Vil ikke ha felles politi for hele Nord-Norge

Jeg har ikke for vane å skrive debattinnlegg ei heller svare, men jeg gjør et unntak denne gangen, siden tre av mine kolleger ønsker debatt om strukturendringer i politiet, og når de fremmer ønske om Nord-Norge politidistrikt.

Jeg hadde egentlig skrevet mitt om dette i vår høringsuttalelse, men innlegget deres krever en respons, om ikke annet – for å synliggjøre at det slett ikke er konsensus i nord om deres syn.

Det jeg kan være enige med mine kolleger om, er at man bør legge bort følelser og heller lytte til de faglige anbefalingene. Her vil jeg bemerke at min og Vestfinnmarks faglige anbefaling har vært ett politidistrikt i Finnmark.

Jeg har ikke endret syn selv om jeg har satt meg grundig inn i andres høringsuttalelser til «Politianalysen». Jeg er av den oppfatning at «Politianalysen» gir et unyansert bilde og en veldig forenklet fremstilling av politiets oppgaver og portefølje. Viktige oppgaver er utelatt.

Jeg stiller derfor spørsmål om hvorvidt denne er egnet som beslutningsgrunnlag for en så krevende beslutning

Lokalkunnskap redder liv

Faktorer som demografi, geografi, kulturelle forhold, infrastruktur og klimatiske forhold har stor betydning for hvordan man bør organisere politiet for å få et best mulig sluttprodukt til befolkningen der den er.

Spredt bebygde småsteder i Nord-Norge blir ikke tettbebygde ved sammenslåing av politidistrikter. Små saker som er viktige og ødeleggende for våre lokalsamfunn vil bli endra mindre og kanskje ubetydelige i et stort geografisk område.

Lokalkunnskap kan også redde liv når det står om minutter.

Sammenlignet med Forsvaret

I dag er det et slik at det er de såkalt «robuste» politidistrikt som sliter mest, herunder også internt på grunn av lydtette skott mellom avdelingene og skjermet fagkompetanse.

Jeg må også nevne at vi har erfart landsdelspolitikammer-modellen, og det var ikke en udelt positiv erfaring.

Jeg stiller meg meget undrende til sammenligningen mellom politiets operasjonssentraler og Forsvarets operative hovedkvarter. Dette kan ikke sammenlignes.

Dessuten skal ikke politiet delta i krigshandlinger mot den norske befolkning — vi skal jobbe sammen med befolkningen og derfor er politiet avhengig av tillit i befolkningen.

Organisert kriminalitet

Bildet som tegnes av politiet i dag, særlig rundt de store byene er at organisert kriminalitet er på klar fremmarsj. Politiet har verken evne eller kapasitet til å etterforske alvorlige straffbare handlinger.

Hverdagskriminalitet følges ikke opp av politiet til tross for kjent gjerningsmann, og anmeldelser henlegges ”over en lav sko”.

Slik er det ikke i Finnmark

Østfinnmark politidistrikt hadde i 2013 en oppklaringsprosent på 65 (best i landet), dette er noe vi har oppnådd ved optimal utnyttelse ressursene og slik sørger vi både for trygghet, lov og orden etter intensjonen i Politiloven. Godt politiarbeid skapes i dialog mellom de ulike ledelsesnivåene, mannskapet og publikum.

Lange avstander

Distanse til beslutningsnivå påvirker ressurstilgang og prioriteringer. Distansen i Nord Norge blir veldig store. Og politiet i Finnmark må uansett være allsidig og forberedt på å møte og løse de fleste politiutfordringer, samt være godt lokalt forankret nærpoliti.

Det er en reell fare for at politiledelsen mister dette viktige lokale perspektivet.

Det virker også som om mine kolleger heller ikke klarer å bestemme seg på hvor «selvgående» patruljene skal være, samtidig med forventningen om en operasjonssentral som vil «kunne gjøre mer for patruljene ute».

I tillegg inneholder den noen flere logiske brister, blant annet om at operasjonssentralen ikke løser oppdrag. Det er faktisk positivt feil. Mange får hjelp og rådgivning nettopp fra operasjonssentralen.

Slik vil det være også i fremtiden. Det er ikke alle oppdrag som løses med blålys.

Hvilken polititjeneste vi fortjener i Finnmark, er et politisk spørsmål. Som finnmarkning mener jeg at vi fortjener bedre enn det som foreslås av mine kolleger i Troms og Helgeland.