Audun Buseth var en 22 år gammel elev på Politiskolen da han fikk det første varskuet om risikoen som hefter ved yrket han hadde valgt. Natt til 28. mars 1990, i det som var et rutineoppdrag etter melding om husbråk, ble politioverkonstabel Arne Andreas Mæland skutt og drept med hagle i Stavanger.

– Det var en tidlig påminnelse om at politiyrket kan være farlig, sier Buseth, nå 56 år og på tampen av en lang karriere i etaten.

Senere har det vært flere slike hendelser. Som lokallagsleder for Politiets Fellesforbund (PF) i gamle Asker og Bærum politidistrikt, var han i 2006 tett på i oppfølgingen av en annen tjenestemann som også ble skutt med hagle.

– Ladningen traff i visiret. At han hadde på seg verneutstyret reddet sannsynligvis livet hans. Det har i det hele tatt vært noen hendelser som understreker viktigheten av å ha et godt HMS-system. Ofte er det lett å tenke at det går bra, og velge bort sikkerhetstiltak. Jeg har vært der selv. Men når risikoviljen er stor, er det viktig at noen forsøker å være etterpåklok på forhånd, for å bidra til at politiet har en sunn sikkerhetskultur, sier han.

Rettferdighetsfølelsen

De siste 12 årene er det Buseth som har vært denne «noen». Som politiets lengstsittende hovedverneombud har han vært opptatt av å kultivere en sunn sikkerhetskultur i etaten – fra toppledelsen og ned til den enkelte arbeidstaker, i alle funksjoner og i alle stillinger.

– Sikkerhetskulturen skal bidra til at vi løser oppdraget, men ikke mer offensivt enn at det er en forsvarlighet i det vi driver med. Hovedpoenget for et hovedverneombud er å ivareta arbeidstakernes interesser, sikkerhet og helse, som jeg synes blir for lite vektlagt i nesten alle sammenhenger når det gjøres valg og prioriteringer. I de overordnede diskusjonene er det for lite fokus på arbeidssituasjonen til den enkelte og hvordan arbeidstakerne kan sikres et forsvarlig arbeidsmiljø, mener Buseth.

56-åringen startet som verneombud på Bærum politistasjon i 2000. Senere ble han tillitsvalgt i Utrykningspolitiet (UP), deretter lokalleder for PF i Asker og Bærum, før han endte opp som hovedverneombud for politiet i 2012.

Selv peker Buseth på en grunnleggende rettferdighetsfølelse som avgjørende for at han havnet inn i vernetjenesten.

– Jeg opplevde ofte at politiet ikke tar fullt ansvar for den belastningen det tross alt er å være politiets ansikt utad, i møte med publikum og i de situasjonene du må stå i. Det blir ikke vektlagt nok hva det faktisk innebærer å ha denne jobben på vegne av det norske samfunnet. Ofte blir håndteringen av belastningene overlatt til den enkelte, noe jeg fortsatt ser på som urimelig, sier han.

Buseth mener dette har blitt litt bedre med årene, men at forbedringene i stor grad bærer preg av «fasadepussing», hvor det ikke brukes nok tid til å se på hva som faktisk kreves av de ansatte, arbeidsprosesser og risikoforhold – hva som kan gå galt.

– For den enkelte kan belastningen bli skjebnesvanger, sier han.

Den største utfordringen

Den mest skjellsettende hendelsen for norsk politi i moderne tid, fant sted året før Buseth begynte som hovedverneombud. Terrorangrepet 22. juli 2011 la like fullt mange premisser for jobben han skulle inn i, både i form av organisatoriske og strukturelle endringer, og omstillinger for politiansattes arbeidshverdag og arbeidsvilkår.

Da han begynte som hovedverneombud, gikk fortsatt debatten om politiets handlingsplikt og innsatsevne. Selv understreket Buseth viktigheten av at politiets beredskapsrolle må få bedre plass i hverdagen allerede i tiltredelsesintervjuet mer Politiforum.

– Vi må ha reelle vurderinger av hva som kreves av operativt mannskap og etatens innsatsevne. Dette må tilrettelegges ut ifra operative behov, ikke økonomiske hensyn, sa Buseth i 2012.

– Hvordan står denne uttalelsen seg i dag?

– Den er minst like aktuell i dag som den gangen, dessverre. Det har skjedd mye bra på beredskapsområdet. Samtidig er gapet mellom det som forventes av politiet og det som reelt trengs av ressurser og kapasitet til å utføre samfunnsoppdraget, minst like stort nå som da. Per nå er ressurssituasjonen det jeg ser på som den største HMS-utfordringen for politiet, sier Buseth.

– Hvor bekymret er du?

– Det har vært en forbedring i å synliggjøre HMS-konsekvenser i styringsdialogen og rapporteringer fra etaten til politisk ledelse. Men hvis vi ikke får en vesentlig bedre balanse mellom forventninger og ressurser, kan dette bli et stort arbeidsmiljøproblem for politiet, som igjen kan svekke politiets evne til å løse samfunnsoppdraget. Det kan utfordre viljen og evnen til å stille opp ekstra når det trengs, som egentlig alltid har vært sterk i politiet. Da blir politiet en dårlig beredskapsetat.

Buseth etterlyser rammer som gjør det mulig å jobbe et langt liv i politiet.

– Slik vil vi få motiverte og engasjerte arbeidstakere som er villig til å stille når det trengs. Om de ansatte opplever at arbeidsgiver er mer opptatt av kostnadseffektiv drift og ikke god oppfølging, er det et dårlig utgangspunkt. Heldigvis virker det som om arbeidsgiver har blitt mer opptatt av dette, sier han.

– På tide med bevæpning

Buseth hadde vært hovedverneombud i halvannet år da en 31 år gammel Sør-Sudansk asylsøker knivstakk og drepte tre personer på Valdresekspressen i Årdal. Hendelsen satte politiets beredskapsevne på agendaen nok en gang, da det ble kjent at det var brannmannskaper og helsepersonell som tok kontroll på gjerningsmannen – mens politiet først kom fram til åstedet én time og 17 minutter etter at de først ble varslet.

For Buseth var det imidlertid en annen detalj som skulle bli viktigere: Den første patruljen som ble sendt ut var ubevæpnet, fordi en av de to tjenestemennene ikke hadde våpengodkjenning.

– Denne hendelsen, med tre drepte, viste at det ikke var noen selvfølge at det er krav om skytegodkjenning for de som jobbet operativt og måtte rykke ut på alle oppdrag. Det var ikke direkte avgjørende for utfallet, men et godt eksempel på hvordan praksisen var. Det viste at politiet hadde for uklare krav til vakt- og beredskapspersonellet sitt, sier Buseth i dag.

Han understreker at det ikke ligger noen kritikk mot patruljen i det han sier.

– I etterkant var jeg veldig tydelig på at en slik organisering ikke er ok. Da klarer vi ikke å løse samfunnsoppdraget, eller ivareta sikkerheten til de ansatte eller befolkningen vi er satt til å passe på, sier Buseth.

Det gikk så langt at hovedverneombudet truet med å stanse arbeidet for de tjenestepersonene som sto på vaktlister uten å være våpengodkjent. Tidlig i 2014 bestemte Politidirektoratet at politiet ikke lenger skulle bemanne patruljer med mannskaper uten våpengodkjenning.

– Jeg tenker tilbake på dette som et av de tydeligste budskapene jeg har gitt som hovedverneombud, som også har fått en varig virkning. Det ga et helt annet fokus på hvilke ferdigheter og hvilken trening operative mannskaper skulle ha, sier Buseth.

En naturlig videreføring mener han vil være generell bevæpning av politiet.

– Tiden er overmoden for å ta en ny vurdering om politiet bør være bevæpnet, i et sikkerhetsperspektiv. Andre virksomheter har et stort fokus på å tilrettelegge arbeidet så sikkert som mulig i vanskelige situasjoner. For politiet er det egentlig motsatt, men det kommer i veldig liten grad fram i politiske diskusjoner om politiet skal bære våpen eller ikke. Tilnærmingen bør være å sikre enkle arbeidsprosesser som gjør at tjenestepersonen kan ha fullt fokus på situasjonen og beste handlingsalternativer, ikke distraksjoner som utlåsing og lading av våpen.

Buseth mener både politiet og befolkningen er klar.

– Det er på tide at politiet blir bevæpnet, sier han.

Krevende varsling

Det var en nabo som jobbet på det lokale lensmannskontoret i Ål som i sin tid inspirerte en ung Audun Buseth til å begynne å jobbe i politiet. I dag er det lensmannskontoret historie – det ble nedlagt 1. juni 2018 som en del av politireformen.

Som hovedverneombud sto Buseth sentralt i denne krevende perioden hvor norsk politi gikk gjennom store endringer. Det er imidlertid ikke dette han har opplevd som tøffest å stå i.

– Varslingssaker er de mest krevende, sier Buseth.

– Alt som har med varslingshåndtering å gjøre, både knyttet til varslere, omvarslede og arbeidsmiljøet for øvrig, er veldig vanskelige saker å treffe rett på. Det er ikke lett å gi de gode rådene og å være en konstruktiv bidragsyter, fortsetter han.

I skrivende stund er politietatens varslingsombud i ferd med å bli etablert; et resultatet av en prosess som på mange måter startet med drapet på åtte år gamle Monika Sviglinskaja i november 2011. Dødsfallet ble først henlagt som et selvmord, før politietterforsker Robin Schaefer to år senere ved en tilfeldighet kom over spor som gjorde at han mente det var nødvendig å se på saken på nytt.

Snart var «Monika-saken» et faktum. Som mange andre varslere etter ham, ble Schaefer sykmeldt og måtte bytte jobb som følge av at han varslet.

– Å ta innover seg enkeltepisoder og hendelser som har gått til dels alvorlig ut over enkeltpersoner som bare har gjort jobben sin, er ting som engasjerer og frustrerer. I 12 år har jeg hørt om og vært i kontakt med enkeltansatte i vanskelige situasjoner. Det er alltid enkelthistorien som virker sterkest. Jeg har det i bakhodet hele veien, at vi må gjøre det vi kan for å unngå at folk får personlige problemer av å være ansatt i politiet, sier Buseth.

Han medgir at det kan være frustrerende å skulle tale den enkelte ansattes sak i møte med arbeidsgiver.

– Særlig hvis du ikke når gjennom med budskapet, fordi du er for dårlig til å beskrive situasjonen eller det ikke blir oppfattet som alvorlig nok blant de som beslutter. Samtidig kan dette være vanskelig å balansere i et verv jeg har hatt i 12 år. Det er fort gjort å oppfatte seg selv som, eller bli oppfattet som, en budbringer av dårlig nytt. Selv om innspillene er ment for å gjøre politiet bedre, er det ikke alltid de blir oppfattet slik, sier han.

Fordeler og ulemper

Hovedverneombud i politiet

Leif Anders Valås
1. januar 1990 – 31. desember 1991

Ole Valen
1. januar 1992 – 30. oktober 2003

Bjørn Egeli
1. november 2003 – 1. april 2012

Audun Buseth
1. april 2012 – 1. juli 2024

Kanskje er faren for å gå i opptråkkede spor en av ulempene med å stå så lenge i en slik stilling som Buseth har gjort.

– Det er alltid fordeler og ulemper ved å stå lenge. Å ha mye erfaring om historikken er en fordel, men det kan også gjøre deg fastlåst. Noen ganger er det nyttig å se ting med nye øyne og på en ny måte. Samtidig mener jeg det er nødvendig å sitte i en slik stilling noen år for å komme ordentlig inn i rollen, knytte kontakter og skape tillit til å kunne håndtere vanskelige saker, sier han.

– Hvordan vil du si rollen som hovedverneombud i politiet står seg i dag, sammenlignet med da du begynte i jobben?

– Den største forskjellen er at hovedverneombudet i løpet av min tid har fått en plass i både øvelse- og kriseledelse. Selv blir jeg innkalt til Politidirektoratet når det settes stab, og kan medvirke i vurderingene i pågående hendelser. Dette tenker jeg er en stor forbedring, svarer Buseth.

Han trekker også fram at HMS og vernetjenesten nå har naturlig plass i politiorganisasjonen.

– Men de siste fem-ti årene har politiet stort sett rekruttert ekstern, sivil kompetanse inn i HMS-funksjoner. Det kan gi en for stor distanse til politifaget i HMS-arbeidet, advarer han.

– Opplever du at arbeidsgiver tar hensynet til HMS på alvor?

– I bunn og grunn er det mitt inntrykk at de gjør det. Så vil forståelsen av hva det innebærer, av og til være forskjellig. Når vi sliter med å komme gjennom med forskjellige problemstillinger, kan det være at det skyldes at løsningene er vanskelige, eller at vi har helt forskjellig oppfatning av hva risikoen kan være. Alle utfordringer er lettere å håndtere med en åpen dialog mellom arbeidsgiver og ledere, tillitsvalgte og verneombud. I mange situasjoner har denne dialogen vært bra, mens det i noen perioder og situasjoner har vært dårlig, sier han.

Buseth ønsker ikke å peke på noen konkrete eksempler.

– Men uten involvering og informasjon er det nesten umulig å få god effekt. Uten nødvendig medvirkning fra de det gjelder kan vurderingene bli veldig administrative. Da treffer man hverken på problemene eller løsningene.

– Best i klassen

I sommer er det ugjenkallelig slutt for Buseth. I år fylte han 57 år, og forlater ikke bare vervet som hovedverneombud, men også politiet. Det er 18 år siden han sist utførte ordinært politiarbeid, og valget mellom å bli politipensjonist eller finne seg noe nytt å gjøre i politiet, ble enkelt.

– Å begynne med noe nytt i politiet nå, ville ikke vært så lett, hverken for meg eller politiet, smiler Buseth.

I skrivende stund har søknadsfristen til vervet som hovedverneombud gått ut. På spørsmål om han har noen gode råd til sin etterfølger, svarer Buseth dette:

– Jeg håper det er noen med stort pågangsmot, stor motivasjon til å jobbe med systematisk HMS-arbeid basert på politiets utfordringer, og sunn skepsis. Så tror jeg vedkommende må smøre seg med litt tålmodighet om framdriften i enkeltsaker. Utholdenhet er viktig, for ting tar lenger tid enn man skulle tro. Start i et tempo som gjør at du kan stå distansen ut.

Etter 12 år i jobben er Audun Buseth ved veis ende. Før han forlater politietaten, som han på forskjellig vis har vært en del av i over 30 år, har han en siste melding:

– Et sterkt HMS-fokus står ikke i motsetning til samfunnsoppdraget. Tvert imot er det en garanti for at vi klarer å utføre samfunnsoppdraget. Derfor må politiet være best i klassen på HMS.

TRE OM BUSETH

Karin Aslaksen

HR-direktør Politidirektoratet

Audun Buseth har et glødende engasjement for sikre et fullt forsvarlig og helsefremmende arbeidsmiljø for medarbeidere i etaten. Han har gjennom sin gode kunnskap om oppgavespenn og arbeidssituasjon for våre ansatte, bidratt til å løfte HMS-perspektivet både i konkrete saker og i styrende prosesser. Han har også bidratt positivt med å utvikle HAMU til å bli et viktig organ for ivaretakelse av overordnede arbeidsmiljørelaterte utfordringer. Jeg har satt stor pris på samarbeidet med Audun gjennom mange år.

Unn Alma Skatvold

Leder for Politiets Fellesforbund

Audun har hatt en utrolig stamina. Han har virkelig måttet kjempe for at rollen til HVO skal bli tatt nok på alvor, men har aldri gitt seg på det, tross all motstand i perioder. Han har også vært tydelig på skillet mellom tillitsvalgte og verneombud, og med det rendyrket rollen og bevisstgjøringen. I tillegg må jeg trekke frem Auduns store omsorg for alle rundt seg, som jeg ikke bare tror er på grunn av rollen, men fordi det er sånn han er også som menneske.

Odd Reidar Humlegård

Tidligere UP-sjef og politidirektør

Jeg har i mange år hatt gleden av å jobbe med Audun, både i hans rolle som tillitsvalgt i UP og senere som hovedvernombud. Da UP skulle flyttes fra Oslo til Stavern var han sentral i arbeidet med å omorganisere og videreutvikle virksomheten. I gjennomføringen av politireformen og i HAMU har han vært en tydelig og konstruktiv stemme i enkeltsaker og i det langsiktige arbeidet for å gjøre politiet til en trygg og god arbeidsplass. Med sin solide kompetanse og engasjement har han vært en solid diskusjonspartner for meg. Jeg har lært mye av vårt samarbeid og takker han for hans utrettelige innsats og ønsker ham fine år som pensjonist.