Vitnestevning på tilsigelse, politiets fotlenke?
Tidligere i år ble jeg stevnet på tilsigelse i en sak jeg har bidratt i. Noen dager før jeg eventuelt skulle vitne, fikk jeg beskjed om at det var forsinkelser uten at vedkommende jeg snakket med kunne si noe om jeg måtte vitne eller ikke, eller om det betød flytting av dag.
Etter det hørte jeg ikke noe. Jeg var på jobb disse dagene, men hva om jeg hadde hatt fri? En annen kollega opplevde akkurat det samme på en avspaseringsdag, noe som gjorde at hele dagen ble bundet opp i venting. Det samme har skjedd meg tidligere. Den gang føltes det som om jeg var på hjemmesoning. Ikke kunne jeg gå noe sted uten telefon og ikke kunne jeg dra noe sted som innebar at jeg ikke kunne snakke i telefon.
En annen kollega opplevde at de ringte fra retten og sa at han måtte innfinne seg umiddelbart, at han ikke kunne ta det på telefon. Han bodde cirka 45 minutter unna og beskrev stemningen da han kom frem som «muggen», akkurat som at det var hans feil.
Etter hvert som jeg har nevnt dette for andre kolleger kommer det frem at eksemplene jeg her har nevnt ikke er enestående. Men bør det være sånn? Bør det være sånn at vitner skal behandles dårligere bare fordi de er politiansatte? Etter min mening bør man avskaffe hele tilsigelsesordningen og stevne folk på normal måte slik at de kan få den kompensasjonen de har krav på – uavhengig om man må inn i salen eller ikke. Dagen er jo gjerne ødelagt likevel av å ha en slik oppgave hengende over seg. Det vil kanskje også gjøre aktorer noe mer bevisste på hvem de kaller inn og ikke.
