Politiet: Et sted å bli

At politi er et yrke som er umulig å stå i over tid, og spesielt for kvinner, ser ut til å være en myte.

Publisert

Mange har meninger om når og hvorfor politifolk velger å slutte som politi. Spesielt har det vært diskutert om arbeidsforholdene for kvinner i politiet fører til at de oftere slutter (Davidsen & Reiersen, 2010).

Silje Bringsrud Fekjær, professor ved Senter for profesjonsstudier/
OsloMet.
Silje Bringsrud Fekjær, professor ved Senter for profesjonsstudier/ OsloMet.

Frem til nå har vi imidlertid hatt lite kunnskap om hvor mange som egentlig velger å slutte i politiet, enten under utdanningen eller etter at de har begynt i jobb. Vi har også hatt lite kunnskap om hvorvidt kvinner slutter oftere enn menn.

Registerdata fra Statistisk sentralbyrå gir unike muligheter for å kartlegge frafall fra politietaten. Disse dataene dekker alle som har tatt politiutdanning og jobber innenfor politiet i Norge. I vår nye forskningsartikkel kartlegger vi frafall fra politiet blant alle som begynte på utdanningen i perioden 1995-2010 (totalt 6570 personer), og alle med politiutdanning som har vært ansatt i politiet i perioden 1992-2014 (7301 personer), (se Alecu & Fekjær, 2020 for mer detaljerte beskrivelser).

Våre resultater viser at de fleste som bestemmer seg for å satse på politiet som yrkesvei, fortsetter i politiet. Blant de som starter på politiutdanningen, fullfører 93 prosent. Selv om alt frafall kan ses som uheldig, er frafallet fra politiutdanningen svært lavt sammenlignet med for eksempel lærerutdanningen, hvor bare 62 prosent fullfører (Nedregård & Abrahamsen, 2018).

Andrea Alecu, forsker ved Arbeidsforskningsinstituttet
AFI/OsloMet.
Andrea Alecu, forsker ved Arbeidsforskningsinstituttet AFI/OsloMet.

Kvinner har litt høyere sannsynlighet for å slutte i løpet av politiutdanningen sammenlignet med menn, men forskjellene er små (2,5 prosent).

Fortsetter i politiet

Etter å ha fullført politiutdanningen jobber 93 prosent i politiet (gjennomsnitt for perioden 2003- 2013). Figur 1 viser at litt over 90 prosent av studentene som har fullført politiutdanningen i 2001 fortsetter å jobbe i politiet, selv om andelen minsker litt over tid.

Etter ti år jobber 92 prosent av 2001-kullet fortsatt i politiet. Igjen et tall man kanskje kunne ønsket var enda høyere, men som viser at politifolk velger å forbli i yrket i større grad enn for eksempel sykepleiere, hvor bare 80 prosent jobber innenfor helsevesenet ti år etter at de var ferdige med utdanningen (SSB, 2017). Kvinner har litt større sannsynlighet enn menn for å slutte i jobben som politi, men igjen er forskjellene begrenset (4 prosent) når vi tar høyde for andre faktorer som kan påvirke frafall fra yrket.

I motsetning til det man kanskje ville tro ser det ikke ut til at familielivet er årsaken til at kvinner slutter. Kvinner med små barn har faktisk litt lavere sannsynlighet for å slutte i politiet, sammenlignet med kvinner uten barn. Vår undersøkelse skiller ikke mellom frivillig og ufrivillig avgang fra politiet. Blant de som ikke jobber i politiet, kan en del ha ønsket seg, men ikke fått politijobb. Siden våre data dekker en periode hvor det var relativt høy etterspørsel etter politifolk (1992-2014), er det imidlertid rimelig å anta at de fleste i vår undersøkelse, som har politiutdanning og jobber utenfor politiet, selv har valgt det.

Kjønnsdiskriminering

Når kvinner slutter litt oftere enn menn i politiet, gir det grunn til å se nærmere på hvordan politiutdanningen og politiyrket oppleves for kvinner. Det kan tyde på at kvinner til en viss grad møter mer utfordringer i yrket enn menn, og at forholdene for kvinner i politiet fremdeles kan forbedres. Siden kvinner med barn har litt lavere sannsynlighet for å slutte, ser det ikke ut til at problemer med å kombinere familie med politiyrket er det mest avgjørende når kvinner slutter i politiet.

Kanskje er det enklere å ta sjansen på en karriere utenfor politiet for kvinner uten familieforpliktelser. Samtidig skal vi huske på at forskjellene mellom kvinner og menn er små. De aller fleste kvinnene som velger politiyrket, fullfører utdanningen og fortsetter i yrket.

Innenfor forskningen finner vi beskrivelser av politiyrket som et nær uutholdelig sted å være kvinne, med massiv kjønnsdiskriminering både fra kollegaer, ledere og publikum (Shelley, Morabito, & Tobin- Gurley, 2011). Vi har ikke grunnlag for å betvile at kjønnsdiskriminering i politiet kan forekomme. Når våre resultater viser at de aller fleste kvinnene velger å bli i yrket, vil vi imidlertid betvile om beskrivelser av politiyrket som ekstremt mannsdominert og kvinnefiendtlig er gyldig overalt og til alle tider.

Norge har en relativt høy andel kvinner i politiet og en sterk bevissthet rundt likestilling, i hvert fall i offisielle målsettinger. Beskrivelser av politiyrket som et uutholdelig sted å være for kvinner bygger ofte på forskning fra andre land og fra andre tider, og kan ikke automatisk overføres til Norge i dag.

At relativt få dropper ut av politiutdanningen eller slutter i yrket, beviser ikke at politiyrket ikke kan være tøft å stå i. Selv om andelen som velger å bli er høyere enn i mange andre yrker, er det fremdeles grunn til å spørre om hvorfor de politifolkene som slutter ikke lenger ønsker å være politi. Når man vurderer å forlate et yrke, er det også avgjørende hvor sterkt drivet mot yrket er. Politifolk er spesielt høyt motiverte for å bli politi, og er sterkt dedikerte til jobben de har valgt, sammenlignet med for eksempel sykepleiere (Abrahamsen & Fekjær, 2018).

Et sterkt ønske om å være politi og å gjøre en forskjell kan føre til at politifolk forblir i yrket til tross for utfordrende arbeidsforhold, som skiftarbeid og psykiske belastninger. At politi er et yrke som er umulig å stå i over tid, og spesielt for kvinner, ser imidlertid ut til å være en myte.