Når du går inn i kantina, på piketten eller bortover gangen på politistasjonen, er sjansen større enn du tror for at en av kollegene du møter bærer på en hemmelighet. Du vet bare ikke hvem.

Det kan være hun som etterforsker organisert kriminalitet. Kanskje han som jobber på regnskapsavdelingen og hjelper deg med spørsmål om lønnsslippen. Eller hundeføreren, hun som alltid er i så godt humør.

En av disse kan være blant de urovekkende mange av dagens politiansatte som har blitt seksuelt trakassert av en kollega.

I Politiforums spørreundersøkelse opplyser 9,2 prosent av de nesten 6000 politiansatte som besvarte undersøkelsen, og hele 18,3 prosent av de kvinnelige respondentene, at de har blitt seksuelt trakassert - verbalt eller fysisk.

Tygg på det: Nesten hver femte kvinne i politiet i dag har blitt seksuelt trakassert. Av en annen ansatt i politiet.

Svakheten i Politiforums undersøkelse er at den ikke tar innover seg tidsperspektivet. Vi vet ikke hvem som ble trakassert i år eller hvem som ble trakassert for 10 eller 20 år siden. Men vi vet, dersom vi legger Politiforums undersøkelse til grunn, at det blant de 18.000 ansatte i politiet i dag kan finnes over 1600 personer som har blitt seksuelt trakassert av en annen ansatt i etaten.

Selv om dette viser summen av seksuell trakassering over mange år, er det et voldsomt tall. Og det er åpenbart uholdbart at nær en femtedel av alle kvinnelige ansatte innenfor en enkelt etat bærer på slike erfaringer.

Ikke minst er det ille at den seksuelle trakasseringen er utøvd av en annen ansatt i politiet.

Samtidig skal vi være klar over at det i dag er en helt annen bevissthet i samfunnet, i politiet og ikke minst på Politihøgskolen om hva som er akseptabel oppførsel - og hva som faktisk er ulovlig.

Det er all grunn til å tro at seksuell trakassering var et større problem i politiet for 20-30 år siden enn det er i dag. Og det er ingenting som tyder på at det eksisterer noen utbredt sex-ukultur i politiet.

Men så lenge det skjer, er det fortsatt et problem. Floskelen om at ett tilfelle er ett for mye, gjelder i høyeste grad for seksuell trakassering.

Derfor er det bra at politidirektør Benedicte Bjørnland og Politidirektoratet går tydelig ut med budskapet om at seksuell trakassering er totalt uakseptabelt.

Nulltoleransen direktoratet forfekter er ambisiøs, men nødvendig.

I første omgang handler det om å få en bedre oversikt over og forståelse for omfanget. Politiforums undersøkelse er et bidrag til det. Politidirektoratets medarbeiderundersøkelse som ble sendt ut denne uken, er et annet.

Et solid faktagrunnlag er vesentlig for å igangsette det som bør bli en langvarig jobb for å sørge for at alle ansatte i politiet har nødvendig kunnskap om hva seksuell trakassering er og hvor grensen for akseptabel oppførsel går.

Det kan dreie seg om noe så banalt som å ta et oppgjør med egen sjargong og humor overfor kolleger. Folk er forskjellige. Det finnes gråsoner.

Det en person synes er rasende festlig, kan oppleves dypt krenkende for en annen. Å utarbeide felles kjøreregler for hvilken adferd som er innenfor og ikke, kan gi en god rettesnor for den enkelte medarbeider i hverdagen.

Samtidig må hverken disse undersøkelsene eller direktoratets arbeid skape et feilaktig bilde av politietaten. Den store majoriteten av politiansatte har aldri seksuelt trakassert noen som helst, og kommer heller aldri til å gjøre det.

Vi skal ikke stigmatisere en hel yrkesgruppe. Samtidig skal vi absolutt ikke bagatellisere opplevelsene til alle de kvinnene og mennene i politiet som har blitt utsatt for seksuell trakassering.

Dette er politidirektørens vanskelige balansegang når hun og direktoratet nå skal komme et alvorlig problem til livs.

Vi håper at hun lykkes.

LES OGSÅ: 18,3 prosent av kvinnelige politiansatte utsatt for seksuell trakassering