Hvert år reiser etterforskere fra Kripos på svært mange bistandsoppdrag til politidistriktene; oppdrag som ofte går over lang tid.

Etter at Direktoratet for økonomiforvaltning (DFØ) overtok ansvaret for å godkjenne reiseregningene for politiet, må nå mange av etterforskerne betale merkostnadene på reisene av egen lomme.

– Etterforskere sitter inne med utlegg på flere tusen kroner som de ikke får dekket, sier Kai Arild Holm, lokallagsleder for Politiets Fellesforbund (PF) Kripos.

Lørenskog-forsvinningen

Han ble først klar over problemet i 2019, i forbindelse med bistanden etter Anne-Elisabeth Hagens forsvinning - den såkalte «Lørenskog-saken».

Flere etterforskere sendte da inn reiseregninger for å få dekket gjentatte reiser mellom arbeidsplassen Kripos og politistasjonen i Lillestrøm/Lørenskog.

– Overraskelsen var stor da reiseregningene ikke ble godkjent. Begrunnelsen fra DFØ var formentlig en skatteregel som sier at dersom du er borte fra eget tjenestested i 11 dager eller mer på bistandsoppdrag, blir stedet du er på bistand definert som ditt nye tjenestested, sier Holm.

En av de ansatte som ble rammet, er politifaglig etterforskningsleder Linda Skjæveland Bergsjø på voldsseksjonen hos Kripos.

– Jeg hadde min første dag på Hagen-saken 1. november 2018, og hadde dagsreiser fra bopel i Tønsberg til Lillestrøm i den perioden jeg var der, fram til rundt 1. mai 2019. Jeg førte dette som vanlige reiseregninger, og det gikk greit den første tiden, men i februar 2019 fikk jeg en e-post fra DFØ om at reiseregningen er sendt i retur. Begrunnelsen de oppga, var at det gikk fram av reisemønsteret mitt i januar at jeg hadde fått nytt, fast arbeidssted i Lillestrøm. Plutselig hadde jeg fått nytt arbeidssted. Det henger ikke på greip, sier Bergsjø.

Et definisjonsspørsmål

Kjernen i problemet er hvorvidt reisen regnes som en arbeidsreise eller yrkesreise. Arbeidsreiser er reiser mellom hjem og fast arbeidssted, mens yrkesreiser er reiser mellom hjem eller fast arbeidssted, og et «ikke-fast» arbeidssted.

Det er kun yrkesreiser som utløser rett til kost- og reisegodtgjørelse.

Skatteregelen Kai Arild Holm viser til, er den såkalte «toukersregelen». Den definerer fast arbeidssted som det arbeidsstedet man jobber mest i løpet av en kalendermåned, eller sammenhengende mer enn to uker.

Tidligere, sier Holm, har statens særavtale om økonomiske vilkår ved endret tjenestested (se faktaboks) sørget for at reisene til Kripos-etterforskere på bistandsoppdrag har blitt definert som arbeidsreiser, uavhengig av oppdragets lengde.

Etter at DFØ overtok regnskapsoppgavene for politiet i 2019, har dette endret seg.

– Gjeldende i årevis

I sine avslag på reisegodtgjørelse, peker DFØ på en unntaksregel hvor det står at «stillinger hvor tjeneste ved ulike tjenestesteder inngår som en del av den ordinære tjenesten» er unntatt fra særavtalen.

– Dette er en avtale som har vært gjeldende i årevis. DFØ legger til grunn en mer innskrenkende tolkning av særavtalen enn slik politiet har tolket den tidligere. Det fører til at enkelte kolleger har store utgifter de ikke får dekket, sier Holm.

Han legger fram følgende eksempel:

– Hvis jeg er på sammenhengende bistandsoppdrag i Tromsø i en måned, må jeg betale hjemreisene mine selv når jeg skal hjem i helga. Alle skjønner at dette er meningsløst, men så rigid er altså denne tolkningen.

Peker på Statens personalhåndbok

Politiforum har stilt DFØ spørsmål om hva som ligger til grunn for denne praksisen, og om DFØ har forståelse for at det oppleves urimelig at Kripos-ansatte som beordres ut på oppdrag selv kan måtte betale reisekostnaden.

Divisjonsdirektør Bjørn Sæstad i DFØ skriver i en e-post til Politiforum at det er Statens personalhåndbok – mer presist kapittel 9.2, Særavtale om dekning av utgifter til reise og kost innenlands – som ligger til grunn for vurdering av dekning av en reise i Norge.

I tillegg, skriver han, kan særavtalen om økonomiske vilkår ved endret tjenestested, i personalhåndbokens kapittel 9.7, også komme til anvendelse.

– Om en Kripos-etterforskers arbeidssted defineres som fast eller ikke-fast etter «to ukers-regelen», har ingen direkte sammenheng med om vedkommende omfattes av kapittel 9.7 eller ei. DFØ vurderer alle reiser opp mot gjeldende regelverk og har ikke praksis for å vurdere reiser fra Kripos-etterforskere annerledes enn reiser fra øvrige statsansatte, sier Sæstad.

Konsekvenser for etterforskningen

Både etterforskerne selv og arbeidsgiver Kripos har gått i dialog med DFØ for å finne en løsning på problemet, men ifølge Holm uten å nå gjennom.

– Det vi kan ende opp med å måtte gjøre, er å ha flere bistandsteam i en sak. Da trekker vi ut det første teamet etter ti dager, slik at de holder seg innenfor det DFØ mener er riktig praksis. Den tapende part er etterforskningene vi bistår i. Vi mister både kontinuiteten i etterforskningene, og relasjoner med lokalt politi, sier Holm.

For å unngå en slik praksis, har Kripos etablert en ordning hvor de i slike tilfeller selv dekker etterforskernes reisekostnader.

– Vi er takknemlige for at Kripos har den samme forståelsen for håpløsheten og urimeligheten i dette. Kripos ser ikke fornuften i et regelverk som fører til at de ansatte vi sender ut på bistandsoppdrag, selv må betale reisen. De kompenserer derfor, slik at ikke de ansatte sitter igjen med svarteper, sier Holm.

Politifaglig etterforskningsleder Bergsjø stusser veldig over DFØs tolkning av regelverket.

– Jeg er ansatt ved Kripos. Det er min arbeidsplass. I min rolle er jeg på bistand i ulike alvorlige saker over hele landet. Vi er et bistandsorgan, og er på reise stort sett hele tiden. Det blir da veldig rart at vi plutselig får beskjed om å bytte arbeidssted. Det er vanskelig for alle å forholde seg til den definisjonen DFØ plutselig kom med, sier hun.