Feltinspektører på Svalbard: På vakt i villmarka

Det er en lett overskyet fredag formiddag i slutten av april. Skutersesongen nærmer seg over for i år, men fortsatt skal hundrevis av fastboende og tilreisende oppsøke skjellsettende naturopplevelser i Svalbards villmark.

Om skuterfølgene drar mot den gamle fangsthytta Fredheim, er det god sjanse for at de møter på naturforvalter Øystein Kolseth og politiførstebetjent Geir Hell. De to har tilbragt våren som feltinspektører for Sysselmesteren på Svalbard.

– Vi har hver vår rolle og skal utfylle Sysselmesterens politi- og miljøforvaltningsmyndighet. Ved å kombinere disse to fagbakgrunnene danner vi et godt lag, forteller Kolseth.

Det er andre gang 33-åringen er på Svalbard som feltinspektør. Han ble nemlig bitt av den beryktede Svalbardbasillen. Hvordan det utarter seg, skal vi komme tilbake til.

Vill og sårbar natur

Et av hovedmålene for norsk Svalbard-politikk er å ta vare på den unike naturen i det som er en av Europas største villmarker. Store deler av Svalbard er vernet som naturreservat og nasjonalparker, og feltinspektørene veileder og sørger for at folk ikke bryter loven.

På grunn av et rikt dyreliv på sjøis og i fuglefjell er det strenge avstandsregler og ferdselsrestriksjoner på Svalbard. Feltinspektørene trekker frem viktigheten av det forebyggende arbeidet.

– Det er bedre å stå på utsiden av et område og informere om at her har ikke folk lov til å fortsette, enn å stå på innsiden og ta folk. Det er sånn politiet skal jobbe. Hvis du ikke har lest deg opp på reglementet er det fort å trå feil, og det blir dyrt. Jeg liker å rettlede folk, så de ikke trår feil, sier Hell.

Fra 1. januar 2025 kom det endringer i svalbardmiljøloven. Avstandskravene til isbjørn ble skjerpet, det kom nye regler om ilandstigning i verneområder.

Nesten 70.000 turister tok turen til Svalbard med fly i fjor, og like mange kom med cruiseskip. Det er mange som ønsker å komme tett på sårbar natur.

Svalbardbasillen

Det høres ut som et virus med geografisk tilknytning, men her trengs hverken behandling eller vaksine. Å bli «bitt av Svalbardbasillen» er en betegnelse på en kraftig og akutt fascinasjon over, eller nærmest forelskelse i, de vakre omgivelsene.

– Det er noe eventyraktig over Svalbard, med den enormt store naturen, med dyrelivet, fjellene, fjordene og den rike kulturhistorien. Faglig sett er det spennende når miljøkriminalitet er i fokus, og det er meningsfullt å være med politifolk og se hvordan de jobber, sier Kolseth.

Oppdraget startet i slutten av februar. Da hadde solen så vidt stått opp over horisonten. Fra midten av april er det midnattssol.

– Det har vært litt av en utvikling! Da vi kom i februar satt vi med 20 stearinlys rundt i hytta for å få litt lys, og nå er det midnattssol. Vi ser også at det skjer noe med dyrelivet, men også menneskelivet. Dagslyset gjør noe med folk, sier Kolseth.

Hell legger til at det er en hektisk periode der alt våkner til liv.

– Det er fascinerende å være med på, sier han.

– Fantastisk historie

Feltinspektørene har holdt til på fangsthytta Fredheim, og hatt den som base. Ellers har de stått fritt til hvordan de har lagt opp tjenesten.

– Vi har fartet litt rundt og ligget på de andre hyttene Sysselmesteren har, og kommer tilbake til Fredheim når vi er sultne, ler Hell.

Fredheim, eller Villa Fredheim som fangsthytta ofte kalles, ble bygget i 1924. Da hadde russiske, og senere norske fangstmenn allerede drevet med fangst i området i over 100 år. Hytta ligger i Sassendalen, ved munningen til Tempelfjorden, og er omkranset av majestetiske fjell, bratte fugleklipper og store isbreer.

– Stedet har en fantastisk historie, og det er viktig at vi kan den. Folk er opptatt av historien og drar på guidede turer for å lære mer. Guidene gjør en viktig jobb med å formidle informasjonen, sier Kolseth.

Fangstmannen Hilmar Nøis overvintret her 38 ganger, og gjorde Fredheim til sitt hjem. Han bodde på hytta med både sin første og andre kone, og det var særlig sistnevnte, Helfrid, som gjorde hytta hjemmekoselig.

– Jeg er fascinert av fangstlivet. Folk var hardere før, det er det ingen tvil om. Hvordan de holdt ut, er imponerende. Hva tenkte folk da de bare satte opp et hus midt i ødemarken, og begynte å grave etter metaller eller fangste? Det er en historie som er svært fascinerende, sier Hell.

Populært turmål

Til tross for et ugjestmildt og værhardt ytre, var det gardiner, duker på bordene og blomster i vinduskarmen inne på Fredheim. Dukket det opp besøk, ble det alltid servert kaker og annet godt – selv 60 kilometer fra byen.

Den gangen var det Helfrid som sto for oppvartningen. I dag er det politiførstebetjent Hell.

– Vil du ha kaffe?

Hell fyller på koppen og forsyner seg av rester av påskeegget. Dagens første skuterfølge nærmer seg, og den arktiske stillheten er brutt.

– På de mest populære dagene kan det komme hundrevis av gjester hit, forteller Hell.

Fredheim er et kjerneområde. Særlig hvis det er dårlig vær, er Fredheim et populært sted å dra til på grunn av lite skredfare, og ingen fjord- eller brekryssinger på turen fra Longyearbyen.

– Vi er håndhevende myndighet, og jobben går ut på å veilede folk om Svalbard og regelverket, og være forvaltningens øyne, men også ansikt utad, sier Kolseth.

De opplever at folk har satt pris på jobben deres, og setter selv pris på menneskemøtene med folk fra hele verden.

– Jeg blir glad når turister forteller at turens høydepunkt var å ta selfie med oss i gule vester, ler Kolseth.

Sørger for sikkerheten

Feltinspektørene forteller at informasjon om det nye miljøregelverket må spres. Samtidig har de inntrykk av at reglene blir respektert.

– Det virker som om folk flest er kjent med det, og det er godt innarbeidet. Spesielt reiselivet er godt kjent med reglene. Der blir alle papirer sjekket før utreise, og det tas en vurdering av hver gjest før turen starter, sier Kolseth.

I tillegg til veiledning på ferdsel, har jobben bestått av kontroll av førerkort og promille.

– Det er litt festlig når folk som har kjørt rundt på autobahn i Tyskland hele sitt liv blir stoppet i sin første kontroll langt ute i villmarken på Svalbard, sier Hell.

Samtidig understreker de at de også veileder med tanke på folks sikkerhet.

– Vi møter folk som ikke har tatt de beste valgene rundt egen sikkerhet. Da må vi gi råd om det er lurt å fortsette, sier Kolseth.

Hell legger til på kav trøndersk.

– Når det blæs på Njutåntoppen (Newtontoppen, Svalbard høyeste fjell, red.anm.), da e du alein. Da kan du itj førvent at det dukk opp nån.

Det er stadig vekk så dårlig vær at helikoptrene ikke kan lette. Kolseth sier at det er lett å stole blindt på skuteren.

– Den har kanskje alltid virket, men hvis man legger ut på en tur som utfordrer grensene, kan det fort bli skummelt. En time på skuter, tar fort en dag til fots.

Klimaendringene

Da Kolseth tjenestegjorde på Svalbard i 2023 oppdaget man molter for første gang på øygruppen.

– Det er trist, og forskningen viser at det skjer veldig mye mer med klimaet på Svalbard enn andre steder. Desto mer meningsfullt er det å være her og gjøre en innsats for miljøet, sier han.

Været denne våren har vært stabilt kaldt, men det har vært mindre sjøis enn tidligere år. Det gjør at adferden til dyrelivet kan endre seg.

– Første morgenen kom det en binne og en hannbjørn tuslende. De var litt interessert i skuterne, men vi jaget dem bort. Vi har sett isbjørn flere ganger siden, men på lang avstand, sånn det skal være, sier Hell.

Med bare noen dager igjen i felt, reflekterer inspektørene over oppholdet. For Hell, som har gått i turnus siden 2009, har det å kunne legge seg og stå opp til samme tid vært fantastisk.

– Det er rart det turnuslivet, du får aldri noen rutiner, og jeg kjenner kroppen har hatt godt av en pause fra det, sier han.

Livet på en fangsthytte består nesten utelukkende av rutiner. Enkle oppgaver som å koke vann, fyre opp og få hytta varm tar overraskende lang tid, men er en nødvendighet – som ofte verdsettes når man tar seg tid til det.

– Jeg har gått og tenkt på et slikt opphold i mange år, men det har aldri passet. Nå fikk jeg sjansen til å gjøre noe med det, og få Svalbard ut av kroppen.

– Har du lyktes med det?

– Nei, det tror jeg ikke. Det er noe spesielt med Svalbard, den enorme naturen og folkene.

Hamstrer i byen

Foreløpig har ingen av dem tilbragt veldig lang tid i Longyearbyen.

– Det er naturen som er spesiell. Vi drar inn til byen for å hamstre mat, brennstoff og få en dusj, men så er det ut igjen. Den går så fort denne tida, så vi vil være ute i villmarken og få med oss det som skjer, sier Hell.

At ting roer seg ned ute i villmarken, er de ikke i tvil om.

– Vi er vant med en hektisk hverdag på arbeidsplassen, og at det skjer noe hele tiden, både på jobb og den vanlige karusellen på fritiden. Tid er mangelvare, og det har vi her. Man får en påminnelse om å bruke tida på det man synes er viktig, både på seg selv og andre, sier Kolseth.

Samtidig er det ikke en jobb for alle. Man bor lenge sammen med en annen person, og det kan være en fordel å være litt ekstra rund i kantene.

Det er ikke bestandig ting går som planlagt, for mye styres etter vær og vind.

– Du skal være litt underlig skrudd sammen også, når du synes at det er stas å komme tilbake til frossen hytte etter en lang dag ute, og så skal du begynne å smelte vann. Men det er utrolig morsomt og meningsfylt, sier Kolseth.