Jon Haukeland er en norsk regissør som blant annet er kjent for filmen «Barneranere» fra 2016. Han er nå aktuell med filmen «Krigere».

I «Krigere» følger vi sosialarbeideren Berat og ungdommen Mamo. Filmen er en slags hybrid mellom dokumentarfilm og spillefilm, der hovedpersonene spiller seg selv i gjenskapte situasjoner. Fordelen med et slikt grep er selvsagt at det gir en udiskutabel troverdighet, men ulempen er dessverre at skuespillerprestasjonene ikke alltid er på topp. I «Krigere» fungerer det ganske greit.

Historien handler om hvordan Berat tar den søkende Mamo under sine vinger og tar seg ekstra godt av ham. Mamo er på det tidspunktet på god vei ut i kriminalitet, og omsorgen Berat viser synes avgjørende for Mamos videre oppvekst og valg. Utover i filmen blir vi godt kjent med Berat, og forstår hva som driver ham i arbeidet med å få skakkjørte ungdommer på rett kjøl. Virkemidlene i filmen er lavmælte, og det er en form som kler historien godt.

Filmen har et sympatisk utgangspunkt, ved at den formidler viktigheten av å bli sett, anerkjent og ivaretatt, og hvor avgjørende enkeltpersoner kan være når timingen er rett. Likevel er det noe haltende over filmen, som kanskje henger sammen med at vi blir vist en begrenset del av historien. Sentrale komponenter i Mamos liv, som venner, familie og kjæreste, utelates helt, og dermed blir historien om Berat og Mamo stående litt alene.

Historien om Berat og Mamo er sterk, men dessverre langt fra enestående. Det er ikke noe galt med denne filmen, men mange av Politiforums lesere vil neppe bli spesielt grepet.