Fem år siden Kongsberg-drapene: – Perioder med søvnløshet og tvil

Den 13. oktober 2021 ble en høstdag i Kongsberg forvandlet til et mareritt. Klokken 18.13 fikk politiet meldinger om en mann med våpen i sentrum. Fire minutter senere ble hendelsen definert som PLIVO.

Espen Andersen Bråthen gikk gjennom gatene med pil og bue og skjøt etter mennesker.

Angrepene startet i en matbutikk. Senere tok han seg inn i boliger i Hyttegata og drepte mennesker med kniv.

Bråthen ble pågrepet 37 minutter etter den første meldingen. Fem mennesker ble drept og tre skadet.

I 2022 ble han dømt til tvungent psykisk helsevern for fem drap, elleve drapsforsøk og grove trusler.

– Burde vært mer til stede for familien

– Når du opplever alvorlige hendelser dag etter dag, påvirker det deg. Det kan være dødsfall, trafikkulykker, branner og barn som dør. Selvfølgelig gjør alt dette noe med deg, sier Rigoberto Villarroel.

Villarroel havnet tilfeldigvis midt i drama utenfor arbeidstid og ble truffet av en pil i ryggen under angrepet.

Han sier oppfølgingen i dagene og ukene etter hendelsen var god, men mener politiet som etat må bli flinkere til å følge opp ansatte over tid.

Han valgte å fortsette i jobb etter hendelsen, og sykmeldte seg aldri. Når han nå ser tilbake på det, er han klar på at det ble feil. Jobben ble prioritert foran familien.

– Det er perioder med søvnløshet og tvil på om det man har gjort, var riktig.

– Jeg har jobbet hele veien. Det er jeg litt sint over. Jeg elsker jobben min, men jeg burde ha vært mer til stede for familien, sier han.

Villarroel beskriver støtten fra kollegaene som god, men mener den ikke nødvendigvis er nok når reaksjonene kommer senere.

– Etter en stund går støtten over i noe annet, og da er du borte. Man kan møte på jobb, gjøre alt man skal og samtidig ikke være ordentlig til stede hjemme.

Dagen skal han markere med å sette opp lys der drapene skjedde, i likhet med Ødegård. 

Villarroel sier at han selv ikke har fått påvist PTSD eller varig psykisk skade, men at han i perioder har kjent kroppen bli svært anspent og fått problemer med å bevege nakke og rygg.

Han kan ikke si sikkert om plagene skyldes pila, som gikk ni centimeter inn i kroppen, men som heldigvis traff på «rett» sted. 

– Selv legen som dro den ut, sa: «Hva er dette for noe?» Hun dro ut pila, og det kom ikke en dråpe blod. «Hva er det du er laget av?» spurte hun. Jeg tror den traff akkurat helt perfekt, egentlig.

Skyldfølelse i etterkant

Fem år etter Kongsberg-drapene tenner Henning Ødegård fortsatt lys ved minnesmerket i byen.

Det er blitt en fast rutine. En måte å minnes dem som mistet livet på, men også en påminnelse til ham selv om at politiet må lære av tragedien.

– Enten jeg vil eller ikke, har dette vært en svært inngripende del av livet mitt. Jeg synes det er fint å tenne lys, både av respekt for dem som gikk bort, og som en påminnelse om at vi må fortsette å kjempe for noe som er større enn oss selv, sier Ødegård.

Ødegård var blant de tre politifolkene som først rykket ut. Han var inne i butikken og jaktet Bråthen i Hyttegata, vel vitende om at han kunne bli beskutt eller forsøkt drept når som helst. 

Til slutt var det Ødegård som også pågrep Bråthen. 

Etter hendelsen ble han sykmeldt en periode.

I den første fasen kjente han på mestring, forteller han. Men etter hvert begynte tankene å spinne.

– Det begynte ubevisst å spinne tanker om å finne syndebukker. Jeg begynte å ta på meg skyld for utfallet av oppdraget, selv om jeg samtidig forsto at det ikke var riktig.

Skyldfølelsen lå og gnagde, og tok mye energi. Ødegård sier at han også begynte å tenke på hvilke rutiner og systemer som fanger opp ansatte etter krevende oppdrag.

Han beskriver hendelsen som et stridslignende oppdrag, der man står på grensen mellom liv og død.

– Virkningene av store traumer viser seg ofte i etterkant, ikke nødvendigvis i den første fasen. Jeg sammenligner det med å kaste en stein i et stille vann og se krusningene bre seg utover. De rammer ikke bare dem som var direkte til stede, men også pårørende, kollegaer og familier, sier han.

Etterlyser bedre langtidsoppfølging

Ødegård mener politiet er gode på oppfølging i den akutte fasen, men at det er vanskeligere å fange opp belastninger som kommer senere.

– Man må gjøre mye arbeid selv og lete etter hvilke muligheter som finnes. Jeg tror politiet har mye å lære av Forsvaret, som har brukt mange år på å styrke oppfølgingen av personell som har vært i strid eller opplevd traumer, sier han.

I likhet med Villarroel etterlyser han muligheten for samtale med fagpersoner som kjenner politiets arbeid og forstår hva det innebærer å stå i oppdrag der liv står på spill.

– Det er viktig å bli møtt med faglig forståelse for hva man kan oppleve. Å snakke med noen som har førstehåndskunnskap om slike situasjoner, kan raskere avklare mange spørsmål.

Ulike reaksjoner og behov

Anette Skullestad, som også var involvert i politiinnsatsen, forteller at hun fikk tilbud om psykologsamtaler og opplevde det som nyttig.

Også hun jobbet igjen bare noen dager etter hendelsen.

I dag har hun det bra, men i ettertid har hun tenkt at hun de første dagene etter hendelse ikke burde vært satt opp som en del av styrken eller som aksjonsleder.

– Jeg trodde jeg hadde landet etter oppdraget, men etter en uke eller to merket jeg at jeg ikke hadde det. Jeg glemte ting, ble fort irritert og var litt ute av meg selv, forteller hun.

Skullestad mener politiet bør ha flere muligheter for ansatte som trenger oppfølging utover den første fasen. Hun er positiv til forslaget om fagpersoner som kjenner politiets operative arbeid, og som kan være til mental hjelp. 

Erfaringen hun fikk denne dagen har gitt henne større trygghet i krevende oppdrag.

– Man vet at man fungerer, selv når kapasiteten blir satt på prøve, sier hun.

Stilt spørsmål ved ressursene 

Øyvind Aas, som på det tidspunktet ledet geografisk driftsenhet Buskerud, hadde ansvar for mediehåndteringen den første kvelden. Han sier hendelsen preget hele lokalsamfunnet.

– Kongsberg er et lite samfunn, og den dramatiske og dypt tragiske hendelsen preget alle. Mange ble berørt, sier Aas.

Både politimesteren og politidirektøren var opptatt av at de som sto i førstelinjen, skulle få god oppfølging, forteller han.

– Man kan aldri planlegge bemanningen for hver vakt med tanke på at en slik hendelse skal skje. Det er noe av det mest krevende i politiet, sier Aas. 

For i etterkant ble det stilt spørsmål ved politiets ressurser den aktuelle kvelden. 

Evalueringen av politiets innsats, overlevert politidirektøren i 2022, beskrev stor vilje til å handle, men pekte også på begrenset bemanning og svikt i informasjonsflyten og samhandlingen – både internt i politiet og mellom nødetatene.

Da Bråthen forlot Coop Extra og fortsatte angrepene i Hyttegata, hadde politiet kommet fram til butikken og slått PLIVO-alarm. Ifølge rapporten var det ikke nok mannskaper til både å avskjære ham og å gå til konfrontasjon.

Utvalget vurderte at ressursmangelen var avgjørende for at han ikke ble stanset tidligere.

Uklar informasjonsflyt mellom operasjonssentralen og patruljene gjorde også at politifolkene på stedet i stor grad måtte ta egne beslutninger.

Rapporten slo samtidig fast at den mangelfulle samhandlingen i den operative fasen trolig ikke påvirket det endelige utfallet.

Ødegård: Lite har endret seg 

Ødegård mener likevel at den bredere utfordringen ikke er løst. Han opplever at arbeidsbelastningen og ressursmangelen i førstelinjen i liten grad har endret seg på fem år.

– Vi har liten buffer når noe skjer. Hvis man sliter for hardt på dem som allerede står i krevende oppgaver, blir organisasjonen mindre robust, sier han.

– Kravene fortsetter å komme, uten at man nødvendigvis tar inn over seg at vi trenger flere folk eller en mer fornuftig bruk av økonomien. Det sliter på dem som allerede er slitne, sier Ødegård.

For ham handler merkedagen også om hva politiet kan ta med seg videre.

– Vi må lære av tragediene som rammer oss. Politiet må bli flinkere til å bygge gode ressurser og til å spille hverandre gode, sier han.