Loggen på datamaskinen, GPS-signalene fra klokka di eller kjøpene i billettappen du bruker når du reiser til jobb – det er noen av de mange digitale fotavtrykkene de fleste av oss legger igjen hver eneste dag.

Digitale spor utgjør også en stadig større del av politiets etterforskningsmateriale. Disse tause, digitale vitnene oppfattes gjerne som både mer objektive, nøytrale og pålitelige enn andre typer bevis.

– Det ser ut til å henge sammen med en forestilling om fravær av feilkildene som assosieres med for eksempel vitnebevis, som for eksempel feilaktige observasjoner og minner om en hendelse, sier politioverbetjent Nina Sunde.

Den erfarne politietterforskeren har imidlertid nylig fullført en doktorgradsavhandling som slår hull på myten om at digitale spor nærmest er ufeilbarlige.

– Den forestillingen holder ikke vann, slår Sunde fast.

Ikke et nøytralt «instrument»

I moderne straffesaker kan datamengdene i beslagene som gjøres, være enorme og svært krevende å analysere og systematisere. I doktorgradsavhandlingen «Constructing digital evidence. A study on how cognitive and human factors affect digital evidence», har Sunde undersøkt betydningen av etterforskernes fortolkning og presentasjon av denne digitale informasjonen.

– Det er ikke den sikrede datamaskinen eller mobilen som legges fram som bevis i retten. Etterforskeren må derfor finne den relevante informasjonen, ofte blant store mengder irrelevant informasjon, beskrive den og forklare hva den betyr i lys av forholdet som etterforskes. Etterforskeren er imidlertid ikke et nøytralt «instrument», men tar med seg sine forventninger, forestillinger og kunnskap inn i analysen. Dette preger evnen til å finne relevant informasjon, fortolke den og til å vurdere dens pålitelighet, forklarer politioverbetjenten.

I retten presenteres etterforskerens tolkning av informasjonen; som for eksempel hva en utvalgt nettleserlogg forteller om aktiviteter eller handlinger.

– Slike slutninger trekkes på bakgrunn av kunnskap, eller i noen tilfeller manglende kunnskap, og ofte med hjelp fra automatiserte prosesser i analyseverktøyet. Det er altså etterforskers beskrivelser og visualisering av informasjonen som gir den mening i straffesaken, og disse beskrivelsene vil også påvirke hvordan tilhøreren i retten oppfatter bevisets relevans og pålitelighet. På tross av dette er det likevel altså mange i straffesakskjeden som oppfatter rapportene som presentasjoner av objektive og nøytrale «fakta», sier Sunde.

Indre eller ytre faktorer

Påvirkningen som dataetterforskerne utsettes for, kan skje på mange måter. Det kan være indre faktorer, som forestillinger, fordommer og forventninger, eller ytre faktorer, som tidspress, oppklaringspress og organisasjonskultur – eller informasjon uten relevans for oppdraget.

– Forskning på andre disipliner har vist at slik informasjon påvirker vurderinger og beslutninger i langt større grad enn man har trodd, og det var derfor interessant å undersøke hvordan slik informasjon kunne påvirke undersøkelser av digitale beslag. Dette er viktig, fordi det etter mitt skjønn ikke er noen særlig bevissthet omkring hvordan man gjennom uformell prat lett kan påvirke utfallet av en undersøkelse, forklarer Sunde.

Hun peker på at politiet er veldig oppmerksomme på denne problemstillingen i for eksempel avhør, hvor det finnes helt konkrete framgangsmåter for hvordan og når informasjon skal presenteres til den avhørte for å unngå å påvirke forklaringen.

– Dette har vi tilsynelatende ikke tatt med oss inn i etterforskningens egne gemakker. Det finnes ingen etablerte rutiner som konkretiserer hvilken informasjon som skal overbringes til en dataetterforsker og hva man bør unngå å fortelle, sier Sunde.

Ubevisste holdninger

Et eksempel kan være om en etterforsker får vite at en mistenkt er pågrepet og ikke kan utelukkes fra DNA-profilen som er sikret.

– Da kan det hende at dataetterforskeren ubevisst går inn i analysen med en forventning om å finne informasjon som styrker mistenktes skyld, og dermed ubevisst leter etter informasjon som passer med denne forventningen, og overser eller forklarer bort informasjon som ikke stemmer med dette.

– Er det noen typer digitale spor som er mer utsatt for feiltolkning som følge av slik påvirkning?

– For øyeblikket er det stor oppmerksomhet mot ulike typer sensordata som kan si noe om aktiviteter eller hendelser. Slike data genereres i stort omfang av svært mange ulike teknologiske løsninger, og kan gi nyttig og rik informasjon om alt fra bevegelser, aktiviteter, tidspunkt og lokasjoner til puls, kroppstemperatur, og søvnmønster. Men dette er data som er beheftet med mye usikkerhet og som det er lett å trekke forhastede slutninger fra. Uten kunnskap og grundig testing kan man lett bringe etterforskningen galt av sted på med uvettig bruk av slike data, svarer Sunde.

Analyserte samme databeslag

Grunnlaget for funnene i doktorgradsavhandlingen, fikk politioverbetjenten blant annet ved å la dataetterforskere fra mange land analysere det samme databeslaget. Etterforskerne ble gitt samme scenario og undersøkelsesspørsmål, og skrev en rapport om resultatet av analysen.

– Min forskning peker mot en sammenheng mellom konteksten som ble gitt, og hvor mange spor de fant og beskrev i sine rapporter, sier Sunde, og fortsetter:

– Dataetterforskerne ble påvirket av konteksten, altså informasjon som ikke hadde direkte relevans for oppdraget de skulle utføre. Det ga seg utslag i hvor mange ulike spor dataetterforskerne fant.

Konteksten etterforskerne tok med seg inn i arbeidet, så ifølge Sunde ut til å danne en ubevisst forestilling om hva som hadde skjedd og hva de kunne forvente å finne.

– Når de så hadde funnet dette, var de tilbøyelige til å avslutte undersøkelsen.

Ulik undersøkelsespraksis

Politioverbetjenten så videre på dataetterforskernes undersøkelsespraksis og hvordan de dokumenterte den.

– Kvaliteten i slike undersøkelser avhenger blant annet av at dataetterforskerne har riktig kompetanse, og at de bruker verktøy, metoder og framgangsmåter som er egnet til formålet og som man kan stole på gir ønsket resultat. Undersøkelsen av rapportene som ble samlet inn, viste at de var preget av manglende eller unøyaktige beskrivelser av oppdraget, så vel som egen kompetanse og hvilke verktøy og framgangsmåter som ble benyttet, sier Sunde.

Hun trekker fram som et viktig poeng at dataetterforskerne hun har intervjuet, er de som regnes som eksperter på sitt felt.

– Realiteten i norsk politi er imidlertid at sikring og analyse av digitale spor og bevis i stadig større grad flyttes over til generalisten. Da kommer kunnskapselementet inn i tillegg til de utfordringene jeg avdekket i min forskning. Dermed er risikoen for feil og feiltolkninger enda større.

Kan føre til justismord

Forskeren peker på at denne risikoen er alvorlig av flere grunner. For det første kan forestillingen om nøytrale, objektive og pålitelige spor være til hinder for kvalitetssikring og at feil blir avdekket.

En annen utfordring er det store gapet i kunnskapsnivå mellom de som sikrer og analyserer spor, og de som skal vurdere bevisverdien.

– Feil og villedende framstillinger kan dermed påvirke vurderinger og beslutninger om inngripende tiltak som ransakinger, pågripelser og beslag. I ytterste konsekvens kan feilene påvirke utfallet av straffesaken, og bidra til feilaktige dommer, at uskyldige blir dømt eller at skyldige går fri, sier politioverbetjenten.

Hun peker på at det viktige er at digitale spor, i likhet med andre spor, vurderes og kontrolleres tilstrekkelig.

– Økt kunnskap om teknologi og digitale spor er viktig for alle aktørene i straffesakskjeden, inkludert rettens aktører. Jeg mener imidlertid at man ikke må forutsette at eventuelle feil blir avdekket i retten. Tiltak for kvalitetssikring og kvalitetskontroll må komme på et mye tidligere tidspunkt. Tilstrekkelig kunnskap er en forutsetning for at kvalitetskontrollen skal kunne være effektiv, og dermed bør den først og fremst skje i miljøet hvor denne ekspertisen finnes.

– Altså blant etterforskerne selv?

– Ja, jeg mener at eksperter med lik eller bedre kompetanse er de beste til å vurdere andre eksperters arbeid innenfor samme domene, svarer hun.

I dag, peker Sunde på, gjennomføres det lite til ingen systematisk kvalitetskontroll av rapporter om digitale spor og bevis.

– Dette bør ikke etter mitt skjønn lenger være «valgfag». Dette bør inngå som et naturlig og obligatorisk ledd i enhver undersøkelse av digitale spor, og er spesielt viktig der hvor sporene kan ha betydning for beslutninger om bruk av tvangsmidler og for utfallet av saken, avslutter Sunde.