Ulovlig raske politistudenter

Vi skal tilbake til 1980-åra, da elevene, som vi den gang kalte studentene, ble testet og fikk karakterer i fysisk kapasitet på øvelser som 3000 meter, kroppsheving i bom, benkpress, lengde uten tilløp og 100 meter.

Samlet ga dette en karakter i faget «Fysisk». De fleste ønsket en så god karakter som mulig for å få et best mulig tjenestested i pliktåret etter skolen.

Så var det en dag min klasse skulle testes på 100 meter nede på Frogner stadion. Vi løp dit fra Politiskolen på Majorstua, og kom frem tidsnok til å se klassen før oss på tur ut fra stadion.

Jeg så at elevene som hadde vært der nede var blidere og mer fornøyde enn vanlig, for alle hadde løpt så raskt.

De formidlet at treningen på Politiskolen så ut til å virke fint. Noen hadde tider nede på 10-tallet, og mange på 11-tallet. Det var litt rart, for vanligvis var det kun noen få som brukte under 12 sekunder på distansen, så jeg skjønte godt de var fornøyde med tidene. Nede på 10-tallet ville noen faktisk være aktuelle for sprintlandslaget.

Da min klasse skulle organisere startområdet, så vi imidlertid at foregående klasse hadde flyttet startstreken hele 10 meter nærmere mållinja. Noe læreren ikke hadde merket.

Dermed var forklaringen på de svært raske tidene åpenbar. Elevene hadde løpt 90 meter, ikke 100.

Vi var jo tross alt på en politiskole, så jeg måtte varsle den ansvarlige læreren for den andre klassen om vårt lille etterforskningsfunn, og det politiet ville kalt et «gjennombrudd i saken».

Han skrev den noe forkortede 100-meteren på kontoen for ungdommelig engasjement og impulsivitet, og innkalte de kreative politielevene til en ny 100-meter test.

Eiendommelig nok – da var tidene helt normale. Treningen på Politiskolen hadde nok ikke gitt slike superresultater som først antatt. Det var godt, ellers hadde vi nok mistet flere av de til friidretten.