Vi gråter med dere

Politiforum hilser til de pårørende etter terroren i Regjeringskvartalet og på Utøya.

Politiansatte har grått med dere. Men før de gråt, gjorde mange politiansatte en jobb det står respekt av.

De første politifolkene som kom til Regjeringskvartalet fikk høre på sambandet at det kanskje var en bombe til. Uten tanke for egen sikkerhet fortsatte de med livreddende førstehjelp samtidig som de skulle få så mange mennesker som mulig bort fra farlig sone.

Og de løp fra kontor til kontor i de ødelagte bygningene for å lete etter skadde.

Mange politiansatte meldte seg umiddelbart til tjeneste. Det reddet situasjonen ettersom politiet kun hadde en liten håndfull tjenestemenn på jobb.

Vi tenker på Beredskapstroppens menn, som fikk jobben med å løpe mot drapsmannens skarpladde våpen. Under en time etter at de sto i bombekrateret i Oslo, hadde de pågrepet gjerningsmannen på Utøya.

Der løp de innover øya for å tiltrekke seg hans oppmerksomhet og engasjere, ukjent med hva som møtte dem. Var det en hel gjeng med geværer og eksplosiver, eller én mann?

Tenkte de tanken på at de kunne møte en dødelig kule? Ikke engang i krig løper soldatene rett i mot en væpnet motstander på en slik måte.

Hva tenkte de da gjerningsmannen var pågrepet? Det var døde og sårede i et stort antall overalt på øya. Ingen visste om det var flere gjerningsmenn der. Det var usikkert om det var lagt ut eksplosiver.

Hvordan skulle de prioritere? De skulle redde liv, samtidig som de skulle sikre øya mot en ukjent fare og få inn flere hjelpemannskaper. Hvert minutt telte.

Politiansatte på høyt og lavt nivå gjorde alle en jobb med kun en ting for øye: Å redde liv og stanse myrderiene.

Noen gikk med åpne øyne inn i livsfarlige situasjoner. Andre gikk inn i arbeid på åsted og jobbet med identifisering og fikk se noe som ingen burde oppleve å se.

Hendelser som kanskje vil prege dem for resten av livet. Alle gjorde så godt de overhodet kunne.

Media har gjort en viktig jobb, og bidratt med både ris og ros. De har påpekt mangler som både politi og justismyndigheter må forbedre.

Men enkelte av dem som har uttalt seg til media har gjort det uten å kjenne bakgrunnen for operative vurderinger gjort i kampens hete.

Disse har uttalt seg med informasjon vi har i dag, men som ikke var tilgjengelig da beslutningene ble tatt. De har heller ikke kunnskap om hva innsatspersonellet vurderte.

Politiet vil aldri komme fra slike hendelser uten kritikk. Slik virker etterpåklokskapens lys. Men at det av den grunn skal reises massiv kritikk som kan identifiseres på individnivå, blir galt i en slik situasjon.

Det er viktig å ta inn over seg at den enkelte politiansatte som var involvert, gjorde sitt ytterste for å hjelpe til etter beste evne. Det reddet liv og hindret ytterligere drap.

De involverte politiansatte skal med hevet hode kunne si som politibetjent Simon sier i dette Politiforum: «Jeg liker å tro at vår innsats utgjorde en forskjell».

Ansvaret for den dypt tragiske hendelsen var bare en mann som hadde. Det kunne gått så mye verre hadde det ikke vært for innsatsen til modige og dyktige polititjenestemenn og -kvinner.

Landet har ingen som kunne gjort jobben bedre.

Til toppen