Veien mot
Delta

25 mann, åtte beinharde uker og en nådeløs seleksjonsprosess.
Vi har fulgt grunnutdanningen til Beredskapstroppen.

Det er ingenting å se. Høstnatta stenger ute alt som kan minne om lys. Månen har gått i skjul bak mørke skyer og tett granskog. Ingen hus, hytter, biler eller mennesker er i nærheten. Tilsynelatende.

Så, den knasende, tikkende lyden av løpende føtter som treffer grus. Ut av mørket glir de fram, 25 menn på fire rekker, med hjelmer og kjeledresser. Alle har startnumre på brystet. Symmetrien i rekkene er upåklagelig.

I bekmørket ledes gruppen nedover grusveien. På ordre går farten over fra jogging til rask gange. Gruppen runder en sving, og får øye på et enslig bål som brenner inne i skogen. I lyset fra flammene skimtes mennesker.

Lyden av tung pust og taktfaste føtter overdøves gradvis av en stadig sterkere dur fra et bensinaggregat. Grønne glowsticks viser vei langs en sti i retning bålet. Mellom trærne trer flere og flere menn i mørke kjeledresser fram. Ved bålet får gruppen ordre om å stoppe.

Noen nervepirrende, musestille sekunder kommer og går. Så pepres gruppen av smellene fra lyskastere som skrus på. Flomlyset er blendende. Foran dem åpenbarer det seg et selsomt syn: Et titalls uniformerte menn med alvorlige miner og armer i kryss. En haug med spader, spett og hakker.

En av mennene tar ordet, høylytt og bestemt.

– Dere skal grave! Grøfta skal være én meter dyp og 15 meter lang. Sett i gang!

Gruppen nøler ikke. Opplyst av lyskasterne griper de hvert sitt redskap og fordeler seg utover. Klokka nærmer seg ett på natta når skogen fylles med lyden av hakker og spader som treffer jord og stein.

Beredskapstroppens grunnutdanning er i gang.

Fysiske minstekrav
FAKTA

For å få lov til å prøve seg på Beredskapstroppens fysiske opptak, må søkerne dokumentere fra tjenestestedet at de oppfyller disse minstekravene:
  • 3000 meter løp på under 12.30
  • 50 pushups
  • 50 situps
  • 10 kroppshevinger i bom med overtak
  • 400 meter svømming
  • Fridykk ned til fire meter

Det første frafallet

Mye har skjedd før de 25 politimennene står i en mørk skog med spader og spett. For mange av dem er dette innspurten på en reise som har vart i flere år, et mål og en drøm de har hatt lenge - flere av dem siden før de gikk inn porten på Politihøgskolen for første gang.

Målet og drømmen handler om å bli en av de få. Nåløyet for å bli en del av Beredskapstroppen er særdeles trangt. Først må søkerne kvalifisere seg til fysiske tester. Blir disse bestått, venter en tøff intervjurunde. Kun de som kommer seg gjennom disse prøvelsene, får forsøke seg på Deltas grunnutdanning. Kravene er beintøffe, og kun de beste av de beste har ferdighetene, fysikken og ikke minst mentaliteten som skal til for å komme seg inn i politiets elitestyrke.

Siden Delta ble opprettet i 1976, har kun et par hundretalls politifolk fått æren av å tjenestegjøre der. Alle har vært menn - i løpet av Beredskapstroppens 39-årige eksistens er det ikke mer enn fem kvinner som har søkt seg inn. Ingen har kvalifisert seg til grunnutdanningen.

Og symptomatisk nok: Da søknadsfristen til Beredskapstroppens grunnutdanning gikk ut 1. februar 2014, lå det 92 søknader på bordet. Kvinneandelen var null, som den har vært siden 1999, sist gang Delta hadde en kvinnelig søker.

Kravene som stilles søkerne er kjønnsnøytrale. I første runde handler det om alder og utdanning, medisinske tester, sjekk av vandel og skikkethet, samt grunnleggende, fysiske minimumskrav.

– For å bli med videre til de fysiske testene, må søkerne ha politiutdanning og de må kunne dokumentere at de har bestått minimumskravene. Klarer du ikke minimumskravene, har du ingenting på opptaket å gjøre. Vi har opplevd å stå der med søkere som ikke er i nærheten av å kunne gjennomføre testene. Da er det ikke noe poeng å bruke tid og penger på å få dem til Oslo, sier politioverbetjent Lars Petter Svendsen.

Han er utdanningsansvarlig for Beredskapstroppen, som han har vært en del av siden 1995.

– Vi kjører en helhetsvurdering av personene som søker. Før hadde vi flere absolutte krav, nå er dette myket opp. Maksalderen på 32 år har vi blant annet gått bort ifra, sier Svendsen.

Generelle krav
FAKTA

Søkere til Beredskapstroppens grunnutdanning må oppfylle disse kravene for å bli vurdert:
  • Bachelorgrad fra Politihøgskolen ved starten av utdanningen (sisteårsstudenter kan søke)
  • Minimum 25 år
  • Bestå fysiske tester
  • God fysisk og psykisk helse
  • De må kunne sikkerhetsklareres for «hemmelig»

Det er imidlertid alltid noen som faller fra under vurderingen av søknadene. På senvinteren 2014 tynnes det i rekkene. To søkere var ikke søkerberettiget, noen trekker søknaden og andre må melde avbud. Og noen oppfyller rett og slett ikke kravene.

65 av de 92 opprinnelige søkerne kvalifiserer seg til de fysiske testene.

En livløs mann

Inne i gymsalen ligger det en mann. Som en prustende hvalross har han kollapset på parketten, topptrent, men bunnskrapt. Ved hans side ligger «makkeren» han nettopp har reddet - en 90 kilos sandsekk av en dukke, som vrir og bukter seg i alle retninger når noen forsøker å løfte den opp.

Mannen har akkurat båret, slept og kastet dukken over en bukk, gjennom en dør, opp en trapp og tilbake igjen. Nå har de havarert side om side på gulvet. Begge kraftløse og nedsunkne, den ene uten puls, den andre med høy nok hjertefrekvens for dem begge.

Stående over dem, er en smilende politimann.

– Hvordan synes du dette gikk?

Fra gulvet kommer det ikke noe svar. Bare den intense pusten fra oksygenfattige lunger. Så, en kraftanstrengelse. Et grynt.

– Ah! Greit!

Pulsen er i ferd med å normaliseres. Kommunikasjonsevnen returnerer gradvis. Som en fugl føniks reiser mannen seg sakte opp på bena. Vaklende griper han drikkeflasken og lepjer i seg sukkervann. Viljen driver ham videre til neste, og siste øvelse.

Det har vært en tøff dag.

Fakta om søkerne
FAKTA

90 personer søkte Beredskapstroppen:
  • Alle var menn
  • Snittalderen var 27,9 år
  • Gjennomsnittlig tjenestetid i etaten er 1,95 år
De kom fra disse stedene:
  • Oslo: 24
  • Hordaland: 5
  • Østfold: 4
  • Vestoppland: 3
  • Follo: 3
  • Rogaland: 3
  • Søndre Buskerud: 3
  • Vestfold: 2
  • Sogn og Fjordane: 2
  • Nord-Trøndelag: 2
  • Sør-Trøndelag: 2
  • Asker og Bærum: 1
  • Helgeland: 1
  • Sunnmøre: 1
  • Nordre Buskerud: 1
  • Hedmark: 1
  • Romerike: 1
  • Nordmøre og Romsdal: 1
  • Gudbrandsdal: 1
  • Politiets Utlendingsenhet: 1
  • PHS Oslo: 12
  • PHS Stavern: 8
  • PHS Bodø: 6
  • Ekstern arbeidsgiver: 2

Med Delta i sikte

Samme dag, noen timer tidligere. Kalenderen viser 9. mai 2014, og på Linderud leir i Oslo, innenfor gjerdet hos Krigsskolen, er den utslitte politimannen langt piggere. I dag skal han og en håndfull andre gjennom knallharde fysiske tester, for å se om de har det som trengs for å komme inn på Beredskapstroppens grunnutdanning.

Gruppen har allerede lagt bak seg 3000 meter løping i maks tempo. Nå gjør de seg klare til hinderløypa.

– Det blir satt karakter på hver øvelse, fra en til seks. Kandidatene skal bestå alle øvelsene, men vi vurderer helheten. Vi ser på kombinasjonen av kandidatenes kapasitet og potensiale, forteller utdanningsansvarlig Svendsen.

– Vi ser etter robusthet, motivasjon og kampvilje. Det er det dette handler om.

På hinderbanen sliter en av kandidatene allerede voldsomt. Ikledd en 25 kilos tungvest forsøker han å forsere de forskjellige hindrene. Han gjennomfører, men ikke med stil, og slettes ikke spesielt raskt.

– Hinderbanen handler noe om teknikk. Noen kan teknikken og løper fort gjennom, mens andre ikke har sett en hinderbane før. Teknikken lærer man seg fort, men hvis du sliter og ikke klarer å gjennomføre et par-tre hindre, blir fort helhetsvurderingen at du er for dårlig forberedt, forklarer Svendsen.

Allerede her er klinten og hveten åpenbart i ferd med å skille seg. De beste tar hinderbanen på strak arm. For enkelte ser det lekende lett ut. En av dem, en tettbygd og sindig trønder, har nok pust til å snakke med Politiforum noen minutter etter målpassering.

– Jeg følte meg sliten, men det har gått greit hittil. Løpingen gikk som forventet, det har jeg gjort før. Hinderbanen var den jeg var mest nervøs for, men også det gikk greit. Jeg har aldri prøvd å løpe den med tungvest på før, sier 25-åringen.

I likhet med de andre kandidatene til grunnutdanningen, kan han hverken identifiseres med navn eller ansiktsbilde. Trønderen, med ett års arbeidserfaring etter Politihøgskolen, uttrykker den motivasjonen Svendsen leter etter. Det er til Delta han skal.

– Delta har vært en drøm siden jeg var liten gutt, sier han og smiler.

– Dette er hovedmålet mitt i politiet. Det er dette jeg har jobbet for i hele studietiden. Jeg er veldig motivert. Det er ikke fysikken eller viljen det skal stå på i hvert fall.


Mannen med spybøtta

Vi hopper framover i tid, til gymsalen og makkerredningen hvor gruppen har blitt kjørt hardt på parketten. Siden den utmattende hinderbanen har de også gjennomgått flere andre tester. Med Delta-ansatte, såkalte operatører, som observatører og instruktører, har kandidatenes mentale og fysiske styrke blitt målt og vurdert.

– Folk blir slitne og slutter å tenke klart, forklarer Svendsen.

Dette er kandidatene
FAKTA

Fakta om de 25 kandidatene som kom inn på grunnutdanningen:
  • Alle er menn
  • Snittalderen er 28,5 år
  • Gjennomsnittlig tjenestetid i etaten er 2,3 år
  • Halvparten er gift/samboer med barn
  • Én tredel er gift/samboer uten barn
  • Én av seks er single og uten barn

En kandidat strever med makkerredningen foran oss. Riktig teknikk er alfa og omega, men mange forsøker seg på rå styrke. Det er det få som lykkes med. Å pumpe jern for å bli størst og sterkest er heller ikke nødvendigvis resepten for å lykkes, sier Svendsen.

– Det er mange måter å være sterk på. Hvis du sliter med å flytte dukken en meter, har du mye å tjene på å tenke litt taktisk og bruke teknikk. Allsidighet er viktig. Funksjonell styrke og trening er mye mer hensiktsmessig her.

En av kandidatene har slept med seg «makkeren» ut en dør. Svendsen vinker oss med. Politioverbetjenten leder vei ut i en gang, men før vi rekker å følge på, kommer han raskt ut igjen. Bak ham, en kandidat med spybøtte. Svendsen smiler.

Vi forsøker oss igjen med neste kandidat. Ut i gangen og halvveis opp en trapp går det greit, men så er det bråstopp. Kandidaten sliter voldsomt. Han bryter ut i et primalskrik, rykker til, men den 90 kilo tunge dukken som hviler i armene hans vil ingen vei. Han må slippe «makkeren». Banner.

Kandidaten forsøker på nytt, strever med å få tak på dukken. En operatør fra Delta er tett på.

– Gir du opp?

– Nei!

Mannen er i trøbbel. Operatøren stiller et ultimatum. Kandidaten mobiliserer det siste han har av krefter. Strever, puster og banner om hverandre. Det er nytteløst. Operatøren setter strek.

– Jeg tror det er bra nå. Det er ingen framdrift, du har vært der i ti minutter.

Slukøret sjangler kandidaten som en full sjømann tilbake til gymsalen. Bak ham løfter operatøren dukken uanstrengt opp på ryggen, og følger etter med en lur mine i ansiktet.

Menn med melkesyre

På en benk samler kandidaten krefter etter kollapsen i trappa. I hånda, en banan. Han er snart i mål nå, det er bare én øvelse som gjenstår. Blodpumpa holder fortsatt godt tempo.

– Det var tungt, veldig tungt. Det stoppet helt opp på teknikken. Jeg har ikke trent godt nok, tror jeg.

Kandidaten tar en ny bit av bananen. Vi lar ham være i fred.

– Det er ofte forskjell på de som kommer utenbys fra og de fra Oslo, på hvor mye de vet om opptaket og øvelsene. Derfor har Oslo-folk ofte hatt bedre mulighet til å forberede seg. Mange fra Oslo har snakket med folk som har forsøkt seg på testene tidligere og har kanskje trent makkerredning med hverandre, forteller Svendsen.

Kandidatenes hjemsted
FAKTA

Kandidatene er hjemmehørende i disse politidistriktene/-utdanningene:
  • Oslo: 10
  • Sør-Trøndelag: 2
  • Vestoppland: 2
  • Follo: 2
  • Søndre Buskerud: 2
  • Sogn og Fjordane: 1
  • Rogaland: 1
  • Hordaland: 1
  • PHS Oslo: 2
  • PHS Stavern: 2

Trønderen vi møtte etter hinderbanen er nestemann, og viser at også folk utenbys fra har det som skal til. Han gjennomfører makkerredningen tilsynelatende uten store problemer.

– Jeg prøvde å løse det på best mulig måte, men er ikke fornøyd med måten jeg behandlet makkeren min på. Jeg tenkte bare på å få ham ut fortest mulig. Teknikken var det så som så med. Det gikk mye på rå makt og vilje. Vi får se hva de sier etterpå.

Han er likevel stødigere enn mange av de andre på vei til den siste øvelsen, en tung livredningsøkt i svømmebassenget. Flere er skjelvne i bena etter makkerredningen. Noen bruker lengre tid enn andre på å få tilbake hvilepulsen. Fokuserte blikk forsøker å overvinne sløve øyne.

I bassenget graver Trønderen og de andre kandidatene fram de siste kreftene fra kjelleren.

– Det går på vilje og pur faenskap. Kroppen er full av melkesyre fra resten av øvelsene, sier han etter å ha fullført alle de fysiske testene.

Selv Trønderen, åpenbart en av de best trente kandidatene denne dagen, sitter utslitt på bassengkanten. Svendsen lar seg ikke affisere. Dette har han sett mange ganger før.

– Dere kjører kandidatene på felgen i dag?

Svendsen smiler.

– På grunnutdanningen blir de kjørt på felgen. Dette er bare oppvarmingen.

De beste skal bli flere

Beredskapstroppens aller første bilpatrulje rullet ut på norske veier i januar 1976. Den gangen var det initiativtaker Torleiv Vika som ledet norsk politis første spesialtrente innsatsstyrke.

Fram til sommeren 2014 telte Beredskapstroppen rundt 70 mann - det eksakte tallet ønsker de ikke å gå ut med - og i årene som kommer legges det opp til en kraftig utvidelse. Mens det tidligere år var opptak til Delta annethvert år, kjøres det inntil videre årlige opptak for å få fortgang i utvidelsen. 2014-opptaket følges derfor av nye opptaksrunder i 2015 og 2016, og muligens også 2017.

Årets søknadsfrist er 1. februar, og Svendsen sier de rett og slett ser etter «gode polititjenestepersoner» blant søkerne.

– De vi ønsker oss må være motiverte og psykisk sterke, risikovillige og med stor grad av kampvilje. De må virkelig være villige til å sloss for sine mål, for resultater, uavhengig om det handler om fysisk konfrontasjon eller å gjennomføre en oppgave. Samarbeidsevne og samarbeidsvilje er også viktige egenskaper, forklarer politioverbetjenten.

Ikke alle de 65 kandidatene får prøvd seg på selve grunnutdanningen. 25 av dem ryker ut på de fysiske testene. De gjenværende 40 går videre til intervjurunden, hvor kandidatenes personlighetstrekk vurderes. Her tvinges søkerne til å reflektere over hvorfor de ønsker å tjenestegjøre i Delta.

Etter intervjurunden tas ytterligere 15 mann ut. Tre av disse vurderes i utgangspunktet som gode nok for grunnutdanningen, men må ta til takke med å stå som ubenyttede reserver fordi maksantallet som kan gå videre, er nådd.

– De er velkomne til å søke igjen. Mange søker flere ganger før de kommer inn. Spesielt de som har gjort det bra på testen, men som blir sett på som for unge og uerfarne, sier Svendsen.

Før den åtte uker lange grunnutdanningen, står 25 menn igjen.


Et tidlig morgenbad

Inne i Hedmarkens dype skoger ligger de 25 mennene sammenkrøpet og musestille i grøfta de har gravet selv, med spett, spader og hakker. Grøfta er full av gjørme og vann, men mennene enser det ikke. De er allerede gjennomvåte av svette og jobber beinhardt for å holde fokus.

Vi er tilbake i skogen noen kilometer unna Politihøgskolens avdeling på Kongsvinger. Temperaturen er nesten nede på frysepunktet, og i grøfta begynner det å bli kaldt. Det går fem minutter. Ti minutter. Tjue minutter. Mennene har snart gått et døgn uten søvn når de beordres opp av grøfta. Det har vært en røff start på Beredskapstroppens grunnutdanning.

Klokka er fire på morgenen. Snart er det tid for morgenbad i en dam like ved. Kandidatene står skjelvende oppstilt, uvitende om isbadet som venter. Kanskje begynner noen allerede nå å drømme om tørre klær, varm dyne og en god natts søvn. Det er ennå mørkt når de ledes løpende nedover den mørklagte grusveien og blir borte.

20 timer tidligere. På Politihøgskolen på Majorstua i Oslo er den samme gruppen menn samlet før avreise til Kongsvinger. 25 karer som har kommet seg over de første hindrene på veien mot en mulig jobb i Beredskapstroppen. Det tøffeste hinderet gjenstår.

De 25 utvalgte, en homogen gruppe kortklipte og topptrente menn, er samlet før avreise. Gjennomsnittsalderen er 28,5 år. Den yngste 25, den eldste 34. I snitt har de 2,3 års tjenestetid fra etaten. Stemningen er rolig, men spent.

– Jeg har forberedt meg med mye trening, sikkert som de fleste andre, sier en av kandidatene, en 28-åring fra Østlandet.

– Rundt 5-6 ganger i uka i snitt, både løping og styrketrening, og roligere mot slutten. Det har gått mye i skadeforebyggende trening, for å unngå belastningsskader. Men også mye mental trening. Jeg forsøker å se for meg at jeg lykkes med å komme gjennom. Tenker at smerte er midlertidig og forsøker å tenke positivt.

Østlendingen forventer at det blir tøft.

– Jeg tror det blir jævlig hardt, med mye ubehag, sier han tørt.

I gruppen møter vi igjen Trønderen. Vi spør om han er klar for det som venter.

– Så klar som mulig, tror jeg.

– Har du sovet greit i natt?

– Fra midnatt til seks. Jeg har innstilt meg på at det ikke kommer til å bli mye søvn framover.

Småpraten stilner raskt når bussen med kandidatene setter fart nordover på E6, i retning Kongsvinger. Noen trekker hetter over hodet, forsøker å slappe av mens de kan.

Fra noen seter lyser det i mobiltelefoner. Ingen vet når neste sjanse til kontakt med utenomverdenen kommer.

En kynisk utdanning

Bussturen på snaue to timer er over. På gårdsplassen ved Politihøgskolen i Kongsvinger, strekker nyvåknede politifolk på seg. I en vennlig tone blir de møtt av operatører fra Beredskapstroppen.

Høstsola stryker over trærne når de 25 kandidatene blir bedt om å tømme lommene.

– Verdisaker skal i den ene kassa, medisiner i den andre. Nå ryker mobilene. Alt dere har av bagasje skal inn i den hvite containeren der.

En myndig stemme dirigerer de nyankomne. Paracet, Voltarol og Ibux-salve skiller lag fra sine eiere. Mobiltelefoner, klokker og politiskilt lider samme skjebne. Det danner seg en kø mot containeren.

– Har du fått sovet noe? spør en kandidat en annen.

– 20 minutters slukning, kanskje.

– En må ta det en kan få.

Samtalen er over like raskt som den startet. På oppfordring sjekker alle kandidatene lommene for verdisaker og medisiner en siste gang. Alle er klare. Stille geleides gruppen til et møterom for en siste briefing før alvoret virkelig sparkes i gang.

56 år gamle Anders Snortheimsmoen sluttet som leder i Beredskapstroppen i fjor, for å gå over i en stilling på Politihøgskolen. Den mangeårige Delta-lederen lusker likevel rundt i kulissene, naturlig nok, nå som en del av Beredskapstroppens utdanning på Politihøgskolen.

Foran den avventende forsamlingen av Delta-aspiranter, er det Snortheimsmoen som først tar ordet.

– Det som gjelder her, det er hardt arbeid. By på dere selv. Vi skal ha fasiten: Hvem er hver enkelt av dere? Dere har de beste instruktørene i landet, men det er dere som skal levere fra dag én. Vi har store forventninger til dere. Det er fristende å si lykke til, men dette har ikke noe med lykke og flaks å gjøre. Derfor sier jeg: God fornøyelse!

Forsamlingen humrer nervøst, uvitende om hvilke strabaser som venter dem. Men alle lytter når Snortheimsmoen snakker. Og oppmerksomheten blir ytterligere skjerpet når Delta-sjef Helge Mehus (44) overtar ordet.

– Beredskapstroppens grunnutdanning er kynisk fordi vi vet hva vi er ute etter. Vi trenger folk, men vi trenger de riktige folkene. Vi blir ikke større enn det vi finner kvalitet til, formaner Mehus.

Foran ham sitter 25 menn som vet de må prestere for å komme i mål. Er ingen av dem gode nok, ryker alle ut. Duger alle 25, får alle jobb i Delta.

– Dere må leve opp til den tilliten vi viser dere ved å ta dere inn på bekostning av 68 andre. Dere skal ikke slutte frivillig på dette kurset. Husk at det er en virkelig stor gulrot i den andre enden. Dere må jobbe med å holde motivasjonen oppe. Butte kommer det til å gjøre, tro meg.

Stillhet.

– Jeg har noen råd til dere. Vær dere selv. Lytt til de tilbakemeldingene dere får. Får dere beskjed om å skjerpe dere, er det en grunn til det. Egoister ryker først. Vis empati. Det er helt avgjørende å bry seg om andre. Selvmedlidenhet er det bare å legge vekk. Stå på, hold fokuset, hele veien.

Mehus lar øynene sveipe over forsamlingen.

– God fornøyelse.


Krigsfilm på Kongsvinger

Ansiktene er bare centimetere fra hverandre. Ett tilhører en av kandidatene. Det andre tilhører en illsint operatør. Han roper.

– Hvor er startnummeret ditt?!

– Instruktør! Jeg har lagt det igjen på senga.

Svaret kommer kjapt. Rundt ham står de 24 andre kandidatene, alle med startnumre på. Alle skal bære startnummer synlig så lenge de er en del av grunnutdanningen. Kandidatene er bare hvert sitt tall i mengden.

Den første dagen og kvelden på Kongsvinger har passert, og klokka tikker mot midnatt. Kandidaten uten navn og nummer blir hundset gjennom mørket og tilbake til containerne som er hans og de andres hjem de nærmeste ukene. På rekordtid er han nummerert og tilbake hos de andre.

Scenen han der er en del av, er som snytt ut av nesa til en Hollywood-produksjon. Lokalet er trangt og grått, med gamle, slitte murvegger. Vinduskarmene er fylt med støv og døde fluer. Belysningen er sparsommelig. Og som for å toppe det hele: I bakgrunnen skurrer gammel jazzmusikk.

På betonggulvet står 25 uniformerte menn oppstilt i fire rekker, rundt dem myldrer operatørene fra Beredskapstroppen. Alle operatørene gir ordrer, ofte motstridende. De pirker på detaljer, pisker kandidatene. I rommet, med det illevarslende tilnavnet «pleasure dome», hersker et komplett kaos.

Her finnes det ingen «good cop». Kandidatene blir herset med, de tuktes med spensthopp, knebøy, situps og pushups.

– Nummer 18!

Instruktøren roper, men får ikke svar.

– Nummer 18! Nummer 18!!! Nummer 18, er du døv!?

Det er ikke lett å holde hodet kaldt i anarkiet som råder. Straffen for nummer 18 er ekstra pushups. Han er ikke alene. De fleste får kjørt seg på en eller annen måte. En kandidat holder sanitetssekken over hodet med strake og skjelvende armer. Han er ildrød i ansiktet. Andre henger etter armene fra en stang. Lenge. De som mister taket, får høre det.

– Klarer du ikke å henge?!

Instruktørene er knallharde. Med armene i kors og alvorlige miner styrer de showet. Hele tiden høres det monotont messende i bakgrunnen: «Jeg skal alltid ta med meg startnummeret mitt. Jeg skal alltid ta med meg startnummeret mitt. Jeg skal alltid ta med meg startnummeret mitt.»

I et hjørne står ledelsen og observerer spetakkelet. Kanskje minnes de den gangen de selv strevde seg gjennom grunnutdanningen når de i et humørfylt øyeblikk bryter alvoret med en kjapp spøk.

– I’m too old for this shit! humrer Delta-sjef Mehus, med ryggen til.

Ved hans side, den 12 år eldre forgjengeren Snortheimsmoen.

– Men faen da, Mehus!

Gamlegutta ler.

Perler på en snor

Dette er starten på de første to ukene av Deltas åtte uker lange grunnutdanning, også kalt seleksjonsukene. Sjokket og omstillingen for kandidatene er stort. Mange har snakket med tidligere deltakere, og har - i hvert fall i teorien - en viss formening om hva som venter dem. Det er heller ikke sikkert det lønner seg å vite så mye i forkant.

– De som går og bekymrer seg for enkelte øvelser fordi de har hørt at den øvelsen er så og så jævlig, blir slitne mentalt og takler stress dårligere. Det er feil fokus, du får ikke gjort noe med det, sier utdanningsansvarlig Svendsen.

Under periodevis oppsyn av både psykolog og lege, må kandidatene uansett gjennom et mangfold av øvelser, hvorav alle må bestås.

– Vi kjører mange situasjonstester og leksjoner hvor vi tester vurderingsevne, samt evnen til å tilegne seg kunnskap og komplekse ferdigheter. Noen tester som går på fobier og stresstoleranse, gjør at du kjenner på frykten i en del settinger. Du må håndtere det. Du må bestemme deg for at du vil og skal gjennomføre, og kontrollere frykten for det ukjente.

– Hvor mye handler om mental kapasitet?

– Nesten alt. Det er ikke nødvendigvis de best trente som fullfører grunnutdanningen. Alle, uansett hvor godt trent de er, blir utkjørt. De tipper over, rent fysisk, og da er det motivasjon og kampvilje det går på. Vanligvis er det cirka halvparten som fullfører alle åtte ukene, men det er vanskelig å si fra gang til gang, sier politioverbetjenten.

Seleksjonsprosessen er nådeløs, men rettferdig. Kandidatene som av ulike grunner ryker ut av grunnutdanningen, må gjennom en samtale med både kursledelse og psykolog før de blir sendt hjem igjen. Skuffelsen er det ikke noe å gjøre med, men ingen skal reise fra grunnutdanningen uten en ærlig og grundig forklaring på hva som gikk galt.

Operatørene står klare til å gjennomføre slike debriefer fra første stund.

– Det er stort sett alltid noen som gir seg det første døgnet, og i hvert fall i løpet av de første dagene, sier Svendsen, og fortsetter:

– De får et lite sjokk. Generelt sett ryker flest de første ukene, rett og slett på motivasjon, på stresstoleranse, på fobier og litt på samarbeid. Noen må gi seg på grunn av skader i for eksempel rygg, skuldre eller knær. Ofte er det vi som må ta dem ut. Det har hendt at noen har presset seg så langt at de har blitt innlagt på sykehus.

Denne gangen holder alle kandidatene ut de første 24 timene av grunnutdanningen. Når dagen gryr over Politihøgskolen på Kongsvinger, står 25 våte, slitne og trøtte kandidater oppstilt. Den første natta uten søvn er over. Det er tid for morgenjogg.

I løpet av tirsdagen, grunnutdanningens andre dag, får imidlertid Svendsen rett. To kandidater må si takk for seg, og utover uka forsvinner de som perler på en snor: En på onsdag. En på torsdag. En natt til lørdag. Fire på lørdag morgen.

16 menn henger med etter grunnutdanningens første uke.

En ødelagt kropp

28-åringen fra Østlandet, som vi møtte før avreise, er blant dem som ble tatt ut den første uka. På lørdag, godt inne i sitt femte døgn av grunnutdanningen, sa kroppen stopp.

– Muskulaturen var helt brutt ned, jeg hadde slitasjeskader og i tillegg fikk jeg en kneskade som gjorde vondt verre. Jeg holdt ikke tempoet og nivået til resten av laget. Jeg ble en belastning for laget, det ble veldig synlig. Men det sto ikke på viljen. Jeg trakk meg ikke.

– Hvordan føltes det å måtte gi seg?

– Først var jeg veldig skuffa, for dette var noe jeg hadde veldig lyst til. Når jeg fikk tenkt meg om, hadde jeg samtidig stor forståelse for beslutningen om å ta meg ut. Det måtte bli sånn, svarer Østlendingen.

28-åringen sier han under briefingen fikk gode tilbakemeldinger fra instruktørene på både innsats og evner. Nå er han i tenkeboksen på om han blir en av de mange som bruker flere forsøk på å komme seg inn i Delta.

– Jeg fikk beskjed om å trene mer og komme tilbake neste år, sier han.

– Skal du det?

– Det blir en helhetsvurdering. Kroppen var ødelagt i flere uker etter at jeg kom hjem. Jeg var helt brutt ned mentalt, det tar tid å bygge seg opp igjen. Hvis jeg føler at jeg er på det nivået jeg tror jeg trenger, basert på erfaringen fra grunnutdanningen, da søker jeg på nytt. Ellers kan det hende jeg venter til 2016. Lysten er i hvert fall der fortsatt.

Østlendingen er en av få søkere til grunnutdanningen som ikke har bakgrunn fra Forsvaret. Den første natta i skogen ved Politihøgskolen på Kongsvinger, var også hans første møte med en slik beintøff påkjenning.

– Den uka jeg var med var ekstremt hard. Jeg ante ikke hvor mine grenser lå før kurset, både fysisk og mentalt, og var veldig klar på at jeg ikke visste hvor langt jeg var villig til å presse meg. Sånn sett var det veldig nyttig. Jeg fant ut at jeg ikke hadde noen grenser. Det er lett å si på forhånd at man ikke er redd for vann, men nå kan jeg virkelig si at jeg hverken har klaustrofobi, fobi for vann, flammer eller høyde.

– Hva opplevde du som det tøffeste den uka du var med?

– Lite søvn. Det gjorde at jeg fikk veldig lite energi utover uka. Det var tøft å ikke få nok drikke det første døgnet, i forhold til hva jeg følte jeg trengte. Krampene jeg fikk da, satt i utover uka. Hvis jeg prøvde å tøye forsiden av låret, fikk jeg krampe på baksiden. Eller i leggen.

Østlendingen småhumrer.

– Det var en evig runddans med smerte fra det første døgnet.

Den enslige bokseren

Klokka tikker mot midnatt ved et stort industriområde langs Glommas bredder. Det er langt til nærmeste boligområde, og ikke et menneske er å se. Bygningene er mørklagte. I skinnet fra gatelysene skimtes firmabiler, et hint om at det jobbes her på dagtid. Det eneste som høres er lyden av elva.

En bygning skiller seg ut. Utenfor en stor lagerhall innerst på industriområdet står flere politibiler parkert. En enslig hund bjeffer høylytt. I det mørke inngangspartiet møtes vi av Delta-operatører med hodelykter. Det har gått en uke siden første dag på grunnutdanningen.

Gulvet inne i selve hallen er delvis dekket av utrullet kunstgress. Ventilasjonsrør og stiger henger på veggene. Et par tomme stoler og en enslig søppelbøtte omkranser matta. En tettbygd og atletisk mann med shorts og boksehansker har hele hallen for seg selv, men velger hjørnet når han lydløst tøyer ut. Bare susingen fra ventilasjonsanlegget lager krusninger i stillheten.

Så spraker det plutselig i en walkie-talkie. Den brå lyden gir et ekko i lagerhallen. En utydelig stemme høres fra sambandet, og i bakgrunnen smeller det i dumpe skudd. Mannen med boksehanskene går rolig inn på kunstgresset mens han svinger med armene.

30 sekunder passerer. Ett minutt. Inn fra siden kommer en ustø mann i politikjeledress. På matta har mannen med boksehanskene en aggressiv mine. Han konfronterer umiddelbart den nyankomne.

– Hva er det du vil?!? Hæ? Hva er det du vil?!

Kandidaten i kjeledressen vakler inn på matta. Han responderer ikke, og sliter med å holde seg stående. Mannen med boksehanskene er pågående, og få sekunder senere er de to mennene i klinsj. Det er rått parti. Kandidaten blir slått i bakken flere ganger før en Delta-operatør kommer inn fra sidelinjen og sier at nok er nok.

Det er ennå sju uker igjen av Beredskapstroppens grunnutdanning når kandidaten støttes ut av hallen. Neste morgen må nok en av grunnutdanningens deltakere kaste inn håndkleet. Samme kveld ser kursledelsen seg nødt til å fjerne ytterligere tre kandidater.

Når den andre seleksjonsuken er over, er den opprinnelige 25-mannsgruppen mer enn halvert.


Svendsens spådom

Blant de 12 gjenværende kandidatene er en 29 år gammel nordlending. Familiefaren opplevde de to første ukene som knallharde, med en påtrengende usikkerhet.

– Det var ekkelt å hele tiden føle at man ikke gjorde det godt nok, at man ikke kunne gjøre noe bedre. Vi måtte være fokuserte hele tiden, og kunne ikke sette oss ned og gjemme oss bort. Vi ble overvåket konstant, og i hvert ledig øyeblikk ga de oss nye oppgaver, sier Nordlendingen, og fortsetter:

– Samtidig fikk vi ekstremt lite søvn den første perioden, men det var som forventet.

29-åringen gikk ut fra Politihøgskolen i fjor sommer, og hadde ingen arbeidserfaring fra politiet da han begynte på grunnutdanningen. Men han sitter på verdifull kompetanse fra tidligere: Åtte års erfaring fra Forsvaret, deriblant flere års tjeneste i Forsvarets Spesialkommando. Erfaringen var gull verdt.

– Jeg var godt mentalt forberedt, og merket at det var en fordel. Usikkerhetsmomentet var alle situasjonstestene vi skulle gjennom. Hadde jeg kun hatt politiutdanningen, tror jeg ikke jeg ville gjort det så bra der. Jeg reddet meg inn på at jeg har hatt en del situasjonstrening tidligere. Det gjorde kanskje de to første ukene litt lettere, tror Nordlendingen.

De to første ukene i Deltas grunnutdanning handler mye om å teste fysisk og mental egnethet, og evnen til å holde ut i ekstreme situasjoner. Andre del av utdanningen byr på mer politirelaterte utfordringer, forklarer utdanningsansvarlig Svendsen.

– Vi er trygge på at de som nå er med videre, er innenfor på personlige forutsetninger. De siste seks ukene handler mer om læring og om fagkunnskap. Da tester vi kandidatene på taktiske og tekniske ferdigheter, våpentjeneste, sanitet og Beredskapstroppens entringsmetoder. Utstyret, teknikken og taktikken blir mer og mer komplekst.

Han understreker at dette ikke betyr at kandidatene nå kan senke skuldrene og tempoet.

– Den siste delen oppleves ofte som verst, fordi det psykiske presset der er ganske tøft. Vi selekterer ut folk også her. Det er ikke lenger nok å bare takle stresset, du skal også prestere under stress, og du skal kunne vise tilstrekkelig læringsprogresjon. Vi måler blant annet kandidatene på evnen til å raskt kunne tilegne seg kunnskaper og ferdigheter, og bruke det under stress. Det holder ikke å bare gjennomføre.

Svendsen sier det stort sett alltid hender at noen ryker ut under grunnutdanningens siste del.

– Men jeg har en følelse av at det ikke kommer til å skje nå.

Helikopterhelter

Oktober 2014. Det er en nydelig høstdag på Politihøgskolen på Kongsvinger. Studentene suger til seg årets siste solstråler som sneier taket på skolens øvingslåve. Mellom blå himmel og gulgrønne åkrer svaier grantrærne rolig. En fredfylt stillhet råder.

Så, fra granskogen, brytes stillheten. En svak dur blir sterkere, og glir over i en jevn, klaprende støy som minner om høyfrekvent teppebanking. Lavt over trærne i det fjerne trer to mørkegrønne helikoptre fram.

Foran øvingslåven står operatører fra Delta oppstilt. På rutinert avstand observerer de helikoptrene som glir over åkeren og nærmest sneier låvetaket, før de stopper svevende opp på hver sin side av låven. Det stormer på gårdsplassen når tykke tau kastes ut av de flyvende løvblåserne.

I hvert helikopter - utlånt av Forsvaret for anledningen - sitter seks kandidater fra grunnutdanningen. Som Svendsen spådde, henger alle 12 med inn i grunnutdanningens siste fase. En etter en firer de seg ned tauet fra helikoptrene. Dette kan de. Dette har de øvet på.

På bakken går kandidatene rett i formasjon. Før helikoptrene har forsvunnet og stormen har stilnet, er de to seksmannsgruppene på vei inn i hver sin øvingsleilighet. Kjeledressene er erstattet av full utrustning med hjelm, vest og våpen. Bare startnumrene skiller dem fra hverandre.

Dørene til øvingsleilighetene åpnes, og smeller igjen når kandidatene er inne. I et lite øyeblikk senker den fredfylte stillheten seg igjen. Så høres den dempede lyden av kjappe kommandoer og skjult polititaktikk. Løping på betonggulv.

Flere av studentene utenfor låven skvetter når den første øvingsgranaten smeller. Delta-operatørene ved siden av konverserer uanfektet. Det smeller skarpt flere ganger. Inne fra øvingslåven høres beskjeden om at øvelsen avsluttes. Snart rusler kandidatene uanstrengt ut døra de så kraftfullt brøt seg inn gjennom bare minutter tidligere.


Iskaldt oppdrag

Stemningen er avslappet, nærmest munter. Det er 12 selvsikre menn som samler seg på gårdsplassen, og med våpen, hjelm og full rigg ser de enda større og stautere ut enn de er.

Under en av hjelmene befinner Trønderen seg. Sammen med resten av gruppen får han noen minutter til å samle seg, sjekke utstyret og gjøre seg klar til neste gjennomgang av samme øvelse. Han virker pigg med tanke på råkjøret han har vært gjennom.

– Det har vært noen tøffe uker. Veldig krevende både fysisk og mentalt, sier han.

25-åringen har mange års bakgrunn som aktiv langrennsløper, noe som gir et godt grunnlag for å takle den fysiske påkjenningen fra grunnutdanningen. Å få satt den mentale styrken på prøve, har vært vel så hardt. Trønderen sier det er krevende å holde hodet kaldt og konsentrasjonen skjerpet når kroppen er nedkjørt.

– Det har vært ekstremt utfordrende å være rustet uansett hva vi kommer inn i. Vi blir jo testet på alle slags fobier. I seg selv er det slitsomt, men det vanskelige er at vi må utføre oppgaver samtidig. Når du for eksempel ligger i vannet, det er iskaldt og mørkt, og du ikke aner hvor du er, så får du i tillegg et oppdrag du må løse. Da må du omstille hodet fra å fokusere på at det er kaldt og jævlig, til de teoretiske eller praktiske oppgavene som skal løses. Sett i ettertid er kanskje ikke oppgavene så kompliserte, men omstillingen er veldig krevende, forklarer han.

Progresjonen i grunnutdanningen har vært svært bratt. Selv bakgrunnen fra Forsvarets fallskjermjegertropp kunne ikke forberede Trønderen på hva som ventet ham.

– Dette er den største utfordringen jeg har vært med på noen gang. Det har gått sinnssykt fort framover, og jeg har ikke rukket å se meg tilbake. Vi har hele tiden vi fått nye oppgaver vi må mestre. Jeg har forsøkt å løse det ved å se hver dag som et nytt kurs, og konsentrert meg om en arbeidsoppgave om gangen. Så har forståelsen for taktikken og teknikken kommet gradvis utover kurset, og gjort det greiere å henge med.

Drømmen om Delta er nærmere enn noen gang for 25-åringen. Å gi seg har aldri vært aktuelt.

– Jeg har en indre kontrakt med meg selv om at jeg ikke har lov til å gi meg, sier han.

Trønderen vet det ikke selv ennå, men kanskje aner han at hvis han holder koken bare litt lenger, vil han få drømmejobben i Beredskapstroppen. Størstedelen av grunnutdanningen er over, og det er ikke mye som kan stoppe de 12 kandidatene.

– Alle er ferdigtestet og alle er godt innenfor, bekrefter utdanningsansvarlig Svendsen.

– Vi forventer ikke at noen ryker ut nå.


Lettelsens time

I det grunnutdanningens siste uke går mot slutten, går også Svendsens spådom i oppfyllelse. De siste seks ukene har bekreftet det han trodde, at de gjenværende kandidatene holder nivået og har vist god læringsprogresjon.

– De har prestert innenfor rammene vi har satt, og prestert godt på alle momentene vi har satt som kriterier. De har jobbet godt sammen som gruppe, både parvis, i team på 4-5 mann og som en 12-mannsgruppe, sier Svendsen.

Konklusjonen er at alle de gjenværende kandidatene har de egenskapene og ferdighetene som Delta er ute etter. Hverken innsats fra helikopter, entring av båt eller håndtering av gisselsituasjon har vippet noen av pinnen. Alle kandidatene har holdt nivået uten å miste hodet eller pådra seg skader.

Når grunnutdanningen avsluttes en fredag sent i oktober, kan de 12 kandidatene slippe jubelen løs.

– Jeg kjenner en enorm glede og stolthet over å ha klart det, over å ha nådd målet. Nå er jeg der jeg vil være, sier Trønderen, lettet over å kunne senke skuldrene.

Med seg i politiets elitestyrke får han Nordlendingen som kollega. Nordlendingen sier at han skjønte dette sannsynligvis kom til å gå veien allerede noen uker tidligere.

– Så lenge jeg var med videre og ikke fikk negative kommentarer, gikk det riktig vei. Det høres kanskje litt kjepphøyt ut å si det, men for meg var det aldri noe alternativ å ikke komme gjennom utdanningen, sier han.

– Hvordan føles det å ha klart det?

– Det er en veldig god følelse. Jeg er stolt nå!

Lettelsen er til å ta og føle på. For begge to venter en velfortjent pause og en etterlengtet tur hjem til familien. Det er tid for å senke skuldrene, restituere kroppen og nullstille hodet.

– Det har vært mentalt utfordrende å være borte fra familien så lenge, sier Trønderen.

– Samtidig hadde jeg aldri klart dette uten samboeren. Hun har vært positiv og støttende hele veien. Det er hun som har tatt vare på familien.

Han gleder seg til å reise hjem.

Politi på prøve

Det går to uker før de 12 nye Deltamennene møtes igjen, til en fem uker lang samling med teori og opplæring som forberedelse til jobben i Beredskapstroppen. Ni dager før jul er alle formelt ansatt i Beredskapstroppen, og går rett inn i turnus. Samme dag møter de første nyansatte opp i Deltas lokaler i politihuset på Grønland i Oslo.

– De begynner først på patrulje på nyåret, sier Svendsen.

– Først skal de gjennom en internopplæring på det teamet de blir satt inn i. I tillegg til at alle har en grunnpakke som operatører, har Delta spesialteam som dykkere, klatrere, skarpskyttere, breachere og båtførere. Den spesialiseringen kommer i tillegg, fortsetter han.

Selv om grunnutdanningen er gjennomført, betraktes de nyansatte ennå ikke som en ressurs på lik linje med de erfarne operatørene.

– Når de begynner å jobbe i januar, skal de patruljere sammen med erfarne operatører. Vi regner et par-tre år før de nye betraktes som en ordentlig ressurs. Det handler om å skaffe seg reell oppdragserfaring som de trenger for å forstå nyansene. Det blir ikke mye selvstendig jobbing det første året. Det er et prøveår, sier Svendsen.

– Vil det si at de fortsatt kan ryke ut?

– Ja, og det har skjedd før. Det er ikke vanlig, men det hender. Det kan være at de personlighetsmessig ikke har passet inn, at de ikke har taklet hverdagen og forventningene, eller at de ikke har hatt den progresjonen som er forventet. Etter ett år må de være på et betydelig høyere nivå enn da de begynte.

– Så det er for tidlig å senke skuldrene for mye nå?

– Det er riktig. De evalueres gjennom hele prøveåret.

Den reelle beredskapen

Litt lavere skuldre medgir imidlertid Trønderen at han har fått etter at han fikk jobb i Beredskapstroppen. Jule- og nyttårsuken hjemme i Midt-Norge er over, og han har fått sin første smak av patruljering i hovedstaden.

– Jeg kommer fra en liten plass med små forhold, så det har vært litt overveldende å komme til Oslo for å være helt i spydspissen i politiet, smiler 25-åringen.

Han er glad for å slippe det konstante presset og hardkjøret under grunnutdanningen.

– Jeg tenker at jeg er gjennom det verste, at jeg nå kan slappe av i kroppen og få bedre overskudd til å lære. Så er det viktig å fortsette å være ydmyk og forsøke å suge til meg så mye læring som mulig. Det er et høyt nivå på de erfarne mannskapene i Delta, og jeg vil bruke dem som ressurser for å bli bedre, sier Trønderen.

Nordlendingen sier seg enig med sin nye kollega.

– Jeg kommer til å bruke dette året så godt jeg kan for å tilegne meg den erfaringen som min makker har, og på å aktivt skaffe meg situasjonserfaring. Jeg har hatt noen vakter allerede, og det har vært veldig spennende, sier 29-åringen, som gikk rett fra Politihøgskolen til Beredskapstroppen.

Politihverdagen er ny for Nordlendingen, som kun har operativ bakgrunn fra praksisåret og sin tidligere jobb i Forsvarets spesialkommando. Han synes det er interessant å trekke paralleller mellom grunnutdanningen til Forsvaret og politiets elitestyrker.

– Selv om utdanningen er kortere i Beredskapstroppen, vil jeg si at den var mye tyngre, men på en annen måte. Det var utrolig intensivt i åtte uker, og vi fikk aldri tid til å hente oss inn. Jeg er mest imponert over at alt vi gjorde virket å ha en hensikt. Ingenting virket «idiotisk».

Han sier det er en enkel grunn til at han forlot Forsvaret til fordel for politiet.

– Jeg vil være en del av den reelle beredskapen i Norge. Forsvaret skal kun bistå, det er Delta som har mandatet. I bunn og grunn handler det om at jeg vil være der det skjer, svarer Nordlendingen.


Ut i mørket

Oslo, 8. januar 2015. Stemningen er avslappet på politihuset på Grønland. Inne i Beredskapstroppens oppholdsrom går dagens etappe i Tour de Ski i reprise på TV-en i bakgrunnen. Sambandet surrer, og det klirrer i kaffekopper når en av operatørene tømmer oppvaskmaskinen.

Blant lunsjbokser og matpakker på bordet, hinter en uåpnet kake om at noen - kanskje en nyansatt - har gått på en liten blemme. Matpausen til Deltas kveldsskift er en gemyttlig affære. Nye og gamle operatører fikler med mobiltelefoner, spøker og prater ubekymret.

Den rolige atmosfæren til tross: I den sorte skinnsofaen på oppholdsrommet er alle kledd i politikjeledresser. Alle er klare til innsats. Smeller det nå, er gjengen på hjul på minutter. Men sambandet er stille.

Klokka er litt over sju på kvelden når tre Delta-biler rolig ruller ut fra politihuset. Blant operatørene i bilene er flere av deltakerne fra fjorårets grunnutdanning. Beredskapstroppen skal ut for å patruljere Oslos gater, slik de gjør hver eneste dag.

Delta-patruljene skal vise seg å få en innholdsløs og oppdragsfattig januarkveld i hovedstaden. De nye operatørene lever fint med det. Det viktigste er at de er i gang. Åtte måneder etter at de møtte opp på de fysiske testene, har de kommet seg gjennom alle nåløyer og er en del av elitestyrken til politiet. Ute i det kalde mørket er det de som er i beredskap og holder vakt.

Delta-drømmen har gått i oppfyllelse.





Del saken med andre
Facebook
E-post


Tilbake til