FAGARTIKKEL

UKLART SKILLE: - Én rettslig utfordring er å skille mellom formelt bindende regler og anbefalinger, fordi det i ut-
gangspunktet bare er førstnevnte politiet kan håndheve, skriver artikkelforfatteren.
UKLART SKILLE: - Én rettslig utfordring er å skille mellom formelt bindende regler og anbefalinger, fordi det i ut- gangspunktet bare er førstnevnte politiet kan håndheve, skriver artikkelforfatteren.

Kan politiet være «smittepoliti»?

I den store dugnaden mot Koronaviruset er det mange som forventer at politiet skal gripe inn og bruke sin myndighet for å sørge for at smittevernreglene blir overholdt. Men i hvilken grad og på hvilken måte kan politiet være et «smittepoliti»?

Publisert

Jeg skal her gå gjennom de rettslige utfordringene «smittepolitiet» kan møte.

Hvis politiet skal håndheve smittevernregler kan dette grovt sett skje i tre ulike rettslige spor. Det kan skje gjennom straffeforfølgning, gjennom spesielle håndhevingsbestemmelser i smittevernregelverket eller ved bruk av de alminnelig inngrepshjemlene i politiloven. I tillegg kan politiet komme med uforpliktende råd og veiledning.

Uklart skille

Én rettslig utfordring er å skille mellom formelt bindende regler og anbefalinger fordi det i utgangspunktet bare er førstnevnte politiet kan håndheve. Det er gitt flere bestemmelser som i form fremstår som rettslig forpliktende, men som i innhold har karakter av anbefalinger. Eksempelvis står det i Oslo kommunes lokale forskrift at «[h]åndhilsning, klemming og annen nærkontakt skal unngås».

Dette kan leses som en formell straffesanksjonert regel, men må tolkes som en anbefaling som politiet derfor ikke kan håndheve.

Det var på ingen måte åpenbart at demonstrasjoner var omfattet av forbudet, og Helsedirektoratet kunne heller ikke bekrefte om det var tilfellet.

Mange av de formelt bindende reglene kan også være vanskelig å tolke. Under «Floyd-demonstrasjonene» i Oslo i juni var det flere som mente at politiet skulle ha stanset arrangementet fordi det var i strid med Covid 19-forskriften. Forskriften sa på dette tidspunktet at det ikke var tillatt med offentlige arrangementer med mer enn 50 deltakere. Arrangementer var beskrevet som idrettsarrangementer, kulturarrangementer og «andre arrangementer» som bursdager og bryllup.

Det var på ingen måte åpenbart at demonstrasjoner var omfattet av forbudet, og Helsedirektoratet kunne heller ikke bekrefte om det var tilfellet.

Usikker rettslig forankring

En annen rettslig utfordring er at flere av smittevernreglene har et så svakt rettslig grunnlag at det er usikkert om de er bindende og dermed kan håndheves. Mange av forbudene og påbudene representerer til dels betydelige inngrep i grunnleggende menneskerettigheter som er vernet gjennom blant Grunnloven og Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK). Inngrep i disse rettighetene kan bare skje når bestemte vilkår er oppfylt.

Noen smittevernregler er gitt i medhold av klare og grundige fullmaktsbestemmelser i smittevernloven. Disse er kurante å håndheve.

Et av disse vilkårene er at inngrepet har en klar forankring i lov. Noen smittevernregler er gitt i medhold av klare og grundige fullmaktsbestemmelser i smittevernloven. Disse er kurante å håndheve.

Andre regler er gitt etter veldig vage og generelle fullmaktsbestemmelser. Det nasjonale «hytteforbudet» ble gitt med hjemmel i en slik fullmaktsbestemmelse. Flere mener at et slikt forbud lå utenfor fullmaktsbestemmelsen, og derfor ikke var gyldig. Mange lokale forskrifter har forbudt private fester, russefeiring, bryllup, med videre. Dette ligger trolig utenfor hva kommunen kan regulere.

Enkelte lokale forskrifter mangler helt forankring i lov. Dette gjelder blant annet lokale hytteforbud og «søringkarantene» med varighet over 7 dager.

Smittevernregler som begrenser grunnleggende rettigheter må også være nødvendige og forholdsmessige for å være lovlige. Mangelfulle begrunnelser for reglene skaper tvil om hvorvidt disse vilkårene er oppfylt.

Det er ikke gitt at et «hytteforbud» er det minst inngripende tiltaket for å sikre tilstrekkelig kapasitet i den lokale helsetjenesten eller at helsegevinsten av «søringkarantene» er større enn ulempene for næringsdrivende og enkeltpersoner.

Spørsmålet om forholdsmessighet kom på spissen under Floyd-demonstrasjonene fordi spørsmålet ble i hvilken grad det er forholdsmessig å begrense demonstrasjonsfriheten/ytringsfriheten for å ivareta smittevernhensyn. Praksis fra Høyesterett og Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) viser at større inngrep i ytringsfriheten/demonstrasjonsfriheten må ha en grundig og konkret begrunnelse.

Når forskriften var helt generell og la opp til at smittevern skulle få samme gjennomslag overfor bursdager som demonstrasjoner manglet den konkrete begrunnelsen som var nødvendig for at politiet skulle kunne håndheve 50-personersregelen.

Utilstrekkelig regulering

En tredje rettslig utfordring for politiet handler om manglende regulering av om og hvordan håndheving av smittevernregler kan skje. Det at en smittevernregel er formelt bindende er ikke i seg selv nok til at politiet kan håndheve den. Det må finnes en hjemmel for de aktuelle håndhevingstiltakene.

Det er for eksempel frykten for en bot som gjør at man overholder karantene-bestemmelsene.

Håndheving i form av straffeforfølgning forutsetter selvfølgelig at plikten er straffesanksjonert. Her ligger den håndhevende effekten primært i straffetrusselen. Det er for eksempel frykten for en bot som gjør at man overholder karantenebestemmelsene. Bruk av straffeprosessuelle tvangsmidler for å gripe inn overfor brudd på smittevernregler er lite aktuelt.

Det finnes særskilte håndhevingsregler i smittevernloven. De mest utførlige reglene gjelder individuelle tvangstiltak mot smittede personer og gir en nærmere beskrivelse av hvordan håndheving skal skje, herunder at politiet kan bistå i håndhevingen.

De smittevernreglene som det er mest aktuelt at politiet skal håndheve er gitt etter bestemmelser om kollektive/generelle smitteverntiltak. Her er reguleringen av håndhevingen mer sparsommelig. Selv om det står i loven at politiet skal bistå helsemyndighetene så fremgår det av klart av forarbeidene at «bestemmelsene i § 4-1 ikke er tvangsbestemmelser som gir adgang til fysisk makt mot enkeltpersoner, f.eks. fysisk tilbakeholdelse ved isolering».

Hvis politiet skal bistå må det derfor skje med utgangspunkt i politilovens vanlige inngrepshjemler.

Smittevernloven etablerer en bistandsplikt for politiet, men gir ingen utvidelse av politiets rettslige handlingsrom når det gjelder håndheving. Hvis politiet skal bistå må det derfor skje med utgangspunkt i politilovens vanlige inngrepshjemler.

Det følger av pl. § 7 (1) nr. 2 at politiet kan iverksette tiltak for «å ivareta enkeltpersoners eller allmennhetens sikkerhet». Fare for smitte er en risiko som kan omfattes av bestemmelsen. Men denne bestemmelsen har noen klare begrensninger. Inngrep etter pl. § 7 krever at trusselen er konkret og nært forestående i tid. I tillegg må faren ha et visst alvor. Man kan si det slik at politiet kan gripe inn i situasjoner hvor det foreligger en konkret, nærliggende og kvalifisert fare. Dette betyr at politiet kan gripe inn hvis en åpenbart smittefarlig person insisterer på å ta en full buss eller besøke et pleiehjem, men ikke hvis det samles for mange mennesker med for liten avstand i parken. Når det gjelder de formelt bindende og straffesansaksjonerte smittevernreglene kan politiet kan gripe inn med hjemmel i pl. § 7 (1) nr. 3 «for å avverge eller stanse» slike lovbrudd.

En vesentlig begrensning ved inngrep etter pl. § 7 er at tiltakene er begrenset til det som er beskrevet i pl. § 7 (2). Aktuelle tiltak kan blant annet være anholdelse, bortvisning, oppholdsforbud, fjerning og å «påby virksomhet stanset». Det å plassere noen i karantene eller å hindre at noen forlater karantene er som klar hovedregel ikke tiltak omfattet av § 7. Det å nekte noen adgang til et område eller fjerne noen fra et område er derimot omfattet av pl. § 7.

Listen over tiltak i pl. § 7 annet ledd er imidlertid ikke uttømmende (jf. formuleringen «blant annet»). Dette «blant annet» – alternativet åpner for andre tiltak enn de som er særskilt nevnt, men bare tiltak av samme karakter og styrke som de som er nevnt. Det å sette noen i eller holde noen tilbake i karantene vil derfor ikke omfattes.

En lengre versjon av denne fagartikkelen har tidligere vært publisert på Juridika.no.