Politiarbeid i i gråsoner: – De som mener mest er ofte de som ikke er der

For debatten er både gammel og skarp. Strengere straff eller mer hjelp? I gata står de som faktisk utfører jobben.

– De som mener mest er ofte de som ikke er der, sier Wictor Furøy.

Han har jobbet som politi på gata i Oslo i flere tiår. Utfordringen er like ekte som konstant: Hvordan håndtere mennesker som både er avhengige, kriminelle og sjelden later til å slutte med noen av delene?

Noen ganger kan det lønne seg å lytte til stemmene på den andre siden av bordet.

What comes around...

Fire kopper kaffe ryker fra bordet på en kafé ved hjørnet av Youngstorget. Kun et steinkast fra Brugata, Byporten, Plata og alle stedene rusmiljøet har oppholdt seg de siste femti årene.

Furøy løfter en av koppene, han er kledd i uniform og skjegg. Ørepluggen er synlig fra øret.

– Jeg har holdt på med dette i alle år, sier han og legger capsen på bordet.

Siden 1996. I dag politiførstebetjent og patruljeavsnittsleder ved Sentrum politistasjon. 

Han mener temaet kan gjøre noen engstelige for å bli hengt ut.

– Én ting er virkeligheten i gata, det blir sosialpolitisk der ute. Men vi snakker ikke politikk, vi jobber i gata. Vanlige hverdager, med mennesker.

Omverdenen stopper likevel aldri å prate.

– Jeg hører diskusjoner på radioen eller leser i aviser om det jeg holder på med på jobb. Det er mye myter og halvsannheter. Og de som mener mye er ofte de som ikke er der, sier han.

Utenfor vinduet står en mann og prater i telefonen, med halvlangt hår, skjegg og ryggsekk. Han ser oss og kommer inn. 

Øyvind Christensen hilser, setter seg ved den ene kaffekoppen og forteller at han setter pris på å prate.

– Man må kunne diskutere og være uenig.

Christensen ble rusavhengig i Nord-Norge før han flyttet sørover og ble en del av miljøet i Oslo. Nå har han kommet seg vekk fra det verste gatelivet, og jobber med å hjelpe de som fortsatt er der.

– Politiet er som alle andre folk. Behandler man folk med respekt og høflighet, får man det samme tilbake.

En kvinne med langt, mørkt hår kommer inn døren like etter. Christensen snur seg og sier at han forsøkte å ringe henne. De kjenner hverandre fra gata og frivillig arbeid.

– Hei!

Janne Killingstad smiler bredt. Hun ble født i 1968, startet med hasj tidlig i tenårene og var en del av det åpne rusmiljøet siden starten av 1990-tallet. 

Hun har vært frivillig i Foreningen for Human Ruspolitikk i 12 år, og nå fri fra heroinen og gata i snart fire år.

Furøy kjenner mange av de som ikke har kommet seg unna. Gjør ikke det jobben vanskeligere?

– Snarere tvert imot, sier Furøy.

– Oslo er et flyktig sted, men man får også relasjoner til folk. Jeg er blitt spurt om å vitne i retten for folk i rusmiljøet. Og jeg ser dem jo igjen senere. 

What goes around comes around...

Plata og «jødestreken»

Rusmiljøet har flyttet seg mange ganger. I 1977 samlet det seg ved Egertorget og ti år senere ved Domkirkeplassen.  Få steder er en større del av miljøets historie enn Plata ved Østbanehallen.

– Plata er stedet hvor min og den eldre generasjonen trivdes best. Hvis man kan snakke om å trives, da...Killingstad ler.

– Vi holdt til der nede fra 1998 til 2004. Politiet var ganske strenge med «jødestreken». For å komme til Toto-bua måtte vi over den, det må vel være det mest inngripende  som noen gang har vært gjort mot en gruppe mennesker i Norge i etterkrigstid.

Toto-bua var kiosken midt i Plataområdet, som kommunen rev i 2004. Og streken fantes, men fremstår annerledes sett fra politiets side. 

– Jeg var med på hele greia, sier Furøy og fortsetter:

– Jeg husker plata før det ble plata, nåleputa og alt det. Som var det interne navnet på en gressflekk brukt til å sette sprøyter. Men tilbake til streken.

– Det er ikke av ondskap, men det var masse problemer. Du bortviser folk og sier at «du kan ikke være her. Jeg vet ikke hvor du skal være, men ikke akkurat her». Vi har en sånn strek i dag, på den israelske ambassaden, som sier at du kan demonstrere, men ikke akkurat utenfor inngangen, sier Furøy.

Om de ikke er helt enige, får de det minste forklart sin side av saken. Noe som også skjedde da Plata ble lagt ned i 2004. 

Det var sterk uenighet, men ifølge Furøy også et bredt samarbeid mellom aktører i gata.

– Vi samarbeidet med Frelsesarmeen, Kirkens bymisjon, Fransiskushjelpen og handelsstanden. Miljøet flytta seg til Skippergata, sier han.

– Vi holdt til fra der gateklinikken er nå og bortover hele gata, nikker Killingstad, som selv var en del av det.  

– Jeg husker vi satt ved en 7-11 på hjørnet, som vi ble jaget fra.  

– Sånn er det litt nå også, svarer Furøy.

– Kiosker der de ansatte ikke vil jobbe fordi de er livredde. Det er bare varmestue, folk som henger der hele natten. Det er ran, tap av omsetning, ditt og datt. Og hvem ringer du da…? Ordensmakten. Som ber de som ikke er kunder om å gå ut. Hvem blir da de kjipe? undrer Furøy.

En rolle Killingstad kjenner igjen.

– Vi følte oss ganske slemme. Vi er liksom alltid i veien for enten handelsstanden eller grunneier. Men partene i gata har endret seg. Kanskje lært hverandre å kjenne noe bedre.

– Min erfaring er at de mer erfarne politifolkene er mye greiere og litt rundere i kantene. For de har sett mer av miljøet og hvordan det har utviklet seg, sier hun.

– De har kanskje skjønt problematikken litt bedre også. Rusmiljøet flytter seg, og jeg tror at alle storbyer vil ha et åpent rusmiljø. Det er en sideeffekt av et liberalt og åpent samfunn, mener Furøy, som selv er en av de «erfarne».

– For det er ikke realistisk å fjerne det?

– Før trodde noen i politiet at man kunne gjøre en innsats, knuse miljøet og så skulle  det forsvinne. Men jeg tror de fleste politifolk skjønner at vi må leve med det og håndtere det. Gjøre det beste vi kan.

– Det skjedde noe

Men hva som er det «beste» har variert med tid og politikk, og en som studert dette er Hillgunn Olsen.  

Hun er førsteamanuensis ved Kriminalomsorgens høyskole, og har skrevet doktorgrad om narkotikapolitikk og Oslos åpne rusmiljøer.

– Historisk sett prøvde man å ta all narkotika. Norge hadde verdens største ressursbruk på narkotikapoliti. Men uansett om man bruker hele budsjettet, blir det aldri fritt for narkotika. En nullvisjon er ikke mulig å få til, av veldig mange ulike grunner. 

Olsen forteller at tilnærmingen til rusmiljøene har endret seg kraftig.

– Jeg har selv jobba gatenært i over tjue år, og det er mange år siden politiet slutte å prioritere narkokrim på brukernivå. I 1988 fikk vi det første skadereduserende tiltaket, som var sprøyteutdeling. Da fikk vi en periode med både straff og skadereduksjon, som kom via hiv/aids, som gjorde det mer stuerent å dele ut sprøyter og så videre. Det handler mye om skadereduksjon, sier hun.

Men det handler også om publikums oppfatning av miljøet.

– På 1990-tallet fikk vi en veldig økning i narkotika og alkohol, og da fikk vi større åpne russcener. Det skjedde noe med folks  oppfatninger når man så at da var syke, og media begynte å omtale rusbrukerne som mennesker. For politiet oppsto dermed et praktisk problem, for lovverket forble det samme. Dette mener Olsen skaper utfordringer for både etater og tjenestemenn.

– Da settes politiet i en umulig rolle. Det gir store spillerom for personlig skjønnsutøvelse når praksisen ikke fastsettes ved lov. Som da sprøyterom ble innført.

– Brukerromsloven sa at politiet ikke fikk straffeforfølge inne i sprøyterommet. Men hva med når de var på vei dit? Riksadvokaten sa at de ikke kan stikke kjepper i hjulet for et hjelpetiltak. Av det kunne man slutte at brukerdoser var avkriminalisert i sentrum. Det var en slags uthuling av lovverket, mener hun. 

Et dilemma som tilspisset seg da Riksadvokaten i 2022 bestemte at rusavhengige ikke skulle straffeforfølges med brukerdoser.

– Politiet er ikke dumme, men de fikk en fryktelig vanskelig oppgave når de skulle avgjøre om en person er rusavhengig eller ikke. Det var lettere når de bare skulle ta kriminelle, sier Olsen.

De som gjør litt ekstra

På kafeen forteller Christensen om en som fikk beholde brukerdosen, selv om han ble bortvist. 

– Vi er jo ikke interessert i det, forklarer Furøy.

– Det er fint å se fra politiet, at den endringen skjer litt gradvis. Får dere føringer fra politikerne? spør Christensen.

– Ja, politikk går nedover linjene, helt fra Riksadvokaten og politikerne. Nesten alle politikere har vært med oss på patruljer, de er opptatt av å se, sier Furøy.

Ifølge Christensen ser de da en ordensmakt som er mer omsorgsfulle enn tidligere.

– Det er veldig hyggelig å se når politiet tar seg tid til å prate. For dette er ofte ensomme mennesker som ikke har noe annet. Hvis noen viser interesse for dem, kan det lyse opp hele dagen. Sånt arbeid er veldig bra, og det har endret seg. Noen gjør litt ekstra.

– Vi er bare mennesker, altså, sier Furøy, og fortsetter: 

– Og noen gjør litt ekstra. Det gir meg en fin dimensjon i jobben. Fyll og slåssing er det verste, mens de som er i rusmiljøet har jeg møtt over mange år og har ofte et nært forhold til. Det som er trist er de som ikke er med oss lenger. Som jeg vet at dere også har opplevd.

Christensen og Killingstad nikker.  Og miljøet står der omgivelsene tillater.

– De som står i Storgata har ikke lyst til å stå der. Det er tilgang på trikker og alt det der, men du er veldig synlig. Og hvis du har venner som er straighte eller familie, så vet du ikke hvem som ser deg, forteller Killingstad. 

– Ja, du står på «display», sier Furøy.

Noe Christensen kjente på da han fikk en melding av en tidligere studiekamerat.

– Mens jeg var på avrusning fikk jeg en melding om at «det ser ikke ut som det går så bra med deg», liksom. 

– Og da hadde ikke du sett han, men han hadde sett deg? spør Furøy.

– Ikke sant ...

Furøy blir stille. Han får beskjed på øret om en som har brutt et vedtak om bortvisning i Storgata. En praksis Killingstad mener kan ha noen uheldige virkninger.

– Det får folk til å gjøre ting de ikke pleier. Du sniker deg inn, kjøper det første og beste, og kanskje litt ekstra for å prøve å holde deg borte. Så gjemmer du deg bort alene og setter en dose. Det er liksom baksiden med bortvisning. Selv om dere mener det er en snill straffereaksjon.

– Ja, vi synes jo det er et mildere virkemiddel, da. I gamle dager hadde mange av de som blir bortvist blitt kjørt i arresten, svarer han.

– Ja...fire-fem timer på glattcelle, husker hun.

– Gjensidig respekt

Men hvor stort skjønn har egentlig politiet mulighet til å utøve.

– Du velger selv hva du ser og ikke ser, sier Hillgunn Olsen, som også har jobbet i både Statens Institutt for Rusmiddelforskning og Tyrilistiftelsen.

– Det vil være etiske og personlige valg om hvordan man faktisk gjør jobben. Narkotikalovbrudd er en type krim hvor havet er uendelig stort.

Og strekker seg langt utover breddene på gateplan.

– Hvordan politiet gjør arbeidet med rusavhengige avhenger av hvilken gruppe som prioriteres i øyeblikket. Turistnæringen, handelsstanden, skolene eller andre. De må på en måte gjøre ulike befolkningsgrupper litt fornøyde. For det er en utopi å gjøre alle fornøyde, mener hun. 

Men hva skjer om man faktisk fjerner miljøet?

– Da spretter det opp en annen plass. I alle storbyer i verden spretter det opp i nærheten av trafikknutepunkter. Men miljøet blir bare så stort som politiet tillater at det blir, mener hun.

Noe historien om Plata kan fortelle noe om.

– Jeg var med politiet rundt på den tiden, og man bortviste folk fra andre steder og ned til plata. Det ble større og større, på et tidspunkt var det tusen personer om dagen. Mye andre lovbrudd, og en uholdbar situasjon.

Hun har inntrykk av at holdningene til narkotikabruk er delt i politiet, slik de er det i resten av samfunnet. Men at ideen om sanksjoner står sterkt.

– I politiet på gata er det en kultur for å tenke at straff virker. Men straff virker ikke så godt for å forebygge narkotikabruk som vi tror og håper. I tillegg kan det medføre skade og støte folk lenger ut.

Ideer om straff dempes imidlertid gjennom erfaring, mener hun.

– Det å bli trygg i rollen og få kjennskap betyr mye. Mange er straffepolitisk konservative og tror på narkotikastreffens virkning, helt til de treffer dem det gjelder. De som har jobba mye med rusmiljøene oppnår en gjensidig respekt. Så hver gang man skal fjerne rusmiljøene, har de faste folka gjort dette mye bedre enn de «uinnvidde», sier Olsen.

Relasjoner

Det ryker ikke lenger av koppene på kafébordet. Og Furøy er ikke i tvil om at erfaring er viktig for å jobbe i gata.

– Med årene får du mer erfaring og trygghet, og vet hvordan folk reagerer, hva som er lurt og hva som ikke er lurt. Man lander litt, sier han.

Om samarbeidet med rusavhengige er blitt større, mener Killingstad at rusmiljøet selv er mer splittet enn noen gang.

– Det finnes ikke noe fellesskap. Følelsen som var på plata, er borte. Penger og dop må bytte hender samtidig, hvis ikke stikker folk av. Det er helt vilt.

– Jeg beveger meg på usikker grunn her, sier Furøy. – Men har deler av miljøet en litt annen type folk enn før, med annen etnisk bakgrunn og adferd?

Christensen nikker.

– Da jeg kom inn i miljøet rundt 2014, var det en eldre dame som tok vare på meg og hjalp meg å navigere. Noen av de damene er fortsatt rundt, men de er veldig på vakt for å bli utnyttet. Hun døde for et par år siden, dessverre.

Det er selve stoffene som endrer folk mest, mener han.

– Vi prøvde å ha et samhold, men så kom kokainen og ting ble mer fragmentert. Det er så mye sterkere, det er ingen som tåler det. Du spiser ikke, sover ikke, blir psykotisk, det gjør ting med hodet ditt. Og alt i markedet er planlagt av bakmenn, sier han.

– Hvis du bøffa noen før, fikk du ikke komme tilbake på en uke, sier Killingstad. – Nå kan du tyste og gjøre hva du vil. Det er egentlig ingen du kan stole på, og folk stoler knapt på seg selv. På plata ble det bank hvis du prøvde å selge til unge folk, fortsetter hun.

Å sette «jomfruskuddet» på noen var tabu, mener Christensen. 

– Alle hatet den som gjorde det. Men nå er det som om folk ikke forventer seg annet. Venner stjeler fra venner. Det blir en ensom tilværelse. Men politiet følger med, og noen mer enn andre.

 – Folk sloss, blir ranet og knivstukket. Det er derfor vi er der. Hvis politiet ikke skulle gjøre noe, hadde det blitt helt «mayhem ». De vet at vi er der og passer på dem, sier Furøy.

– Ja, folk sier de savner dere i helgene, smiler Christensen.

– Min generasjon ringer politiet mye oftere nå enn før, sier Killingstad.

Furøy nikker. Han vil bli ringt igjen, men medgir at miljøet før eller siden må flyttes igjen.

– Det er liksom ingen som noensinne har sagt at «vi kan ha det her.» Det er det jo ingen som vil si. Da blir det bråk, sier han. 

Litt bråk vil det nok alltid være, men en prat og en kaffe skader sjelden. 

For i et hav av problemer er det kanskje relasjon og erfaring som må bøte der strategier ikke alltid strekker til.