Bekymringssamtalen som forandret alt

Forventningen og nervøsiteten til Tajik er til å ta og føle på. Han står utenfor Drammen politistasjon og venter. I venstrehånden har han en plastpose med en innpakket gave.

Tajik venter på en pensjonert politidame som har hatt enorm innvirkning på hans liv. Få meter unna, til høyre for inngangspartiet, kan han se kontoret der han som 15-åring var hos politiet i Drammen første gang.

– Det er litt vanskelig å beskrive med ord, sier Tajik til Politiforum, som står utenfor og venter sammen med ham.

Inngangsdøren til politistasjonen glir opp. Anita Snarvold Johannessen (61) sprekker umiddelbart opp i et gledesstrålende smil, strekker ut armene og gir Tajik en varm bamsemorklem. Det tar tid før hun slipper taket.

Innenfor inngangsdøren tar det ikke mange sekunder før Tajik treffer en av Anitas kolleger som han også traff i 2010, barnevernspedagog Eirik Jensen fra barnevernsvakta. Tajik husker også Eirik.

Deretter leder Anita vei inn i heisen og ut i korridorene, til kontoret til stasjonssjef Øyvind Aas, som serverer kaffe og te før han trekker seg diskret tilbake. Også Anita har med seg innpakkede gaver.

Mange følelser slippes løs når de to begynner å fortelle.

Var livredd

Drammen politistasjon, 2010: Anita Snarvold Johannessen jobber i «tverrfaglig team» sammen med uteteamet, barnevernet og øvrige kolleger på forebyggende seksjon på ordensavdelingen. Teamet har fokus på barn og ungdom, og har tett kontakt med skolene i Drammensområdet.

Anita og kollegene har fått en bekymringsmelding fra barnevernet om en enslig 15-åring som er bosatt i Drammen, og henger med feil folk. Gutten er under barnevernets ansvar. Han vanker nå i et ungdomsmiljø der flere er kjent for å lange narkotika.

Det blir besluttet at Tajik skal kalles inn til en samtale. Det er Anita som ringer 15-åringen. Tajik husker telefonhenvendelsen som om det var i går.

– Jeg var livredd. Jeg var så nervøs. Jeg tror Anita merket det på stemmen min. Hun begynte å snakke om andre ting, og spurte meg om hvordan det gikk på skolen. Om hvordan det gikk i hverdagen min. Samtalen falt veldig naturlig etter det. Men jeg var jo fortsatt veldig nervøs, forteller Tajik, sittende ved siden av Anita 14 år senere.

– Politiet var jo bekymret. Vi brukte lang tid sammen, sier Anita.

I feil miljø

Anita valgte å møte Tajik i sivile klær, vel vitende om at politiet er noe ganske annet i landet han kommer fra enn i Norge. Hun ønsker å opptre så hensynsfullt som mulig. Men budskapet er direkte.

15-åringen, som allerede har opplevd traumatiske ting tidlig i livet, og nå er helt alene i et fremmed land, må ta grep på livet sitt.

– Jeg var i feil miljø som ungdom. Men det var jo ting som jeg ikke var klar over. Jeg visste ikke at mine venner drev med narko. Jeg hverken røyket, drakk eller festet, slik som de gjorde. For meg var det den beste gjengen av mine gutter. Jeg var veldig fornøyd. Men jeg registrerte jo at de stadig havnet i slåsskamper, noe de forsøkte å få med meg på. De kalte meg feig, redd og svak, og sa at jeg var en skam da jeg sa at jeg ikke ville være med på de planlagte slåsskampene. Så jeg trengte den samtalen med Anita, for å bli enda mer bevisst på hvem jeg omgikk med til daglig. Hvem jeg definerte som venner, forteller Tajik.

Etter samtalen med Anita tok han den vanskelige beslutningen om å bryte med vennene. De aksepterte ikke valget hans, og var veldig pågående for å få ham med i gjengen igjen.

– Etter hvert begynte de å stoppe meg og plage meg når de så meg. Det var både krevende og psykisk belastende. Det som hjalp meg var at jeg fant et par nye venner gjennom trening, sier Tajik.

At han etter hvert også flyttet fra Drammen, hjalp ham med å bryte med miljøet.

Dramatisk forhistorie

Når Tajik møter Anita til den avgjørende samtalen i et hjørnekontor i første etasje på Drammen politistasjon i 2010, har han gått gjennom mer enn de fleste. I hjemlandet hadde han en far som var spesialsoldat i forsvaret, og i tillegg var utdannet både ingeniør og provisorfarmasøyt, mens moren var lærer.

Tajik vokste opp i en velstående familie, med en storebror og to yngre søstre. Faren drev sitt eget firma, og familien hadde alt de kunne ønske seg, selv når situasjonen i hjemlandet ble stadig farligere utover 2000-tallet. Familiens rikdom gjorde dem sårbare, noe Tajik fikk merke på kroppen.

– Før jeg kom til Norge var jeg kidnappet i to måneder. Jeg ble kidnappet på vei hjem i bil fra fotballtrening, som var noe av det verste som har hendt meg. Jeg var kidnappet i to måneder, og husker det var mørkt og kaldt der jeg ble holdt. Jeg ble også utsatt for tortur, og kidnapperne banket meg opp hele tiden. Jeg har fortsatt arr fra dette, sier Tajik.

Mens han var kidnappet hørte han kidnapperne flere ganger ringe faren og fortelle ham at «hvis du ikke betaler, dreper vi ham bare». Tajik sier han først slapp fri etter at faren betalte løsepenger.

– Jeg overlevde ved å tenke på min mor. Det var min mor jeg savnet mest. Inne i hodet mitt tenkte jeg som et barn, som den 14-åringen jeg var. Jeg tenkte hele tiden at jeg kom til å overleve. Jeg måtte overleve, fordi jeg ville se familien min igjen.

Ikke lenge etter kidnappingen havner Tajik og hans to år eldre bror på flukt fra hjemlandet, mens moren, faren og søstrene blir igjen. Underveis blir han også skilt fra storebroren, og kort tid etter at Tajik kommer til Norge, dør moren hans.

Tre år etter flukten finner Røde Kors de to søstrene på et barnehjem i Iran.

– Jeg er i dag overveldende takknemlig for at de lever, og at jeg har dem i mitt liv, sier Tajik.

Han vet ikke i dag om broren og faren fortsatt lever, men holder fast på håpet.

– Jeg er stolt av deg

Etter flukten til Norge havner Tajik i fosterhjem, der han blir forsøkt utsatt for overgrep av sin nærmeste omsorgsperson. Da Anita får høre historien, melder hun den alvorlige saken videre til det aktuelle politidistriktet. For Tajik er det en lettelse å bli trodd.

– Jeg merket med en gang at deg var det tak i. At jeg kunne stole på deg. Når du har jobbet så mye med ungdom som det jeg har, merker du slikt fort. Dette var en gutt som brydde seg, men som hadde en trist historie i ryggsekken sin, sier Anita i dag.

Tajik fortsetter:

– Den samtalen jeg hadde med Anita, da følte jeg at det var moren min jeg snakket med. Fordi hun brydde seg så mye. Jeg ble så overrasket over det, og at hun snakket til meg som en mor. Hun var så ekte, og det hun sa og mente føltes så genuint, sier han.

Under bekymringssamtalen i 2010 stilte Anita spørsmålet om hva Tajik har tenkt å bli.

– Da jeg svarte politi, sa hun at da var det viktig at jeg hørte på henne. For jeg vet hva som skal til for å bli politi i Norge, sa hun. Og da tenkte jeg; ok, det skal jeg gjøre.

Anita husker måten Tajik henvendte seg på til henne.

– Det var veldig spesielt. Du var så høflig, sier Anita.

– Jeg husker at du sa til meg med en gang at jeg vet du kan bli politi, for når jeg ser på deg, ser jeg en hyggelig, høflig og oppegående ungdom, smiler Tajik.

I bekymringssamtalen sier Anita at 15-åringen må være forsiktig, slik at han ikke havner i rennesteinen. Tajik skjønner først ikke hva Anita mener. Til det kunne han norsk for dårlig. Men han slår det opp etterpå.

– Da han så betydningen så forsto han. Der ville han aldri havne. Jeg opplevde en hardtarbeidende, en særdeles høflig, samvittighetsfull, ærlig, smart, blid og utrolig god gutt, som jeg aldri har glemt. Han sa alltid til meg: «Jeg skal vise deg Anita, jeg skal bli politi en dag», forteller hun.

Telefon fra politibilen

Anita glemte ikke unggutten hun hadde inne til bekymringssamtale i 2010. Overraskelsen var likevel stor da telefonen ringte i fjor høst. Da hadde Tajik endelig funnet telefonnummeret hennes, som han hadde mistet noen år tidligere.

«Hei, Anita. Husker du meg?», sa stemmen i telefonen.

– Jeg tenkte med en gang at det var noe kjent med stemmen, før jeg forsto hvem det var, sier Anita i dag.

«Herlighet, er det deg?», svarte hun.

«Vet du hvor jeg sitter nå?», spurte Tajik videre.

«Jeg sitter i en politibil, og ikke fordi jeg har gjort noe galt. Jeg klarte det, og det er takket være deg. Jeg kom inn på Politihøgskolen og jeg er nå ute i praksis.»

I bakgrunnen hørte Anita politisamband.

– Håret på armene bare reiste seg. Jeg ble helt satt ut, sier hun.

Tajik beskriver det som både surrealistisk og fantastisk at han har klart det.

– Å tenke på den reisen jeg har hatt, og hvor viktig den samtalen jeg har hatt med Anita har vært. Det har vært en viktig del av reisen min, sier han.

Oppringingen fra Tajik gjorde Anita både rørt og satt ut.

– Jeg visste jo hvor mye han hadde strevd med å finne seg til rette i et nytt land, helt alene, hvordan han hadde strevd med å velge den rette veien framfor alle fristelser, og for ikke å bli kriminell. Jeg ble så stolt og glad. Tårene rant, sier hun.

De to holder nå løpende kontakt. Anita sa allerede etter den første samtalen i 2010 at Tajik kunne ta kontakt med henne direkte om det var noe. Det gjorde han gjentatte ganger, blant annet for å spørre om hvilke fag han burde ta på videregående for å øke muligheten for å komme inn på Politihøgskolen.

– Anita er først og fremst som en mor for meg. Hun er min veileder og mentor. Hun er en rådgiver for meg, sier Tajik.

– Så utrolig koselig å høre. Det setter jeg pris på å høre. Du aner ikke hvor stolt jeg er over deg, sier Anita, henvendt direkte til Tajik.

Tårer renner nedover ansiktet hennes.

– Jeg har fire barn. De to eldste mine er politi. Jeg er nesten like stolt av deg som jeg er av unga mine.

Hjerteinfarktet

I sommer ble Tajik uteksaminert fra Politihøgskolen. Tajik er heller ikke hans egentlige navn. Han ønsker senere i karrieren muligheten til å kunne jobbe med etterretning, enten i Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) eller i annen lukket tjeneste, og ønsker derfor ikke å stå fram med fullt navn og bilde.

– Jeg vil gjerne følge med på de som ønsker å gjøre oss vondt, sier Tajik.

Veien hans inn i norsk politi har imidlertid ikke vært enkel. Etter bekymringssamtalen hadde livet nye prøvelser på lur for Tajik. På videregående ble han utredet for brystsmerter, og siste halvdel av tredje klasse fullførte han mens han var innlagt på Drammen sykehus.

– Jeg tok eksamen på sykehuset. Andre sa at de ikke skjønte at jeg orket å lese til eksamen. Men jeg svarte at jeg hadde ett mål, og det var å bli politi, sier Tajik.

På sykehuset fikk han beskjed om at han måtte gå på medisiner på grunn av en betennelse i hjertet. Så, i 2017, fikk han hjertestans da han var på et treningsstudio i Sandvika.

– Jeg var død i fire minutter. Jeg var på trening, heldigvis sammen med bestevennen min. Jeg ble transportert til sykehuset og våknet der. De sendte meg videre til Drammen, der jeg ble operert. Da tenkte jeg at nå kan jeg ikke bli politi lenger. Jeg ringte skolen og spurte om jeg kunne bli politi likevel. De svarte med en gang, helt svart-hvitt, det kan du ikke. Da ble jeg helt satt ut. Drømmen var knust, forteller Tajik.

Da hadde han allerede søkt Politihøgskolen en gang, men fikk avslag fordi han ikke rakk å ta førerkortet før søknadsfristen løp ut.

– Jeg hadde oppkjøring dagen før fristen gikk ut for å levere dokumentasjonen. Da var det så mye press at jeg var stresset og gjorde en feil. Jeg stoppet ikke for en bil som kom fra høyre. Og da strøk jeg. Derfor kom jeg ikke inn, forteller Tajik.

Etter hjertestansen søkte han likevel opptak til Politihøgskolen for andre gang, men lunge- og hjertekapasiteten var ikke god nok, og han klarte ikke svømmekravet. Istedenfor flyttet han til England for å studere kriminologi.

I England ble imidlertid studiene for dyre, og han valgte derfor å jobbe for å kunne fortsette å forsørge søstrene sine. Store deler av lønna ble sendt til søstrene, som nå bodde i Tyrkia. I en periode var økonomien så anstrengt at han endte som hjemløs.

– Jeg måtte forsørge søstrene mine, og da hadde jeg ikke penger til bosted. Jeg sov i bilen til vennen min, eller på togstasjoner og i parker, sier Tajik.

Vendepunktet kom i møte med en engelsk lege, som han oppsøkte med en kneskade. Under konsultasjonen nevnte Tajik at han hadde en drøm om å bli politi. Legen sa at han med systematisk trening kunne greie å realisere drømmen, selv om han hadde hatt en hjertestans.

– Det ga meg håp, og jeg ble kjempemotivert, sier Tajik.

– Jeg fikk et håp om at det kanskje var mulig å bli politi likevel. Legen sa til meg at jeg kunne leve et helt normalt liv, men jeg måtte begynne å bygge meg opp igjen. Jeg måtte lære meg å gå som vanlig, og jogge litt. Men jeg var hele tiden livredd for å oppleve hjerteinfarkt igjen. Hvis jeg hadde vondt her, for eksempel, sier han og tar seg på brystet.

– Så trodde jeg jo det var hjertet. Da stanset jeg opp, fordi jeg var så nervøs. Det var derfor jeg måtte vente.

I slutten av 2018 kom han hjem til Norge og skaffet seg en jobb. Sakte, men sikkert begynte han å trene opp kroppen. Til slutt var han sterk nok til å søke opptaket på Politihøgskolen for tredje gang. Og endelig lykkes Tajik.

– Jeg husker jeg fikk brev hjem om at jeg hadde fått plass. Jeg skreik, og jeg gråt mye. Det betød utrolig mye for meg. At jeg får anledning til å gi noe tilbake. Å være et forbilde. Jeg vet at jeg kan gjøre en bra jobb, sier han.

Minnet etter mor

På slutten av intervjuet viser Tajik fram noen av de få private bildene han har på mobilen sin.

– Dette er et bilde av meg, broren min og søstrene mine, sier Tajik.

Han blar videre til neste motiv, som viser en kvinne.

– Det er mammaen min.

– Det en vakker dame. Fantastisk vakker, sier Anita.

Tajik blir stille lenge.

– Jeg skulle ønske mor fortsatt var i live. Så hun kunne se meg i uniform. Hun var en veldig ordentlig dame, sier Tajik.

Han forteller at moren innprentet ham og søsknene at de måtte opptre respektfullt overfor andre. Arven etter hans far har også vært viktig for Tajik. Den gir ham en ekstra stolthet når han kan gjøre tjeneste for det norske samfunnet iført politiuniformen.

– Jeg husker at jeg som barn så bildene av min far og tenkte at jeg ville bli sånn som han. Han var mitt forbilde, sier Tajik.

På politihuset i Drammen tar Anita med seg Tajik til møterommet der de to møttes til den viktige samtalen i 2010. Det gjør inntrykk på ham å komme tilbake. Mye har skjedd siden da, både i norsk politi og i Tajiks liv.

– Det som traff meg mest som 15-åring var hvor trygg jeg følte meg da jeg så på henne. Det føltes ikke ut som om hun var en politidame som hadde makt. Jeg var veldig nervøs og redd i forkant av den samtalen. Men så hilste jeg på henne og følte jeg at dette kom til å gå veldig fint. Det var Anita som ga meg den tryggheten, sier Tajik.

Veien fra dette møtet til der han er i dag, har vært lang og kronglete.

– Det er en sterk historie. Det kommer alltid noen humper underveis. Det er viktig, det. Det gjør ikke noe om de humpene kommer. Men nå er du snart i mål, sier Anita til Tajik.

Tajik smiler tilbake.

– Anita er jo en veldig ydmyk dame som alltid har sagt at det er jeg som har nådd de målene jeg har satt meg, og må takke meg selv for det. Men selv om det er jeg som har klart det, hadde det vært nesten umulig uten henne og de andre herlige personene rundt meg, som trodde på meg, som oppmuntret og hjalp meg, og som var der for meg, sier han, og avslutter:

– Jeg har alltid vært opptatt av rettferdighet, både som barn og som voksen. Jeg vil gjøre en forskjell, og bidra til et enda tryggere og bedre Norge. Dette er min måte å si takk til Norge for å ha gitt meg et nytt hjem og et nytt hjemland. Og hver gang jeg tar på meg uniformen for å tjenestegjøre for det norske samfunnet, skal jeg huske på hvordan jeg ble tatt imot av Anita, da jeg var vanlig innbygger og hun politi.