DEBATTINNLEGG

Høl-i-huet-oppgavene må bekjempes - gjennom tillitsrevolusjon

Nordmenn slår seg gjerne på brystet og sier at tillit et er av våre fremste kjennetegn. Allikevel er vi i ferd med å få et arbeidsliv med voldsom detaljstyring og dokumentasjonskrav ned til hvert minste nivå. Sånn kan vi faktisk ikke ha det.

Publisert

Dette er en meningsytring. Innholdet gir uttrykk for forfatterens holdning.

Begrepet bullshitjobber – unyttige, oppkonstruerte men ofte ganske godt betalte jobber, ble introdusert av David Graeber, i boka med samme navn. Som samfunnsforskere kan vi ikke stille oss bak begrepet bullshitjobb, men vi observerer og kan bekrefte at de fleste arbeidstakere opplever et økende tilfang av bullshit-OPPGAVER, altså oppgaver som ikke bringer noen verdi til kjernevirksomheten.

Hvorfor blir det mer bullshit? Eller på norsk: Hvorfor må vi gjøre så mange høl-i-huet-oppgaver? Virksomheter styres i stadig større grad fra toppen og fra avstand, av ledere og forvaltning uten samme fagkompetanse som sine ansatte. For at de skal kunne ha kontroll, eller en følelse av kontroll, må fagpersonen som gjør jobben dokumentere at oppgavene er utført slik at den kan vurderes av folk som ikke har peiling på faget.

Hensikten med å hente inn rapportering er å kunne vise at bedriften, bransjen, eller sektoren har kontroll. Men har vi kontroll, hvis vi steller oss slik at bullshitoppgavene spiser opp arbeidstida til folk? Forskerforbundets leder Guro Elisabeth Lind hever røsten 08.06.20 og fastslår at «Det beste for forskning og undervisning vil være å erstatte rapportering og kontroll med tillitsbasert styring og større faglig handlingsrom».

I mangel på kunnskap og trygghet knyttet til hva vi egentlig har et reelt behov for å dokumentere, tar vi gjerne i litt ekstra når et nytt kontrollsystem skal lages. Når det først er implementert, beholder vi det, fordi det koster for mye å endre det. I enkelte bransjer er det billig å kjøpe et nytt prefabrikert system som garanterer å ha nok krav til å dekke ryggen til ledelsen i alle bedrifter. Dagens arbeidsliv overpresterer på kontrollsiden. Det går på bekostning av egentlige kjerneoppgaver. Og med digitaliseringen blir problemet verre: Arbeidstakerne havner i det vi kaller «nedtrekksmenymaktens» eller avkryssingens vold. De kommer ikke videre i menyen før de har fylt ut alt, selv om de vet at opplysningene ikke er relevante for en godt utført jobb.

Utfordring i mange sektorer

«Endringen har vært snikende. Vi har nesten ikke rukket å reflektere over hvorfor vi enda en gang sa ja til å fylle ut nok et kontrollskjema. Og mens vi fyller ut skjema etter skjema, blir det blir stadig mindre tid til å snakke med pasienten», skriver psykolog Kari Lossius i sin kronikk Bullshit-jobbene. Vi hører samme frustrasjon fra en rekke sektorer. Lærere skal være gode fagpersoner og omsorgspersoner, og det innebærer å se elevene. For at vi skal stole på at de ser elevene, må de dokumentere et visst antall elevsamtaler, som tar av tida de har til å følge opp elever som trenger det. Dokumentasjonen slår altså intensjonen.

Dette er en gjenkjennbar problemstilling i mange av samfunnets sektorer.

Vi jobber med sikkerhetsforskning, og ser det samme der. I mange praktiske yrker skaper kravet om at sikkerhetsarbeidet skal kunne etterkontrolleres, et behov for kompliserte og detaljerte prosedyrer som i verste fall motarbeider selve sikkerhetsarbeidet. Langs kysten har skipsførerne nå hendene fulle med å fylle dokumentasjonskrav fra myndigheter og arbeidsgivere, samtidig som de skal navigere. Det ser ut til å bidra til grunnstøtinger og lignende ulykker.

Tendensen er at fagfolk ikke får gjort jobben sin skikkelig fordi de er opptatt med å dokumentere at de gjør jobben formelt riktig. Det er lett å gå på grunn hvis vi lar dokumentasjonskravene overta styringa, spesielt når regler og systemet er mer tilpasset behovene til kontrollørene enn til fagfolkene. Og hvor ble det av tilliten i denne situasjonen? Tilliten til at folk gjør jobben sin?

Mistillit i system

Bullshitoppgavene dukker gjerne opp sammen med systemer som skal gjøre alt automatisk, lettvint og selvbetjent. Bestille rundstykker til et møte? Ved et ikke navngitt universitet må du logge deg inn i et bestillingssystem, legge inn en bestilling via en møysommelig nedtrekksmeny, klikke send, slik at denne går til controlleren som skal godkjenne bestillinger (her er mistilliten bygget inn i systemet), før bestillingen endelig havner hos noen som har med cateringdriften å gjøre.

Alt for ofte sørger systemfeil eller vanskelige brukergrensesnitt for at systemet som skal gjøre ting mer lettvint ender opp med å gjøre det mye vanskeligere. Det spiser opp tida vår og det oppleves som bullshit når vi sendes fram og tilbake mellom nedtrekksmenyer der vi egentlig bare skulle ha noen rundstykker.

De smarte systemene er bygd på en drøm om at jobben skal kunne styres uten mennesker, men teknologien får det ikke til, ennå. Det blir dobbeltarbeid når vi både må tilfredsstille systemet og gjøre kjerneoppgavene. Systemene er også bygget på en absolutt mistillit. Hvorfor må detaljene i jobben kunne kontrolleres av ikke-fagpersoner? Hvorfor må controlleren godkjenne bestilling av 20 rundstykker? Et misforstått kontrollbehov blir selvbekreftende fordi det er skrevet inn i store systemer.

Etterlyser revolusjon

«Når tillit erstattes av kontroll, øker faren for at ansatte blir mer opptatt av å ikke gjøre feil. Fokus kan endre seg fra hva som er klinisk nyttig til hva som er riktige prosedyrekodinger. Tiden som skulle gått til pasientbehandling blir brukt til å sjekke og sikre at koder blir satt på riktig plass til riktig tid, skriver Lossius, og hevder at det virker som det er viktigere at helsearbeideren har ryggen fri enn at pasienten har frie luftveier. I organisasjonsfaget snakker man om audit loop: Der vi egentlig mente å innføre kontroll (audit) av kjernearbeidet for å kontrollere at det blir gjort skikkelig, forandrer kontrollene istedenfor arbeidet ved å legge til flest mulig oppgaver som kan etterkontrolleres.

Utallige studier viser at du jobber bedre jo mer tillit du blir vist. Systemene med rigide dokumentasjonskrav er laget for at vi, eller noen, skal slippe å forholde seg til tillit som en faktor i arbeidslivet. Det er en skummel utvikling. Tillit forvitrer hvis vi over tid arbeider i et system uten tillit. Tillit må oppleves og brukes for å eksistere. Derfor må tilliten gjenreises som en bærende kraft i arbeidslivet. Vi må kvitte oss med oppfatningen om at det er nødvendig å kunne etterkontrollere alt. Noe må selvsagt kunne kontrolleres, men langt, langt i fra alt. Kanskje er det på tide å innse at hver stilling er som ei trakt du heller sand i. Noen sandkorn er kjerneoppgaver. Pasientbehandling, undervisning, brygging, navigering. Andre er dokumentasjon av at du gjør dette. De fleste jobbene er fylt til randen med kjerneoppgaver, men opplever å få tilført stadig flere dokumentasjonsoppgaver. Putter vi for mye i trakta på én gang, stopper den seg til.

Det er få yrker som i sin helhet driver med bullshit. Men vi står i fare for å rigge oss med så mange høl-i-huet-oppgaver at trakta stoppes til. Det trengs ei skikkelig utristing. Et nytt syn på saken. Tillitsreformer har, som andre reformer, en tendens til å ende opp med sitt eget sett med krav til dokumentasjon og etterprøvbarhet. Det er derfor vi heller etterlyser revolusjon. En tillitsrevolusjon.