beskyttende virkemiddel.

– En forebyggende skjerming mot ulike typer eksponering kan beskytte og verne tjenestepersoner mot at eventuelle trusler kan rettes mot deres privatperson og familie. Det regelverket vi har i dag er fragmentert, retroaktivt og støtter ikke behovet – sannsynligvis også fordi man ikke har skaffet seg oversikt over behovene som fins i de ansattes arbeidsvirkelighet.

Ingen rutiner

I oppgaven har Koksvik tatt første skritt på veien mot å kartlegge virkelighetens behov. Juristen har identifisert et todelt behov for identitetsskjerming: Det ene er på virksomhetsnivå, som handler om styrkebeskyttelse. Det andre er behovet på individnivå.

– Behovene bør behandles adskilt, men sees i sammenheng. De er gjensidig avhengig av hverandre, utdyper hun.

Om slike trusler rettes mot enkelte enheter eller virksomheten generelt, kan det gå på bekostning av virksomhetens evne til å beskytte opprettholdelsen av drift- og kapasitet i sine funksjoner.

– Det sier seg vel nesten selv at enheter med svekket operativ effektivitet på grunn av trusselsituasjoner initiert av kriminelle eller fremmede makter, ikke vil evne å beskytte befolkningen i den grad som forventes av dem fra samfunnets side, sier Koksvik.

På individnivå er spørsmålet hva som har skjedd når en politiansatt begjærer behov for skjerming av identitet.

– Typisk kan man ha blitt gjenstand for en grov trussel eller drapstrussel på et tjenestested, sier Koksvik

– Operative politifolk blir truet på jobb hver dag. Men behovet for skjerming av identitet oppstår ikke hver dag. Dette handler ikke om de dagligdagse slengbemerkningene om at «jeg skal ta deg», men er trusler som de politiansatte selv definerer som reelle. Det handler om unntakstilfeller i enkelte konkrete oppdrag, fortsetter hun.

Slik det praktiseres i dag, er det den involverte politiansatte som selv vurderer alvorlighetsgraden i trusselen opp mot behovet for å skjerme identiteten sin. Trusselen og behovet drøftes ofte med andre, for eksempel nærmeste leder eller kollega, hvorpå det tas en beslutning om å begjære behov for skjerming av identitet eller ikke. Det er med andre ord en skjønnsmessig vurdering som ligger til grunn.

– Det bør nok ikke utelukkende være slik, mener Koksvik.

– Studien viser at kunnskapsgrunnlaget for å kunne vurdere dette selv, per i dag synes for tynt. Man har ikke god nok kunnskap til å etablere en god situasjonsgjenkjennelse og slik kunne utøve godt skjønn.

Et funn i oppgaven er at det ikke finnes felles rutiner for å vurdere alvorlighetsgraden i trusler, og at erfaringsoverføringen mellom kolleger synes å være liten. Disse mest alvorlige og reelle truslene er sjeldne.

– Det er generelt for liten kunnskap om dette. En del av dem jeg snakket med, har konsultert med erfarne politifolk om situasjoner de har kommet opp i. I ett tilfelle fikk en person etter 11 år i operativ tjeneste den ene trusselen som gjorde at alarmen gikk. Når vedkommende snakket med en kollega med 30 års operativ erfaring, sier den eldre kollegaen at han aldri har hørt om noe lignende. Det viser hvor sjeldent dette behovet oppstår.

Et fellestrekk blant respondentene er nettopp at dette skjer så sjeldent, at ingen vet hvordan man skal håndtere slike situasjoner.

– Dette gjelder ikke bare respondentene, men hele organisasjonen rundt dem: Operasjonssentralen, jurister, ledere og kolleger. De forteller at heller ikke de finner rutiner eller retningslinjer som kan hjelpe dem på vei.

Bruker innsynsretten

Hvordan skiller så politiansatte mellom tomme og reelle trusler? Respondentene i studien beskriver en helhetsvurdering av situasjonen trusselen framsettes i.

– Er trusselen generell eller rettet direkte mot vedkommende som person? Hvordan blir trusselen framsatt? Det er hele konteksten som vurderes her. Hvordan blikket, stemmen og toneleiet til den som fremsetter trusselen er. Hvem det er. Og ikke minst hva det trues med, forklarer Koksvik.

Dette handler ikke om trusler mot politiet som går innunder straffeloven §155.

– Dette handler mer om §157-159-tilfeller, ltså trusler på nivå med trusler rettet mot aktører i rettsvesenet. Politifolk er aktører i rettsvesenet, understreker Koksvik.

– Bestemmelsene i disse paragrafene fastslår klart at samfunnet ikke aksepterer at aktører i rettsvesenet trues på grunn av at de gjør jobben sin for rettssamfunnet. Når dette er etablert som et vern for aktørene, bør vi også vurdere å etablere tilsvarende vern på den preventive siden av skalaen. Vi ønsker i størst mulig grad å forebygge at slike trusselsituasjoner oppstår, fordi det får harde konsekvenser for den som rammes, fortsetter hun.

For operative polititjenestemenn oppstår behovet for å skjerme identiteten i hovedsak i forbindelse med to type politiaksjoner: Skarpe aksjoner, eller aksjoner med en annen type maktbruk. Truslene kommer typisk i forbindelse med selve tjenesteutøvelsen, men kan også komme ganske lenge etterpå.

I mange tilfeller truer gjerningspersoner med at de skal bruke politiets ID-nummer til å få ut opplysninger om politiansatte.

– Det som kjennetegner mange av disse trusselsituasjonene, er at kriminelle bruker regelverket om klageadgang og innsyn i dokumenter kun i den hensikt å få ut polititjenestepersoners identitet. Flere gjerningspersoner har uttalt dette åpenlyst. I mange av tilfellene bruker gjerningspersonen regelverket helt bevisst for å få ut opplysninger som er egnet til å identifisere de involverte polititjenestemennene. Så ender det opp med en eksplisitt eller implisitt trussel i etterkant, forklarer Koksvik.

Som – hos polititjenestemannen innledningsvis – at medlemmer fra et MC-miljø patruljerer i området rundt adressen din, og spaner på de som bor der.

– En polititjenestemann fortalte om da han var ute i foreldrepermisjon, og gikk på tur med babyen i vogna. Så la han merke til fire kjente gjengkriminelle som spaserte tilforlatelig et stykke bak ham. De sa ingenting, men adferden gjorde at polititjenestemannen følte seg truet. Det var ikke tilfeldig at de gikk der akkurat da, sier hun.

Alle kan rammes

Koksvik forteller om politiansatte som har fått konkrete trusler om at huset deres vil bli påtent. Om politifolks privatbiler som har blitt utsatt for hærverk. Om kriminelle som spaner på politiet for å skaffe seg oversikt over hvem som jobber der, og etter hvert også over hvor de politiansatte bor og når de drar på ferie.

– Det finnes politistasjoner hvor du kan sitte i ro og mak og se hvem som kommer og går, og slik skaffe deg oversikt over hvem som jobber der. Det er øyensynlig få grenser for hva som er interessant å få kartlagt om enkelte ansatte i etaten. Eksistensen av lister over ansatte i politiet i kriminelle miljøer, er høyst reell, understreker hun.

Det finnes grovt sagt to typer av slike lister.

– Det fins eksempler på lister laget av kriminelle nettverk, som bør følges opp. Det fins også svartelister skrevet av enkeltkriminelle, som gitt situasjonen kan være ubehagelig å stå oppført på, men som ikke nødvendigvis utgjør noen reell fare. Men disse forskjellige listene viser behovet for en konkret vurdering av å skjerme politiansattes identitet i hvert enkelt tilfelle. At dette tas på alvor.

Flere av de sentrale funnene i oppgaven hennes, beskriver hvordan en trusselsituasjon som medfører behov om å skjerme identiteten, kan oppstå når som helst, og ramme hvem som helst. Operativt personell er særlig utsatt, men tjenestepersoner på alle nivåer kan rammes.

– Dette innebærer at det er bortimot umulig å forutse eller forhåndsplanlegge egen anonymitet, eller sannsynligheten for at man selv skal kunne få et behov for anonymitet, sier Koksvik.

Heller ikke etterforskerne inne på politistasjoner eller lensmannskontorer slipper unna trusler. Det er gjerne disse som kaller inn og gjennomfører avhør og er i kontakt med gjerningspersoner.

– Disse har veldig mange treffpunkter med gjerningspersoner. Gjerningspersonene sitter fort med mye info som gjør det lett å finne ut hvor etterforskeren bor og hvem vedkommende er. Også dette er opplysninger som sirkuleres, og brukes i kampanjer på nett, trakassering eller trusler mot spesifikke personer, forteller Koksvik.

En etterforsker Politiforum har vært i kontakt med, fikk brennbar væske sprøytet på trappa og gårdsplassen utenfor huset, mens han selv, ektefellen og tre små barn lå og sov. Hendelsen skjedde etter at han hadde håndtert mye av den direkte kontakten med mistenkte fra et organisert, kriminelt miljø på Vestlandet.

– Det er klart at dette gikk sterkt inn på oss, og særlig for min ektefelle. Det skapte en stor grad av utrygghet, sier polititjenestemannen i dag.

Hendelsen ligger mange år tilbake i tid, men preger ham fortsatt.

– Det er klart dette ikke var noe moro. Jeg innrømmer glatt at dette førte til at jeg ganske raskt fikk null interesse for å jobbe mer i dette miljøet, og jeg søkte meg over til andre gjøremål i politiet. Det er langt utenfor hva vi som politiansatte skal måtte akseptere i jobben. Og det fører til at de kriminelle faktisk kan få endret kursen på en etterforskning. Derfor er det helt ødeleggende at hvem som helst kan be om innsyn i hvor vi bor og hva vi heter, og få ut helt privat informasjon.

Opplever å bli sviktet

Koksvik ble også gjort kjent med flere tilfeller hvor etterforskere ble rammet. En etterforsker hun snakket med, hadde veldig klare karrieremål som ikke var forenlig med en slik eksponering. En annen, ung etterforsker, fikk folk på døra hjemme.

– Det oppleves skremmende. Og spørsmålet de stiller seg, er hvorfor deres navn må stå på innkallinger? På korrespondanse med kriminelle? Hvorfor er det ikke nok med navnet på politidistriktet, eller rett og slett «Politiet»? Som de sier til meg; «Jeg er ikke politiet, jeg jobber i politiet», sier Koksvik.

Dette, sier hun, er noe av det mest sentrale for alle respondentene hun var i kontakt med. De understreker nettopp poenget at de utfører sine tjenestehandlinger på vegne av samfunnet, og ikke som privatpersoner.

– Respondentene beskriver et klart behov for å slippe å ta konsekvensene av slike trusselsituasjoner personlig. De opplever at arbeidsgiver skyver de ansatte foran seg. Forebyggende tiltak vil kunne redusere risikoen for trusler, og vil lette konsekvensene av å motta trusler.

– Beskriver de en følelse av å bli sviktet av samfunnet eller arbeidsgiver?

– Ja. Jeg opplevde det sånn. Samtidig opplevde jeg et engasjement på ledernivå for at tjenestepersoner skulle ivaretas bedre. Både hos POD og hos de enkelte arbeidsgiverne.

Koksvik understreker igjen den klare avgrensningen:

– Dette handler ikke om situasjoner politiet må gå inn i. Den risikoen har du akseptert når du har blitt politi. Dette handler om situasjoner man blir utsatt for på grunn av yrkesutøvelsen. Ofte slenges uttrykket «dette må politifolk tåle» ut uten innhold og konkret begrunnelse, men her blandes to situasjoner sammen: Risikoen politiet må tåle, som handler om handlingsplikten, og på den andre siden retten til et privatliv og en normal livsførsel på fritiden.

Argumentet om at man er politi 24 timer i døgnet, 365 dager i året og derfor må tåle alt, holder ikke.

– Man er ikke politi. Man har kun plikt til å gripe inn i situasjoner på fritiden dersom det er fare for liv og helse.

Ønsker enkle tiltak

I dag blir det typisk argumentert for å skjerme identiteten til politifolk eller jurister i en rettssak – som et forebyggende tiltak dersom man frykter for at de kriminelle kan ta i bruk politiansattes identitet som våpen, eller når det foreligger en konkret trussel.

For eksempel når politifolk skal vitne mot kriminelle som har truet dem på livet, slik tilfellet var under rettssaken etter skuddvekslingen ved en bensinstasjon på Roa i 2015. Da forklarte de involverte polititjenestemennene seg for lukket rett.

– Anonymitet under vitneførsel kan være at vitnets navn ikke gjøres kjent for andre. Eller at det ikke gis ut opplysninger som kan identifisere vitnet. Det finnes også andre tiltak; som at folk kan bli maskert i retten, eller at tiltalte går ut mens politivitnet forklarer seg. En rekke tiltak kan sikre skjerming av identitet eller anonymitet, men hovedregelen er likevel at det ikke skal være anonym vitneførsel i norsk rett, sier Koksvik.

Hennes poeng, er at det finnes ulike virkemidler som kan skjerme identitet på et lavere nivå enn full anonymitet i rettssalen. Det er ikke et spørsmål om enten eller.

– Jeg ønsker meg en «fra-det-mer-til-det-mindre»-tankegang rundt dette, med tanke på hvilke praktiske virkemidler samfunnet stiller til rådighet for å skjerme for eksempel politivitner eller vitner fra andre yrkesgrupper som har yrkesmessig tilknytning til en sak, forklarer hun.

Koksvik mener en gjennomgående bruk av politiansattes ID-nummer kan være et lavterskeltiltak som kan bidra til bedre vern av politiansatte.

– Jeg vil argumentere for at dette er et tiltak som kan gjennomføres på en måte som både ivaretar vernet av politiansattes privatliv, og mistenkte og tiltaltes rett til et effektivt forsvar, utdyper hun.

Når en polititjenestemanns identitet er skjermet slik, vil det likevel finnes et relativt stort antall mennesker som har kunnskap om hvem personen er. Skjermet identitet vil ikke avskjære Spesialenhetens mulighet til å iverksette etterforskning mot vedkommende. Ei heller vil det sette noen stopper for en polititjenestepersons forklaringsplikt.

– Skjerming av identitet vil i et slikt tilfelle utelukkende tjene som et vern mot den kriminelles intensjon om å bruke tjenestepersoners identitet som «våpen», for senere å utsette tjenestepersonen og/eller dennes familie for trakassering, trusler, vold eller annet, understreker Koksvik.

Tilfeldige vurderinger

Slik systemet fungerer i dag, er det tilfeldig hvordan en begjæring om identitetsskjerming blir behandlet. Begjæringene fremmes i direkte kontakt med Spesialenheten, gjerne over telefonen.

– I telefonen havner man fort i en forhandlingsposisjon, og respondentene gir uttrykk for at utfallet blir avhengig av hvem man snakker med. Det er et problem, og sånn bør det ikke være. Jeg tenker det er viktig at slike begjæringer bør skje skriftlig med forankring i jussen, slik at man også får en begrunnelse, forklarer Koksvik.

Hun understreker at hennes respondenter uttrykker at de har hatt positive opplevelser i sin kontakt med Spesialenheten når de avgir forklaring i saker. Det er altså selve begjæringen om skjermet identitet som er problemet.

– Det er der skoen trykker. Det finnes ingen rettslige virkemidler, de har ikke blitt gitt noen verktøy til å håndtere dette. Spesialenheten må gis virkemidler til å behandle disse tilfellene på en rettssikker måte.

Koksvik tror for eksempel at egne spesialister med fagkompetanse om identitetsskjerming, ville vært et nyttig verktøy.

– Da tenker jeg personer hos Spesialenheten og påtalemyndigheten som kan gjøre undersøkelser og vurderinger når det oppstår et behov for identitetsskjerming. Så kan de på et faglig grunnlag vurdere situasjonen, og konkludere med om det er et reelt behov for identitetsskjerming eller ikke.

Juristen medgir at dette er et komplekst felt, og at det ikke finnes enkle løsninger. Viktigst, er en helhetlig gjennomgang av hele regelverket med bakgrunn i de dokumenterte behovene hos politiansatte.

– Uten den oversikten, vil vi ikke være i stand til å vurdere hvilke rettslige virkemidler som faktisk trengs, hvilke behov politietaten presenterer som reelle som kan godtas rettslig sett eller hvordan virkemidlene kan utformes, forklarer Koksvik.

Det innebærer at alle relevante instanser må jobbe systematisk og metodisk med temaet. I dette ligger også innføring av helhetlige rutiner for håndtering av anonymitetsbegjæringer internt hos politiet.

– Vi trenger en helhetlig revisjon av regelverket, understreker Koksvik.

Måtte starte nytt liv

Selv inviterer hun politiet til dialog og samarbeid for å komme enda dypere inn i materien hun dykket inn i med sin masteroppgave. Dette, sier Koksvik, er nødvendig for å kunne utarbeide et lovverk som kan ivareta politiansattes behov for identitetsskjerming på en bedre måte enn i dag.

Men å endre en lov er ikke gjort i en håndvending. Å etablere nye rutiner og retningslinjer tar tid. I mellomtiden er det de politiansatte som må ta konsekvensene av at de blir identifisert og truet av kriminelle.

– Det finnes politifolk som lever med fiktiv identitet og med skjermet adresse; såkalt «kode 6», sier Koksvik.

Dette er politifolk som på grunn av tjenestehandlinger de har utført for samfunnet, har opplevd så grove, konkrete og reelle trusler mot seg selv og sine nærmeste, at den eneste utveien var å starte et nytt liv, med nye navn og ny adresse – informasjon kun Kripos kjenner til.

– De må bryte med sine gamle liv og relokaliseres til andre steder i landet. Kode 6 kan innebære at de ikke får ha kontakt med familie og venner, eller kontoer i sosiale medier. Kanskje kan de ikke handle på Internett. Dette er naturlig nok veldig belastende for dem det gjelder, sier Koksvik.

Hun eksemplifiserer hvordan det er å leve under kode 6 med en historie hun fikk fortalt fra en av sine respondenter. Personens livspartner mistet mobilen i gulvet, slik at glasset sprakk; en irriterende bagatell og uønsket ekstrautgift for folk flest.

Når du lever under skjult identitet, og ikke kan kredittsjekkes, er virkeligheten en helt annen.

– Etter et halvt år hadde partneren fortsatt ikke fått byttet glasset. Det er slike små ting, som er så beskrivende for belastningen en tilværelse på kode 6 har fått for dem, sier Koksvik.

Alt dette fordi feil folk klarte å identifisere en polititjenestemann.