– Det gikk tre sekunder fra tiltalte sto ansikt til ansikt med Simensen, til de befant seg på bakken. Det var ikke en nødvendig og forholdsmessig bruk av makt. Faktisk kunne ikke maktbruken ha vært mer unødvendig, sa aktor Marit Storeng i sin sluttprosedyre i saken om politivold på Kongsberg.

Aktoren mener at maktbruken den tiltalte politimannen tydde til da han valgte å legge Kevin Winnes Simensen ned i bakken etter at Simensen rev hånden til seg da politimannen tok tak i den, var helt feilslått med tanke på at politimannens formål var å snakke med ham.

Aktor: Uforståelig

– Hvorfor havnet Simensen på bakken? For Spesialenheten er det helt uforståelig, sier Storeng.

Hun viser til at politi og dørvakter må forholde seg til fulle folk på byen hver helg, og at det i dette tilfellet var fire politifolk på stedet som skulle snakke med Simensen, vennen hans og dørvakta som sa at han hadde blitt truet av Simensen.

– Det var et helt ordinært politioppdrag, sier Storeng.

Om slagene som fulgte etter nedleggelsen, sier aktoren:

– At Simensen gjorde mer motstand enn ventet, gjorde ham ikke farlig.

Politibetjenten nekter straffskyld, men har erkjent å ha utført volden som er beskrevet i tiltalen. Han sa selv i sin forklaring at han slo fordi han var redd for at de fornærmede ville skade ham og kollegaene.

Tre sentrale spørsmål

I sin sluttprosedyre sa Storeng at Spesialenheten mener at straffenivået for en sivil i tilsvarende sak skulle ha ligget på 120 dagers ubetinget fengsel. Det at han utøvde volden som politi, som i utgangspunktet har lov til å bruke vold i enkelte situasjoner, gjør at han må straffes noe mildere enn sivile.

Hun mener også at det at politimannen, som nå er suspendert, men har fått varsel om at han trolig vil miste jobben om han blir dømt, må tillegges formildende vekt.

Samtidig påpekte hun at det finnes lite sammenlignbar rettspraksis i denne saken som kan gi veiledning for en straffutmåling.

Aktor påpekte under sin sluttprosedyre at det var tre sentrale juridiske spørsmål i saken.

1. Var kroppskrenkelsene lovlige tjenestehandlinger?

2. Hvis retten kommer til om det ikke var lovlige tjenestehandlinger, må retten ta stilling til om disse skal straffes.

3. Var kroppskrenkelsene grove?

Politilovens bestemmelser

Hun viste til Politilovens § 6, som slår fast at politiet ikke skal ta i bruk sterkere midler i maktpyramiden «uten at svakere midler må antas utilstrekkelige eller uhensiktsmessige, eller uten at slike forgjeves har vært forsøkt.» Samme sted slås det fast at «De midler som anvendes, må være nødvendige og stå i forhold til situasjonens alvor, tjenestehandlingens formål og omstendighetene for øvrig.»

Storeng mente at tiltaltes opptreden 30. oktober i fjor ikke var i tråd med dette.

— Sterkere virkemidler kan ikke brukes etter eget forgodtbefinnende, fordi det anses som mest hensiktsmessig eller praktisk, sa aktor.

Hun mente at det at tiltalte la fornærmede i bakken fikk veldig stor og negativ innvirkning på resten av oppdragsløsingen, da det oppstod kaos og tumulter på stedet, selv om selve nedleggelsen skjedde i tråd med gjeldende arrestasjonsteknikker. Det sentrale er om det var nødvendig å legge fornærmede i bakken, påpekte aktor.

— Politiet var i overtall. Det var fire politifolk tilstede som skulle snakke med tre personer, sa aktor.

Kampkniv og batong

Storeng mente i tillegg at det ikke var noe sentralt poeng at fornærmede hadde på seg en kampkniv og batong. Hun mente tiltalte burde håndtert situasjonen på en mindre inngripende måte

— Han ga ikke Simensen noe pålegg. Han sa ikke til Simensen at han ønsket å snakke med ham, sa aktor og viste til andre politifolk som både før og etter hendelsen har lykkes i å kommunisere med Simensen.

— På dette tidspunktet var Simensen ikke noen mistenkt. Han var ikke en person som skulle pågripes. Han var en full, ung mann som hadde kommet i klammeri med en dørvakt på en sen lørdag kveld, sa aktor. Hun pekte på at da fornærmede først ble lagt ned, var veien kort til slag med neve og batong, som befinner seg høyt oppe på politiets maktpyramide.

— Det gikk ikke mer enn seks sekunder fra tiltalte hadde lagt Simensen i bakken før han begynte å slå. Han slo mer enn 13 ganger i løpet av like mange sekunder, mot både hode og kropp. Det er lite som tilsier i dette opptaket at han tok seg tid til å vurdere effekten, sa aktor.

— Tiltalte mente dette var den eneste løsningen som var mulig. Det er det heldigvis ikke, la hun til.

— Forbeholdt nødverge

— Slag er et virkemiddel som er forbeholdt nødvergesituasjoner (…) Det at Simensen gjorde mer motstand enn det tiltalte forventet, gjorde han i tiltaltes øyne farlig, sa aktor og slo fast at hun mente motstanden fra fornærmede var forståelig.

— Jeg har ikke noe problemer med å forstå at når Simensen lå nede på bakken, at han opplevde dette som et overfall, sa hun.

Deretter viste aktor til en forklaring fra en av de andre polititjenestemennene som var tilstede under hendelsen 30. oktober i fjor, som i sin forklaring sa at det viktigste for han var å få den tiltalte kollegaen til å slutte og slå.

— Jeg er ikke i tvil om at dette dreier seg om ulovlig maktbruk fra tiltaltes side, sa Storeng og fortsatte:

— Risikoen ved å ikke slå, for en politimann, må være høy. Virkemiddelet kan bare brukes dersom det er fare for liv og helse til politifolkene og andre.

Alvorlig skadepotensiale

Aktor pekte på at tiltalte også slo med batong direkte mot fornærmedes hode.

— Slaget mot hodet tilsa at Simensen kunne ha blitt alvorlig skadet, og det var et skadepotensiale som tiltalte var kjent med. Skadepotensialet stod ikke i forhold til den mulige risiko som Simensen kunne utgjøre, slo hun fast i retten.

— Dette oppdraget skulle ha vært løst på en helt annen måte, konstaterte aktor.

I drøftingen av straffbarhet, viste aktor Marit Storeng til at ikke alle feil begått av politiet ved bruk av maktmidler er straffbare. Hun mente likevel at det i den aktuelle saken forelå klar straffbarhet.

— I denne saken er det etter påtalemyndighetens syn langt over grensen for hva vi kan akseptere av feilvurderinger, sa hun og konstaterte at kaoset som oppstod i etterkant av nedleggelsen kom som et resultat av en situasjon som tiltalte skapte selv.

Aktor mente også det foreligger vilkår for å kalle kroppskrenkelsen grov, ved at den har skjedd uten foranledning og fremstår som et overfall.

– Ingen hjemmel for maktbruk

Bistandsadvokat Morten Kjensli pekte i sin sluttprosedyre på at bevisføringen har underbygget at det ikke finnes noen hjemmel for den maktbruken som ble benyttet.

– Jeg synes dette illustreres best av maktpyramiden, sa Kjensli, og viste retten en tegning av pyramiden.

– Det foreligger ingenting som tilsier bruk av annet enn de to nederste trinnene på maktpyramiden. Tiltalte kunne sagt til Simensen; «stopp, jeg vil prate med deg». Gjør han det? Nei, fortsetter Kjensli.

Bistandsadvokaten mener det er ikke har noen betydning at Simensen vred seg ut av grepet til politibetjenten.

– Tiltalte kunne fortsatt. Det gjør han ikke. Han spretter opp til nest øverste punkt i maktpyramiden. Han legger Simensen i bakken og tildeler ham en lang rekke slag, sier Kjensli.

Motstand uten betydning

Bistandsadvokaten pekte deretter på at det i retten har vært fokus på motstanden til Simensen, som Kjensli medgir kan framstå som voldsom.

– Men det skjønner jeg. Når du blir lagt i bakken og slått på den måten, skjønner jeg at du har behov for å komme ut av situasjonen. Jeg synes ikke på noen som helst måte at man kan tillegge det noen betydning, når man ser hva Simensen blir utsatt for.

Bistandsadvokaten mener det er betenkelig å forestille seg hvordan situasjonen hadde framstått dersom det ikke hadde fantes videoopptak av saken.

– Simensen og Teigen (medfornærmede Kristian Pablo Teigen, red.anm.) er begge anmeldt for vold mot offentlig tjenestemann. Hadde man ikke hatt videoopptak, ville de to sittet på den andre siden som tiltalte. Det er jeg ganske trygg på, sa Kjensli.