«Nå har jeg faen meg drept han!» roper Petter Lillemo (51) til politikollegaen idet lyden fra tre skudd legger seg.

Frostrøyken fra politikollegaene blander seg med eksos og danner et slør i vinterkulda.

Det er romjula 2018, og tre politipatruljer er sendt for å stoppe en mann under en biljakt på Skåla i Molde.

Nå gir den rusede føreren gass mot en sivil politibil på stedet.

Julefreden avbrytes idet mannen krasjer inn i den. Det blå lyset fra taket på politibilen kutter frostrøyken i to. Politiet ber om bevæpning. 

Så er føreren av bilen i ferd med å kjøre inn politibilen der Petter og makker Robert Sørflaten (53) sitter. Petter er utpekt som innsatsleder. 

Han tenker han kommer til å dø av sammenstøtet idet lysene fra frontlyktene på bilen med den rusede føreren er på vei mot dem. 

Så sier Robert: «du må skyte.». 

I rask rekkefølge fyrer Petter av fire skudd mot bilens frontrute. Han er sikker på at han har tatt livet av sjåføren, men bilen kjører videre.

Da skyter Robert to nye skudd som treffer bilen. Det ene skuddet som er avfyrt treffer radiatoren under panseret, og bilen stopper. Petter slipper løs politihunden Doffen som går rett på føreren. 

Halv fire på natta er det over, og ingen blir skadet i dramatikken. 

Da Petter melder inn til operasjonssentralen om siste status, kaster han et blikk bort på Robert. I alt adrenalinet var det fint å få en bekreftelse på at han husket rett. 

Sammen kunne de løse alle slags oppdrag med hjelp av bikkjene. Kommunikasjonen satt i blikkene, de visste begge hva den andre tenkte. Men en dag er det noe som ikke stemmer. 

Pusten til Robert hadde blitt så tung, og den ble bare verre.

En jævlig bra match

Hytta på Batnfjordsøra i Gjemnes kommune ligger idyllisk til, med trær og fjelltopper som nærmeste nabo. 

Høsten har begynt å farge landskapet lysebrunt, men sola varmer godt dagen Politiforum kommer på besøk. 

Snart er det vinter.

− Doffen tålte ikke trynet til Luger i starten, sier Petter, idet en schæfer smetter frem bak ett av to hundebur i bagasjerommet på politibilen.

Luka rekker ikke åpnes ordentlig før Doffen begynner å pipe ivrig. Han er grå i barten nå. 

Gjennom små runde luftehull kan man skimte en grov brun pels og to tente øyne. 

Petter har vært hundefører i omtrent 25 år. Da det gikk opp for han og familien hvor tidkrevende det var å få den første hunden godkjent, var det klar beskjed fra kona:

− Dette blir den første og siste hunden din! husker Petter hun sa.

− Men 20 år senere, så ser du hvordan det har gått, sier han med latter i stemmen.

Hundeføreren er født og oppvokst på Flisa, en landsby langt inne i Hedmarkens skoger. Dialekta hans har blitt delvis vaska ut av nordmørernes typiske tonefall. 

Noen sier han høres ut som en jojo når han snakker. På slutten av 90-tallet fikk kjærligheten han til å flytte hit og jobbe ved Molde politistasjon.

Dørene til hundeburene åpnes, og Doffen og hans kompanjong Luger smetter ut. 

Energien dirrer i kroppen, den rosa tunga damper ut av munnen. Petter roper – og plutselig er det som noen trykker på en knapp. De to hundene løper mot han. En godbit flyr gjennom lufta. Den rekker knapt falle i bakken før Luger snapper til. 

Luger slipper ikke ansiktet til Petter av synet, ikke for noen slags distraksjon. Luger lyder Petter nå, nå er det han som er matfar og sjef. Men slik har det ikke alltid vært.

Bikkjene får seg en pause i bilen, for nå er kaffen klar. 

Ut av døra kommer det siste medlemmet av flokken, Robert, en vaskeekte moldenser. Da han ble pappa for første gang, besteg han 87 fjelltopper etter hverandre, det såkalte Moldepanoramaet. 

Han er ingen kontormann. 

Hundeføreren drakk kaffe allerede som trettenåring, og fikk rifle til konfirmasjon. De som kjenner han best, sier Robert kunne bodd ute i et telt helt alene. Petter kaller kollegaen en villmann. 

Kunnskapen om hvordan å ta vare på seg selv ute i vær og vind, kom godt med da Robert ble hundefører. Den strengeste vinterkulda kunne ikke stoppe hundeførerne i å lete etter varme kropper begravd av snø, når snøskredet hadde inntruffet. 

Moldes natur lokker årlig til seg turister fra inn- og utland, og ikke sjeldent det går snøskred.

I åtte år kjørte Petter og Robert sammen i politipatrulje i Moldes gater. Etter hvert ble de så samkjørte at ingen av dem trengte å si noe. Petter med Doffen. Robert med Luger.

− Det bare gikk så jævlig på skinner, husker Petter.

− Man blir som et gammelt ektepar, legger han til.

Robert nikker og trekker på smilebåndet, mens han heller svart kaffe i en kopp. En periode forsøkte han å slutte å snuse. Da ble det handlet inn mye kjeks og sjokolade. 

De tilbragte timevis av tid sammen, både på jobb, men også privat. At begge hadde hunder som måtte trenes, var en fordel. Å være hundefører er en livsstil, og kan være svært tidkrevende.

− Vi var latterlig samkjørte og hadde helt like rutiner. Enten hadde Robert kjøpt inn bananer, kaffe og proteinbar, eller jeg. I en periode spiste vi bare vegetar, andre ganger lagde vi bare god mat. Det gikk ufattelig mye i laks og ris en stund, sier Petter.

Robert mener han har lært det meste om hundeføring av makkeren Petter. De er enige om at de utfyller hverandre både faglig og sosialt. Det er grunnen til at de, som de sier, er en «jævlig god match».

− Petter er veldig flink og faglig dyktig med hund. Han er solid under oppdrag og holder seg rolig. Er veldig kunnskapsrik i forhold til oppdragsløsning, forteller Robert.

Selv begynte han med hund en del år senere enn politikollegaen. De kjente hverandre godt før de begynte som makkere, politistasjonen på Molde er tross alt ikke New York. 

Men da Robert søkte på en stilling som hundefører innen narkotikasøk, visste Petter de hadde ett felles mål; å gjøre hverandres hunder så gode som mulig.

− Robert kunne jeg alltid spørre, han stilte alltid opp da jeg trengte noe hjelp med hund. Han viste tidlig at han hadde godt håndlag med hunden. Jeg kunne sparre med han tidlig, for han hadde så mye sunn fornuft, og hundetrening dreier seg veldig mye om sunn fornuft. Så det var veldig deilig, sier Petter.

Du står ofte alene

Den romjulsnatta på Skåla i 2018, avfyrte de skudd begge to. 

Føreren av bilen som ble forsøkt skutt av politiet, ble i lagmannsretten dømt til fengsel i ni måneder for forsøk på grov kroppsskade på fire av seks politifolk. Men; han mente politiet overreagerte da de løsnet skudd, og anmeldte fem av politifolka som var med på oppdraget til Spesialenheten for politisaker. 

Petter og Robert kunne ikke slippe saken med én gang.

Etter slike oppdrag, snakker de to politimennene seg imellom om hva som har skjedd.

− Det ble sagt i ettertid at de andre som var med på oppdraget kjente på en trygghet at det var vi som ledet oppdraget. Det oppdraget er et godt eksempel på at vi utfylte hverandre, sier Petter.

Han forteller det ikke er ofte han er redd for å dø på jobb, men den kvelden kom tanken. Hans trygghet var makkeren Robert.

− Du vet akkurat hvor du har den andre, det gir en kjempetrygghet, legger han til.

Av erfaring vet de det kan være greit å skrive ned det som skjedde, for rettssystemet kan være langtekkelige greier. Men de hadde ikke behov for en egen debrief eller samtaler med proffe folk.

− Vi ble nok litt sære, vi gjorde det meste på egenhånd. Men vi lærte at vi skrev en rapport for oss selv. Vår eksamen er i retten, og kommer saken opp et år etterpå kan det være vanskelig å svare på spørsmål om man ikke har skrevet ned detaljer, forteller Petter.

Kollegastøtte betyr alt når oppdragene blir dramatiske. Ifølge hundeførerne er det ikke alltid slik at ledelsen stiller opp og støtter deg i ettertid.

Petter blir engasjert, og forteller om råd han pleier å gi til unge tjenestepersoner:

− Du er nødt vil å være trygg på det du gjør, for når noe har skjedd står du ofte alene. Da må du stole på deg selv og at det du gjorde var bra nok. Noen ganger må du gjøre ting fort eller etter instinkt, og det er sjeldent man kan si «her gjorde vi alt rett». Men hvis man ender opp med en anmeldelse mot deg, må du kunne vite med deg selv at du var god nok, at du gjorde det som fremsto som det beste alternativet der og da. Ellers tror jeg folk vil slite med jobben, og søvnen. Og det enkleste er tross alt å la vær å gripe inn og ta tak.

Robert legger til:

− Hvis sjefen ikke går ut og støtter deg i den jobben du har gjort, er det en svakhet i ledelsen, sier han.

Å ha slike saker hengene over seg, kan være en belastning. Omsider blir biljakten ved Skåla henlagt av Spesialenheten. Biljakten er ikke den eneste gangen noen har meldt inn politimennene til Spesialenheten.

− Men Spesialenheten er ikke der for oss, de er der for å holde oss litt i ørene, og passer på at vi opererer innenfor det lovverket vi har, sier Robert.

Drømmen om Svalbard

Ingenting varer evig, og etter åtte år som makkere hadde politidistriktet bestemt at det var tid for endring. I 2020 skulle hunderessursen fordeles på nytt. Nå måtte Robert og Petter jobbe hver for seg. Overgangen var stor.

− Det var ikke noe kjekt, sier Petter.

I åtte år hadde de vært ekstremt samkjørte.

− Kanskje for samkjørte … jeg vet ikke, fortsetter han.

Endringen pustet liv i en gammel drøm som hadde bodd i kollegaen Robert i flere år.

 Drømmen om Svalbard. 

En tur i 2002 åpnet øynene hans for det lille kontinentet, isbjørnens rike.

Han hadde blitt far for andre gang det året, og med konas godkjenning gikk han på ski på Svalbard i hele to måneder. 

Han kom hjem til dåpen, med uforglemmelige minner fra en unik natur. Høsten 2021 hadde han søkt på en stilling på Svalbard, men stillingen gikk til noen andre. Tidlig 2022 dukket det opp en ny mulighet, en åremålsstilling hos sysselmesteren. Han bestemte seg for å søke. 

Petter visste Robert var frustrert over den nye arbeidshverdagen i Molde, og unnet han et eventyr.

Men for Robert var det uaktuelt å dra til Svalbard uten familien, flokken hans. 

Sammen med kona Janne Eriksen Sørflaten (54) har han tre sønner på 14, 22 og 27 år. Da mannen søkte på en åremålsstilling 1748 kilometer unna, fikk hun noe å tenke på. Denne gangen var hun nemlig rimelig sikker på at han kom til å få et jobbtilbud.

− Han sa «dere skal være med dere og, jeg er jo en familiemann». Jeg tenkte «oi, skal jeg være med på dette?», forteller Janne.

Hun trengte betenkningstid. 

For selv om Janne og Robert har vært gift og kjærester i 30 år, er de ikke helt like. 

Mens Robert gjerne bestiger fjelltopper i ruskete vær, kan Janne bli redd og tenke mye. Hun har en side ved seg selv hun beskriver som karakteren Ludvig fra Flåklypa. 

«Det er fali det», kan Janne tenke, og det å skulle bo på Svalbard fikk tankemaskineriet til å produsere skrekkscenarier på løpende bånd.

− Isbjørn, båt, bølger, vær… det var kjempenifst!

Jannes ultimatum

Ansettelsesprosessen gikk sin gang, og mens tiden gikk, vokste tanken om Svalbard til noe annet for Janne. Hun hadde runda femti år, og tenkte at hvis hun skulle gjøre noe litt annerledes i livet, så var det nå det måtte skje. Men; hun hadde noen ultimatum.

− Tre soverom, jobben min og Luger, sier hun.

Slik måtte det være. 

Heldigvis syntes sjefen til Janne at Svalbard var noe hun ikke kunne gå glipp av, og derfra kunne hun utføre alle arbeidsoppgavene sine fra hjemmekontor. 

Derfor lå ting til rette for at Robert kunne takke ja da jobbtilbudet omsider kom. Etter mye prat rundt kjøkkenbordet, var både Janne, Robert og minstesønnen som fortsatt bodde hjemme, snart på vei med en enveisbillett nordover. 

Men det skulle vise seg at familien ikke kunne oppfylle Jannes siste ultimatum. Noe Robert allerede hadde grublet over.

− Jeg visste det var dårlig odds å få med seg Luger, men jeg hadde et lite håp. At sysselmesteren skulle se behovet og kjøpe ut hunden fra Møre og Romsdal politidistrikt, sier han.

Men etter hvert måtte hundeføreren innse at han var nødt til å finne en annen løsning for Luger. Til slutt tok Petter over Roberts hund, og begynte å trene for å få den godkjent med han som eier.

− Jeg tror vi ble enige om at den beste løsningen var at jeg overtok Luger. Alternativet var trolig at han ville blitt solgt, sier Petter.

For selv om Petter hadde kjent Luger helt siden han ble hentet i Sverige som valp, er forholdet mellom hund og eier unikt. En politihund er et arbeidsredskap, men et redskap man må være glad i om det skal funke.

− Skal man få maks ut av en hund, må det være en god relasjon mellom hund og fører. Det må ikke bare drives av at man skal oppnå resultater. Det må være følelser involvert, det må bety noe, legger Petter til.

Det skulle vise seg at Luger fant tonen med sin nye eier, og råd fra Robert var aldri lenger enn en SMS unna.

− Luger er en god hund, og den jobben Robert hadde lagt ned gjorde at Luger ikke hadde noe behov for å bli spisset. Da jeg pekte på en bil eller andre ting, så var hans motivasjon at «det skal jeg faen meg finne», sier Petter.

Sommeren 2022 flytter Robert, hans kone og minste sønnen til Svalbard. Han holder tett kontakt med Petter, som nå har to hunder i politibilen i Molde. 

Den nye tilværelsen begynner å feste seg for begge to, og noen måneder passerer. 

Tiden går fort da det er mye å sette seg inn i med både nytt bosted og jobb. Så merker Robert at det er noe i kroppen som ikke stemmer. Han begynner å hangle litt, har litt lite energi. Og så hadde det blitt så tungt å puste. 

Etter hvert drar han til legen for en sjekk.

Helvetesuka

Det har rukket å bli november, og polarnettene gjør Longyearbyen svart av mørke hele døgnet.

 En torsdag ringer det på døra der Robert og familien har funnet seg til rette på Svalbard. Janne åpner, og møter naboen som har med blomster til henne. 

Dagen før hadde hun mistet moren sin, men sorgen hadde blandet seg med frykt og lå som en klump i magen. Noe var galt med ektemannen. 

Robert hadde tatt noen prøver på sykehuset i Tromsø for å forsøke å finne ut hva det var. 

Hun hadde merket han var litt sliten, men samtidig hadde mye skjedd med flytting og bytte av jobb den siste tiden. 

Men noe var det.

Hun visste allerede at legene hadde funnet en kul og tre liter væske bak lungen til Robert.

Ikke rart det hadde vært tungt å puste.

Alle vet at det siste man burde gjøre er å google slike symptomer. Men alle vet at du ikke klarer å la vær. 

Det hadde heller ikke Janne klart, og nå var hun redd. 

De ventet begge på at legen skulle ringe og fortelle hva som egentlig foregikk i kroppen til Robert. Mens Janne står der med naboen, kommer mannen mot henne med telefonen i hånda.

− Han var helt hvit i ansiktet. «Det er legen!», husker Janne han sa.

Inne i stua samlet familien seg rundt telefonen de hadde satt på høyttaler. Legen spurte om Robert var sammen med noen, noe han var. Så spurte legen om det var barn i rommet, og ga deretter beskjed om at sønnen måtte gå ut. 

Janne husker ikke hele samtalen til legen, men noen setninger er umulig å glemme.

«Vi har dessverre funnet kreft, og det har spredt seg til begge lungene, og det har spredt seg til alle lymfene» sa legen. Så ble det en liten pause før han fortsatte; «Og det har dessverre spredt seg til hjernen».

− Jeg får vel beskjed om at jeg har til før eller etter jul å leve, forteller Robert.

Janne husker ikke alt som skjedde den uka. Beskjeden fra legen var et eneste stort sjokk.

− Vi bare gråt hele tiden, det er det verste jeg har opplevd noen gang. Den torsdagen der var helt forferdelig, sier hun.

De ringte rundt til venner, familie og sjefen til Robert. Døra til ekteparet åpnet seg med jevne mellomrom, og det kom masse folk inn til dem. Bortsett fra da de sov, var de aldri alene det døgnet. Janne og Robert flyttet senga til sønnen inn på soverommet sitt. Der inne klamret de seg fast i hverandre. 

Neste morgen dro de tilbake til Molde for behandling. Drømmen om Svalbard ble lagt på is.

Mørketid

Mørketiden på Svalbard er for noen den vakreste årstiden. Men for Robert blir det bare mørkt. Tilbake i Molde er familien fortsatt i sjokk. Det er vanskelig å si hvorfor akkurat han skulle få kreft. 

Lungekreft er kreftformen som tar flest liv i Norge, og er man under 70 år er det flere kvinner enn menn som blir syke. 85 prosent av de som får lungekreft er røykere. 

Robert var ikke blant personene i denne statistikken, og noen hadde vel knapt inhalert mer frisk fjelluft enn han.

Tårene kom, for det kjentes så meningsløst.

 Janne hadde sett Robert gråte før, men det var veldig sjeldent.

− Men den tida gråt han mye, og det var tøft å se på. Jeg ble livredd for å være alene, for det er alltid Robert som har tatt vare på meg og ungene. Alltid. Jeg vet ikke om noe annet heller, for jeg har vært med han hele livet, sier Janne.

Bekymringene ble mange, for hva om hun ble stående alene med sønnene? 

Og alle mannetingene som Robert pleide å fikse, hvordan skulle det gå? 

Det ble lite søvn den uka, og Janne tenker det er som de har fått kreft begge to. 

Da var det godt å ha et nettverk og kollegaer i politiet som stilte opp. På dagtid hadde de masse besøk av folk som bidro og hjalp til, enten det var matlaging, vasking eller bare selskap og prat. 

En dag kom Petter og noen kollegaer innom på besøk.

Etter åtte år som makkere settes vennskapet til de to på prøve. Som kollegaer hadde de vært der for hverandre i oppdrag med stor risiko og tragiske utfall. Døden hadde streifet dem før. 

Men denne situasjonen kunne ingen trene seg til. 

For uansett hvordan Petter forsøker å nå inn til kollegaen, møter han en vegg av meningsløshet. Kreftbobla har begynt å pakke seg rundt makkeren.

Petter mener Robert er en dårlig skuespiller: «What you see is what you get». 

Hundeføreren som aldri blir sur og negativ, ikke engang da han forsøkte å slutte å snuse, mister håpet. Innhentet av sin egen utløpsdato, får ikke engang Luger Robert til å tenke på andre ting enn døden. 

Petter blir bekymra.

Fra svart til gråtoner

Det er tøft for Petter å sitte ved siden av kollegaen og ta de tilbake til den tunge tida for omtrent et år siden. Der han sitter utenfor hytta på Batnfjordsøra i høstsola, kaster han et blikk bort på Robert i stolen ved siden av, som må snu seg for å tørke en tåre. Petter fortsetter:

− Det eneste som stod i hue ditt var at du skulle dø. Alt handlet om døden. Selv om vi snakket om andre ting, så jeg at du ikke var til stede.

Robert tenker litt før han svarer:

− Vi har jo alle en utløpsdato, men det var brutalt å vite at det var så kort tid igjen.

Selv om mye skjer på forskningsfeltet, har man i dag ingen kur når lungekreften har nådd stadiet fire. Legene behandler det heller som en kronisk sykdom.

− Det er kanskje eldre kvinner som røyker som kan få denne kreften, og så er det meg da, sier Robert litt humoristisk.

Egentlig skulle han ikke vært her nå og fortalt sin historie. 

Men et prøvesvar en uke etter det som føltes som en dødsdom, ga nytt håp. En biopsi tatt av svulsten i høyre lunge viste at i all uflaksen, hadde Robert litt flaks likevel. Kreften hadde mutert, det legene kaller en EGFR-mutasjon. 

Blant de 3500 menneskene som får lungekreft årlig i Norge, har omtrent ti prosent av pasientene denne mutasjonen. Det var godt nytt, for da finnes det medisiner. 

Mutasjonen gjorde det mulig å behandle kreften med én tablett som Robert tok hver dag. Tabletten hemmer videre celledeling, og det var den beste julegaven familien kunne fått jula i fjor.

− Den virket veldig godt. Etter hvert begynte svulsten å krympe, forteller Robert.

Det som heter metastaser, altså spredning av kreftceller, hadde satt seg i lunge, lymfer og hjernen. Men etter å ha tatt tabletten i fire uker, ble nesten alt borte. Det vil si, kreftcellene fantes nok der inne, men det syntes nesten ikke lenger på bilder. 

En uke etter at Robert fikk beskjed om at han har måneder igjen å leve, er utsikten nå kanskje fem år, kanskje mindre, kanskje mer.

Janne fikk beskjed om effekten tablettene hadde en dag hun satt på jobb. Robert er ikke en dramaqueen, og måten han ga beskjed på viser dette godt, mener Janne. 

Han sendte en SMS:

Janne jubler og grep tak i en kollega. De gråt begge to. Dette måtte hun fortelle alle. 

Formen til Robert ble stadig bedre.

− Etter hvert begynte jeg å føle meg ganske bra. Jeg begynte å trene, gikk masse på tur. Så begynte jeg å tenke om det er en sjanse for å dra tilbake til Svalbard. Kanskje er det en mulighet? husker Robert.

Formen fortsatte å stige, og vinterferien 2023 dro hundeføreren alene opp til Svalbard for å teste hvordan det er å jobbe igjen.

− Sjefen sa jeg kunne komme og gå akkurat som jeg ville, og når jeg orket. Men jeg var der hver dag. Jeg ble veldig godt ivaretatt av mine kolleger, og alle de hos sysselmesteren. Det kollegiale har jo veldig mye å si, at du kunne være på jobb og tenke på noe annet enn døden, sier Robert.

Etter hvert flyttet sønnen og Janne også oppover til Svalbard. Drømmen fikk en sjanse til.

 «Fucked» fra start

Samtidig som Robert kjempet seg tilbake på jobb, har Petter og Luger jobbet seg gjennom første øvelse i NM for narkotikahunder i Stavanger. Luger gjør så godt han kan. Etter første øvelse i NM er over, sender Petter en SMS til Robert:

«Vi strøk».

Robert må le før han sier:

− Da er det dårlige odds for å komme på pallen tenkte jeg!

Petter skyter inn:

− Og den øvelsen hadde jeg øvd på!

I opptakten til NM hadde nemlig Luger og Petter øvd iherdig på å gå etter spor i terreng der det fantes mye sau. Dette var en situasjon det var sannsynlig de kom til å stå i under NM. 

Da de trente fant Luger det han skulle uten problemer. Så skapte rauting fra noen hvite firbente skapninger ubalanse for politihunden. 

Sauen passerte, og da tok frykten overhånd.

− Luger syntes de var dritskumle! Da ville han ikke gå mer spor, men gikk andre veien. Så da vi fikk vite at første øvelse i NM var spor, og jeg så det var sau OVER ALT, da tenkte jeg vi nesten var «fucked» før vi hadde begynt, sier Petter.

Hundeføreren har deltatt i NM for narkotikahunder to ganger tidligere. 

Første gangen kom han på sisteplass, og fikk en trøstepremie fra det danske politihundelaget; en blomstervase. 

Neste gang han deltok kom han på fjerdeplass. Så da Petter meldte seg på denne gangen, var det ikke førsteplassen han satset på.

− Jeg hadde ingen ambisjoner om å vinne. Kanskje å bli blant topp fem hadde vært kult.

Mesterskapet har skjult bedømming, noe som vil si at verken Petter eller de andre deltagerne vet hva slags poeng de sanker etter hver øvelse. 

Det er først når resultatene leses opp at fasiten kommer. Noen deltagere blir nysgjerrige underveis, og forhører seg rundt om hvor mange funn de andre hundene klarte å lukte seg frem til. Men Petter bestemmer seg for å ikke snakke med noen.

− Jeg ville ikke rote det til i hodet mitt. Etter at vi strøk i den første øvelsen fikk jeg en ro, og nervene som var der ble til en tanke om at «nå skal vi bare ha det kjekt».

Robert vil ha oppdateringer underveis. 

Luger er et produkt av hundrevis av treningstimer sammen med han. Petter får noen visdomsord på SMS. Han fikk beskjed om å ikke tenke på strykkarakteren fra første øvelse. 

Nå skulle han bare se fremover. Etter hvert var det tid for resultatene. Dommerne hadde talt. 

Ble det ny blomstervase?

Som lyn fra klar himmel

En konferansier begynner å rope opp resultatene fra bunn til topp. Rundt han står hundeførere fra hele Norge. Spenningen stiger idet Petter og Luger enda ikke er ropt opp, når det er kun en håndfull deltagere igjen. Til slutt kommer pallplasseringen. Ikke tredjeplass, ikke andre, men første.

− Hukommelsen min er dårlig, men den følelsen av at det ble ropt opp navn etter navn, uten at vi nevnes. Jeg flirer av det enda, smiler Petter.

Han tar en slurk av kaffekoppen.

− De telte og telte og telte. Da jeg forstod det ble førsteplass ble jeg bare glad, og fikk klemmer. Så kom konferansieren bort til meg.

Konferansieren lurer på om Petter vil fortelle litt om Robert. Hundeførerne til stede er godt kjent med det han har gått igjennom det siste året.

− Da svarer jeg at «det klarer jeg ikke, da blir det grining», husker Petter.

Konferansieren sier at da kan han heller si noen ord.

− Og idet han sier noe sånt som at «dette var kjekt, for alle kjenner Robert». Da knekker jeg sammen… Og da er det…

Petter ser bort bak et par mørke solbriller. Tårene presser på mens han prøver å stå imot. Robert tørker en tåre og fester blikket utover landskapet. De to hundeførerne gråter slik bare femti år gamle menn gjør. Det er en stille gråt, og denne lar seg ikke kvele.

Den seiersdagen sprakk kreftbobla. Luger hadde levert. Førsteplassen kom overraskende på Robert. Han hadde ikke trodd de skulle nå så langt.

− På NM aner du ikke hvordan du ligger an. Så det kom nok som lyn fra klar himmel på oss begge, sier han.

Roberts erkjennelse

Selv om det er ukjent hvor lenge tablettene vil virke for Robert, skjer det stadig fremskritt på forskningsfeltet. 

Hvis kreften muterer på nytt, må man bytte til andre tabletter som biter på kreften. Nå har et forskningsprosjekt gitt Robert nytt håp. Kanskje kan fem år bli til ti? Det hjelper på motivasjonen. 

Drømmen om at Luger og Robert skal bli gjenforent på Svalbard lever videre. Robert håper sysselmesteren på Svalbard med tiden vil se behovet for en lavinehund. Det har vært flere eksempler på snøskred der, som i 2015 da to personer omkom.

− Svalbard er helt avskåret om noe sånt skjer, forteller Robert.

Ett år etter kreftdiagnosen, får Robert og familien oppleve mørketiden på Svalbard på nytt. Det er mørkt hele døgnet, som en evig natt. 

Men mørket gjør det lettere å legge merke til stjernehimmelen og månen som lyser. Nordlyset kan på klare netter blusse opp og få himmelen til å plutselig virke annerledes. 

Hundeføreren erkjenner at kreften - den får han ikke gjort noe med.

− Jeg føler egentlig jeg kan gjøre alt. Men jeg vet også at gjennomsnittlig levealder for de som har diagnosen min er fem år. Det gjør noe med hvordan man ser på livet, både på godt og vondt tror jeg.

− Hva mener du?

 − Det er en floskel å leve i nuet. Men det føler jeg egentlig alltid har gjort, sier Robert.

Petter er glad kollegaen har kommet seg ut av kreftbobla, selv om ingen ting er hugget i stein når man lever med uhelbredelig kreft. 

Hver tredje måned må Robert til kontroll for å forsikre seg om at tabletten fortsatt holder kreften på avstand. Da tar han turen til Molde, og blir samtidig gjenforent med Petter og Luger. 

Det har blitt mange hytteturer, middager, treningstimer med bikkjene, og store mengder «skitprat» på sene kvelder. Sammen skaper de øyeblikk der Robert klarer å holde tankene om kreften unna.

− Robert er som Fantomet, sier Petter.

De må le litt begge to. Petter utdyper:

− Vi møter ofte mennesker som er på et dårlig sted i livet. Jeg vet med meg selv at etter 23 år er det noen ganger vanskelig å sette seg inn i deres ståsted, litt som en yrkesskade. Men jeg synes Robert er som Fantomet, han er myk mot de snille og hard mot de slemme. Han møter aldri noen han ikke kan vinne over.

Selv om Robert ikke kommer til å vinne helt over kreften, kjenner han ikke på noen bitterhet over at akkurat han mot alle odds skulle bli kreftsyk, og setter stor pris på det norske Helsevesenet. Han mener det har fungert for hans situasjon.

− Og jeg er bare sjelelig glad for at jeg hadde mutasjonen. I min situasjon var det det beste alternativet, sier han.

Nå lever han og familien på Svalbard som om hver dag er et eventyr. Janne er glad mannen er i full jobb igjen, for hun vet hvor mye det betyr for han.

− Vi lever hver eneste dag, det gjør vi virkelig, sier hun.

Denne jula vil hun bare at tiden skal gå så sakte som mulig, for livet er så skjørt. Vi mennesker trenger flokken vår, akkurat som Luger trenger Petter og Robert.

− Jeg vil dagene skal gå sakte, kjempesakte, sier Janne.