Da de store hundene angrep, så ikke politiet noen annen utvei enn å skyte

Da de store hundene angrep, så ikke politiet noen annen utvei enn å skyte

Spesialenheten henla saken, men friganavnene til de to politibetjentene. Da kom netthetsen – og et privatsøksmål fra hundeeieren. Nå må de møte i Oslo tingrett.

En sommerdag i 2013 fikk operasjonssentralen i Hedmark inn en telefon om to løshunder som hadde angrepet sauer på utmarksbeite. Operasjonssentralen dirigerte umiddelbart en patrulje i retning stedet melderen oppga at hundene var. Samtidig ble det gitt bevæpningsordre, og en jurist besluttet at hundene kunne skytes om en nødvergesituasjon oppstår.

I politibilen lå politiets standardvåpen; pistol og MP-5. Ammunisjonen i begge våpen var datidens standard mantlet 9 millimeter, med kuler som ikke ekspanderer ved treff. Hverken våpen eller ammunisjon var ideelle til oppdraget, men de var det eneste patruljen har tilgang til.

Opplysningene som ble gitt til politiet, var at de store hundene hadde løpt fritt rundt gjentatte ganger tidligere. Patruljen kjente ikke til rasen på dette tidspunktet, men de to hannhundene var av typen Grand Danois, som kan bli rundt 85 kilo tunge og med en mankehøyde på rundt 70 centimeter.

Da patruljen ankom stedet, hadde hundene lagt seg til ro. Det var ingen akutt nødsituasjon, og operasjonssentralen jobbet med å finne ut hvem eieren av hundene var. Sammen med en representant fra viltnemda, forsøkte politifolkene å nærme seg hundene.

Men hundene bare knurret og viste tenner, tydelig aggressive. Representanten fra viltnemnda advarte politifolkene mot å gå nærmere. Vurderingen var at dette var farlige hunder.

Tennene var blottet

Operasjonssentralen meldte etter hvert at de hadde fått tak i hundeeieren. Fordi ingen av politifolkene var kjent på stedet, kjørte representanten fra viltnemda eieren i møte for å rettlede ham til stedet. Håpet var at hundeeieren kunne få kontroll på de aggressive hundene. Politifolkene holdt hundene under oppsyn, uten å forsøke å ta ytterligere kontakt.

Men på et tidspunkt reiste hundene seg opp, gikk ned i en senkning i terrenget og forsvant ut av syne for politibetjentene. Dette var sent på kvelden, skumringen begynte å falle på, og for å unngå å miste kontroll på hundene i et sauebeiteområde, fulgte politibetjentene etter.

Plutselig kikket en av hundene opp fra senkningen. Avstanden mellom politibetjentene og hundene var da 50-60 meter. Så kom den andre hunden fram. De begynner da å bjeffe og knurre, og gå mot politibetjentene.

Tjenestemennene rygget forsiktig, men hundene økte farten. Snart kom de rett mot politibetjentene i raskt trav. Ørene lå bakover, tennene var blottet og hundene knurret.

– Jeg opplevde en tydelig faresituasjon, sier politibetjenten «Roger» i dag.

Av hensyn til egen sikkerhet ønsker han ikke å stå fram med fullt navn. Sammen med makkeren ble han trengt opp i et hjørne denne sommerdagen for fem år siden. Når de to 85 kilos hundene satte fart mot dem, vurderte de raskt retrettmulighetene sine. Men politibilen sto for langt unna, og hundene var for raske.

Politibetjentene hadde ikke noe sted å gjøre av seg.

Trusler på Facebook

De to polititjenestemennene anslår at hundene ikke var mer enn fem til ti meter unna, og fortsatt kom i stor fart mot dem, da de ikke så noen annen utvei enn å skyte dyrene. Fordi hverken våpen eller ammunisjon var egnet til avliving, ble det avfyrt et 20-talls skudd før de to dyrene lå døde på bakken.

Slik kunne også denne historien endt. Polititjenestemennene handlet etter eget skjønn i nødverge, og avlivet hundene. Hundeeieren, som ankom åstedet kort tid etter, var ikke enig. Han svarte med å anmelde tjenestemennene til Spesialenheten. Saken ble henlagt som intet straffbart forhold. Henleggelsen ble påklaget til riksadvokaten, som fastholdt henleggelsen med samme grunn.

De to polititjenestemennene hadde i forkant av dette, særskilt bedt Spesialenheten om at deres identitet ikke måtte bli gjort kjent for hundeeieren. Begrunnelsen var at mannen på Facebook hadde kommet med konkrete oppfordringer om å identifisere politibetjentene.

Kommentarfeltet ble deretter fylt av sjikane og trusler mot de to polititjenestemennene. Etter hvert ble også viltnemndas representant utsatt for det samme.

Viltnemndas representant ønsker ikke å kommentere saken i Politiforum.

Publiserte lydloggen

Spesialenheten etterkom ikke ønsket om anonymitet, og utleverte straffesaksdokumentene uten at tjenestemennenes identitet ble anonymisert. Politibetjentenes navn og adresse ble da lagt ut på hundeeierens nettsted og på Facebook.

På nett havnet også lydloggen av opptaket mellom patruljen og operasjonssentralen; en samtale som i utgangspunktet kan inneholde konfidensielle opplysninger om straffesaksforhold og annet som ikke skal komme ut i offentligheten.

– Jeg synes rettssikkerheten er dårlig for oss politibetjenter. Vi har personlig blitt hoggestabber for en handling som politiet står bak. Jeg mener vi ikke skal måtte forvente det som politiansatte, sier Roger.

Han stiller spørsmål om hvorfor Spesialenheten utleverte polititjenestemennenes personalia til hundeeieren.

– De var kjent med truslene som var fremsatt, men tok ikke hensyn til det. Spesialenheten burde innse at vi kunne bli utsatt for direkte trusler både mot oss selv og familiemedlemmer. Det var svært høy temperatur på Facebook-innleggene. Og slik hundeieren oppførte seg, var det ikke tvil om at han ville bruke all mulig skyts for å ramme oss, sier polititjenestemannen.

Vurderte ekstra beskyttelse

Roger forteller om en tøff periode da Facebook-hetsen haglet som verst.

– Det ble stilt spørsmål om noen hadde kapasitet til å stille på døra hjemme hos meg. Det var direkte drapstrusler, og oppfordringer om at noen burde ha oppsøkt oss for å gjøre det samme mot oss som vi gjorde mot hundene.

Politimannen forteller om en periode der han ble lettere paranoid, og gikk med en forventning om å få ubehagelig besøk på døra.

 

– Jeg har barn og samboer som syntes at dette var ekstra ubehagelig. En ting er at folk vi kommer i kontakt med som politi ønsker å ta oss, men det ble en ekstra dimensjon om noen ville gå etter barn og samboer, sier politimannen.

Han vurderte flere ganger å skaffe seg ekstra beskyttelse, uten at han gjennomførte det. Men han ble mer aktpågivende, sjekket vinduer og dører før han la seg, og fulgte mer med på biler som kjørte forbi huset.

– Jeg tror at jeg så en konkret bil passere flere ganger, sier Roger.

­– Har dette påvirket dine senere tjenestehandlinger?

– Det har ikke gjort noe med hvordan med hvordan jeg opptrer i jobben eller hvordan jeg vil utøve tjenesten, og jeg har ikke vurdert å søke noe annet. Jeg trives i operativ polititjeneste, og det vil jeg fortsette med, svarer han.

Må møte i retten

I oktober må han møte i Oslo tingrett, saksøkt for å ha utført en tjenestehandling som riksadvokaten har konkludert med var korrekt.

– Hvordan opplever du å måtte stille som personlig saksøkt?

– Jeg hadde ikke forestilt meg at jeg kunne havne i den situasjonen, særlig etter at riksadvokaten henla saken. Jeg synes det er spesielt at vi nå er saksøkt, svarer Roger.

Han undres over hvorfor Spesialenheten ikke etterkom ønsket om å holde deres identitet skjult.

– Særlig når Spesialenheten hadde innsyn i de pågående truslene som var fremsatt i sosiale medier. Jeg synes Spesialenheten forholdt seg veldig passivt, og at de ikke tok oss alvorlig. Rettsvernet falt på mange måter i grus, sier Roger.

Han understreker at han som polititjenestemann utsetter seg selv for mye på Statens vegne.

– Vi mottar regelmessig trusler ute i operativ tjeneste, selv om vi utfører lovlige handlinger. Men da er det ingen som vet hva vi heter eller hvor vi bor. Trenger noen å klage på oss, får de vite vårt tjenestenummer. Noe annet er å få trusler når vi er privat eller knyttet til privatlivet. Jeg mener vi skal ha et rettsvern for handlinger vi foretar oss som en lovlig tjenestehandling. Jeg mener Spesialenheten feiler.

– Mange opplever netthets

Juridisk rådgiver Camilla Lie i Spesialenheten, understreker i en e-post til Politiforum at de er et uavhengig etterforskningsorgan. Spørsmål som gjelder utlevering av opplysninger til sakens parter, enten det gjelder navn eller annet, vurderes etter reglene i straffeprosessloven og politiregisterforskriften, skriver hun videre.

– Det er i alminnelighet ikke adgang til å unnlate å oppgi navn på mistenkte til fornærmede, og det skal etter loven mye til for å nekte innsyn. Spesialenheten vurderte at vilkårene for å holde identiteten til tjenestemennene tilbake, ikke var oppfylt. I de fleste av Spesialenhetens saker vil lovens vilkår for å skjule tjenestepersoners identitet, ikke være oppfylt. I et fåtall av våre saker har identiteten vært holdt tilbake. Dette gjelder særlig tilfeller hvor politiet har brukt skytevåpen mot personer i tunge kriminelle miljøer, sier Lie.

Spesialenheten er klar over at det har vært ytringer knyttet til saken på Facebook.

– Men mange i samfunnet utsettes for netthets. Mange grupper av offentlige ansatte har krevende oppgaver, og må treffe beslutninger eller utføre handlinger som får oppmerksomhet i det offentlige rom. Det er blant annet ut fra dette at Spesialenheten mener det er vanskelig å se for seg at polititjenestepersoner kan vernes mot netthets i større grad enn andre, sier Lie.

Polititjenestemannen Roger er ikke enig i denne vurderingen.

– Vi tåler trusler ute på gata, men vi har tjenestenummer på brystet slik at publikum kan klage på oss til politiet. Men at jeg i det hele tatt skal måtte oppgi fullt ut med personalia, og at det skal legges ut på Internett, det er ikke greit. Og konsekvenser ser vi. Hadde de ansatte i Spesialenheten akseptert at de eller barna deres ble truet med å bli skutt? Svaret sier seg selv. Spesialenheten bør ikke legge større belastninger på oss politiansatte enn de er klare for å ta selv, sier politibetjenten.

Dette er Grand Danois

  • Er sammen med Irsk ulvehund regnet for å være verdens største hunderase.
  • Hannhunder blir vanligvis 76-86 cm høye og 54-90 kilo tunge.
  • Den største hunden som er registrert, målte 112 cm fra pote til skulder.
  • Hundene har vanligvis et rolig lynne, men hvis de ikke blir godt nok sosialisert kan de bli aggressive overfor fremmede eller i fremmede omgivelser.

Kilde: Wikipedia.

I strid med forutsetninger

Juridisk rådgiver Lie understreker at Spesialenheten gjorde undersøkelser av reaksjoner på politidistriktets Facebook-side og Twitter-konto knyttet til hundesaken, og gjennomgikk uttalelser på Facebook-gruppen som ble opprettet av hundeeieren.

– Spesialenheten fant da etter en konkret vurdering ikke at vilkårene i straffeprosessloven § 242 for å nekte innsyn, var oppfylt. Ved vurderingen ble det også tatt hensyn til den domstolpraksis som på tidspunktet forelå. For øvrig bemerkes at Borgarting lagmannsrett, i kjennelse 7. mars 2018 (LB-2018-20185), har vurdert saken nokså likt som Spesialenheten og kommet til samme konklusjon som enheten gjorde i 2013.

Om at hundeeieren publiserte politiets lydlogg fra oppdraget på Internett, kommenterer Lie:

NETTSJEKK: Juridisk rådgiver Camilla Lie hos Spesialenheten, sier de gjennomgikk hetsende uttalelser om politibetjentene på Facebook.

– Lydloggen var et dokument i saken og fornærmedes advokat kunne etter vår vurdering ikke nektes innsyn i den. At lydloggen ble lagt ut på nett var i strid med våre forutsetninger for utleveringen til advokaten. Spesialenheten fant ikke at dette burde forfølges av oss.

Hun opplyser om at advokaten ble gitt følgende merknad fra Spesialenheten da straffesaksdokumentene ble utlevert:

«Av saksdokumentene fremgår at Spesialenheten har behandlet en anmodning fra de tjenestemenn som foresto avlivingen om at deres identitet holdes skjult. Bakgrunnen for anmodningen er at det blant annet på sosiale medier, herunder en Facebookgruppe som *navn på hundeeier* opprettet etter avlivingen av hundene, har vært fremsatt beskyldninger mot tjenestepersonene som de har oppfattet som trakasserende og truende. Spesialenheten har ikke etterkommet anmodningen om skjult identitet, men vil henstille deg om å ta i betraktning de forhold som begrunnet denne, ved din håndtering av dokumentene. Dokumentene må for øvrig ikke benyttes til annet formål enn de er begjært utlånt for, må ikke kopieres eller på annen måte mangfoldiggjøres, og de må ikke forevises eller gjøres tilgjengelig for uvedkommende.»

– Ikke påregnelig

Advokat Trond Sivertsvik i Trondheim har i snart fem år jobbet for å berede grunnen for et sivilt søksmål mot politifolkene som var involvert i avlivingen av de to hundene. I oktober skal saken mot de to opp i tingretten.

I en kjennelse fra Borgarting lagmannsrett 7. mars i år, ble politiet også pålagt å oppgi navnet på vedkommende som satt på operasjonssentralen under oppdraget i 2013. Sivertsvik utelukker heller ikke søksmål mot også denne polititjenestemannen

– Hvorfor saksøker du politifolkene, og ikke politiet?

– Vi saksøker også Justisdepartementet, men det er særlig to forhold som gjør at vi også må trekke inn politibetjentene personlig, svarer Sivertsvik, og fortsetter:

– Det som arbeidsgiver svarer for gjennom erstatningsloven, er kun handlinger som det er påregnelig at ansatte gjør i jobb. Jeg mener det slett ikke er påregnelig at polititjenestemenn skyter to brukshunder med 30 skudd. Vi føler oss rett og slett ikke sikker på at arbeidsgiver vil dekke dette. I tillegg har de involverte politifolkene etter mitt syn et eget oppreisningsansvar for det som heter «ikke økonomisk skade», som det er åpenbart arbeidsgiver uansett ikke vil dekke.

Hundeeieren har fått taksert de to avlivede hundene til å ha en verdi på 75.000 kroner hver, fordi de var brukshunder som skulle passe på smådyr og fugler på gården der de holdt til. Nå krever han å få betalt 150.000 kroner som følge av økonomisk tap og 50.000 i oppreisningserstatning.

Sivertsvik sier det sivile søksmålet mot politibetjentene privat er begrenset av rekkevidden av arbeidsgiveransvaret.

– Forhold som er krenkende av ikke-økonomisk sak, må vi gå rett på. Det er jussen i systemet som gjør at vi må gjøre det slik, sier advokaten.

Dette skrev hundeeieren på Facebook

– Trusler er aldri akseptabelt

Han ønsker gjennom søksmålet å finne ut om det er riktig av politiet å bruke det Sivertsvik kaller «maskinpistol»: Politiets halvautomatiske 9 mm to-hånds tjenestevåpen MP-5.

– Vi tror måten disse hundene ble avlivet på, er utenfor det politiet skal gjøre, sier advokaten.

Han avviser at han har overlevert etterforskningsdokumentene og lydloggen til hundeeieren.

– Nei, jeg har ikke overlevert dokumenter til min klient. Min klient ble i sin tid anmeldt for å ikke ha sørget for å holde hundene innelåst. I kraft av å være mistenkt, har han fått saksdokumenter i politidokumentene. I tillegg har han full tilgang til straffesaksdokumenter, og der fått innsyn i vitneforklaringer og alle avhør. Samtidig har vi for ordens skyld bedt retten om at straffesaksdokumentene kan brukes i den sivile rettssaken. Det har vi av retten fått medhold i, til tross for at Justisdepartementet først nektet oss det, sier Sivertsvik.

– Er du kjent med at din klient har lagt ut politiets lydlogg ut tilgjengelig på Internett?

SØKSMÅL: Advokat Trond Sivertsvik representerer hundeeieren i rettssaken som går i Oslo tingrett i oktober.

– Jeg vet at min klient har lagt ut informasjon på ett eller flere nettsteder. Men jeg er ganske sikker på at han ikke har lagt ut hele lydloggen, og heller ikke identifisert operatørene.

– Er han kjent med at det er ulovlig å legge ut konfidensiell informasjon fra politiets etterforskningsdokumenter til offentlig beskuelse?

– Jeg forstår ikke hva du mener med «fortrolig informasjon» og «konfidensiell informasjon», og heller ikke hvordan du kan bruke betegnelsen «ulovlig» her. Alle kan komme og høre på når lydloggen blir avspilt i sin helhet under rettssaken. Der vil det også bli lest fra straffesaksdokumentene. 

– Hva synes du om at din klient legger ut tjenestemennenes identitet og etterforskningsdokumenter ut på nett, og at det på nettstedene er fremsatt forholdsvis grove trusler mot de involverte tjenestemennene?

– Det er ingen trusler der så vidt jeg har fått opplyst. «Måtte hun brenne i helvete» er et brukt uttrykk mellom journalist/politiker som synes å være gangbart. Det er forskjell på å uttrykke et ønske om at det skal gå «til helvete» med noen, eller lignende, og å true med å utføre en handling mot noen. Jeg forstår det slik at det siste ikke har skjedd her. En sivil rettssak som vi jobber med nå går for åpen rett. Trusler er aldri akseptabelt. Så er det slik at alle som utsettes for sivile søksmål, må finne seg i at det er offentlig. Alt som foregår der vil være fullstendig offentlig. Er det noen som burde tåle dette, er det politifolk. Min klient har ikke redaktøransvar for nettstedet han driver. Han er legmann, og forholder seg til ytringsfriheten. Spørsmålet om han burde slette uønsket innhold, er noe jeg ikke kan kommentere.

– Direkte inhumant

Sivertsvik ser frem til at den sivile rettssaken starter.

– Da skal vi finne ut om politifolkene har gjort noe erstatningsmessig galt, og om staten kan stilles ansvarlig for enkelte politiansattes handlinger, sier han.

Advokaten sier at klienten hans har betalt forelegg og erkjent ansvar for hundene og at de hadde kommet seg løs.

– At de var på frifot utenfor innhegningen, har å gjøre med at det hadde vært besøk på gården, og de hadde ikke fått lukket døren skikkelig. Slik kom hundene seg ut. Slik jeg har forstått saken, var ikke hundene i noen jagende situasjon, men derimot hadde de lagt seg ned. Da mener jeg en eventuell faresituasjon var over. Hvis politiet da ønsket å avlive hundene, skulle de startet dette som en forvaltningssak og fulgt det formelle sporet, i stedet for å skyte hundene som en øyeblikkelig aksjon, mener Sivertsvik.

Han reagerer også på at politiet brukte 9 mm mantlet ammunisjon for å skyte hundene.

– Det var direkte inhumant. Dette er kuler som kun lager hull. Til avliving av dyr, burde politiet bruke ammunisjon som ikke gjør det nødvendig å skyte rundt 30 skudd. Av det vi har hørt på lydloggen, var det faktisk en diskusjon mellom politijuristen og operatøren hvor de åpenbart diskuterte om det lenger var grunnlag for å avlive hundene, sier Sivertsvik.

Han synes det er forunderlig at viltnemdas representant på stedet, med egnet våpen, ble sendt bort før hundene ble drept.

POD vil skjerme ansatte

Assisterende politidirektør Håkon Skulstad i Politidirektoratet (POD), sier at politiet som arbeidsgiver har erstatningsansvar, men at politifolk likevel kan bli privat erstatningsansvarlig for utførelse av tjenestehandlinger.

– Den som ved uaktsomhet påfører andre økonomisk tap, vil kunne være erstatningsansvarlig. Det gjelder også statsansatte i utførelsen av tjenestehandlinger, herunder politiet, sier Skulstad i en e-post.

Det er dette som åpner for at enkeltansatte kan bli saksøkt.

– Politiet har imidlertid som arbeidsgiver erstatningsansvar for handlinger begått i tjeneste. Normalt er det derfor kun politidistriktet, eller Staten ved Justisdepartementet, som i egenskap av arbeidsgiver saksøkes for handlinger begått i tjenesten, skriver Skulstad.

Han forteller at POD så langt det er mulig ønsker å skjerme de ansatte mot søksmål.

– Staten som arbeidsgiver betaler årlig ut erstatninger på bakgrunn av uaktsomme handlinger utført av tjenestepersoner i politiet. Dersom søksmål likevel rettes mot den enkelte tjenesteperson, har vi mekanismer for å ivareta de ansatte.

Han viser blant annet til rundskriv G-83/97 fra Justisdepartementet, hvor det er gitt retningslinjer om at det ved søksmål mot tjenestepersoner skal ytes bistand fra Justisdepartementet ved Regjeringsadvokaten. Men det hører med til sjeldenhetene at tjenestemenn personlig blir saksøkt.

Assisterende politidirektør, Håkon Skulstad, sier de har mekanismer for å ivareta de ansatte. Foto: Ruben Skarsvåg

– Hvorfor opplyser politiet navnet til tjenestepersoner til personer som ønsker å saksøke tjenestemenn for en utført lovlig tjenestehandling?

– Etter tvisteloven har saksøker krav på å få tilgang til bevis, herunder navn på tjenestepersoner saksøker ønsker å føre som vitner. Dersom identiteten er undergitt taushetsplikt, er det i utgangspunktet bevisforbud, og da vil identitet kunne nektes oppgitt. Det beror på en konkret vurdering om identiteten kan anses taushetsbelagt, svarer Skulstad.

Politiet må tåle mye

Dommen fra lagmannsretten legger seg på en linje som innebærer at polititjenestepersoner må tåle mye, sier Skulstad videre.

– Vi er enige i at politiet som etat og den enkelte ansatte må tåle et kritisk søkelys og være gjenstand for åpenhet og innsyn. Samtidig bør ikke denne innsynsretten medføre en uforholdsmessig eksponering av de ansatte eller gå på bekostning av politiets mulighet til å få gjort jobben sin, fortsetter han.

– Er POD enig i at politifolk skal måtte tåle mer enn andre, slik det vises til i lagmannsrettens dom?

– Verken POD eller lagmannsretten sier at polititjenestepersoner skal måtte tåle mer enn andre offentlige ansatte som utøver myndighet, men polititjenestepersoner må som offentlige ansatte som utøver myndighet tåle mye. Politiet må tåle et kritisk søkelys. Samtidig bør ikke dette gå på bekostning av politiets mulighet til å få gjort jobben sin, eller medføre en uforholdsmessig eksponering av de ansatte.

Politiforum har vært i kontakt med advokat Knut-Fredrik Haug-Hustad hos Regjeringsadvokaten, som har prosedert saken på vegne av polititjenestemennene. Han ønsker ikke å svare på våre spørsmål før den sivile rettssaken er ferdigbehandlet i rettsapparatet.

LES OGSÅ: Kritisk til at Spesialenheten ikke ville verne politifolkenes identitet

Til toppen