Tre personer ble drept på Valdresekspressen den 4. november 2013.
Tre personer ble drept på Valdresekspressen den 4. november 2013. (Foto: Cornelius Poppe/Scanpix)

Sentralisering gir dårligere politi

Responstiden til politiet er fortsatt for dårlig, det viser tragedien i Årdal. Men erfaringene vi har gjort i Sverige viser at sentraliseringen av politiet som nå vil komme antakelig vil gjøre responstiden enda verre.

Etter tragedien i Årdal hvor tre mennesker ble drept med kniv under en busskapring, har debatten om politiets beredskap på ny blitt aktualisert.

Det tok 1 time og 11 minutter før politiet kom frem til åstedet. Både dårlige varslingsrutiner og at politiet valgte å kjøre en omvei, fordi de feilaktig trodde raskeste vei var stengt, har blitt identifisert som årsaker.

Når det nå ligger an til en ytterligere sentralisering av politiet i Norge, vil tilhengerne hevde at dette vil gjøre beredskapen bedre. Jeg mener tvert imot.

Lokal forankring

Min forskning på det svenske politiet viser at de negative konsekvensene av ulike sentraliseringer ofte blir større enn de positive effektene. Og beslutningstagere har vist seg å ha en overdreven tro på effektene av det å sentralisere en virksomhet. Sentraliseringer fører til økt administrasjon og mindre lokal forankring. Det blir rett og slett lengre avstand mellom borgerne og politiet, og færre politifolk som driver med operativ virksomhet.

En god forankring i lokalsamfunnet er selvsagt viktig for tilliten til politiet. Svikt i kjennskap til lokale forhold og personer øker risikoen for at politiets bedømmelser blir mindre vellykkete, og at utrykningstidene øker.

Det jeg har konstatert i det svenske politiet, er at politipatruljer blir en slags tilfeldige gjester som dukker opp på de stedene som tidligere har hatt eget politi. Antall intervensjoner synker og politiet får ikke den informasjonen som man før hadde tilgjengelig. Det blir dermed vanskeligere å løse og forebygge forbrytelser.

Kjennskap til steder og personer

En sentralisert løsning bygger på at borgere kan levere inn informasjon som stemmer med mottakerens behov. Man må rett og slett kunne angi en nøyaktig adresse. Når noen ringer og vil ha hjelp er de ofte stresset og uklare. Man kan lett for eksempel få opplysningen at gjerningsmannen «har løpt fra stedet der pølseselgerne pleier å stå, opp mot skråtaket ved den gamle kinoen». Når informasjonen ikke finnes på kartet, blir lokalkjennskap hos politiet avgjørende.

Med personkjennskap kan politiet vite hvordan man skal behandle forespørselen når en bestemt samarbeidspartner – en bestemt sikkerhetsvakt for eksempel – ringer. Hvis akkurat han ber om hjelp, så vet man at det haster, også selv om han ikke virker stresset. Mens man vet også at en av hans kolleger alltid høres stresset ut, uansett situasjonen. Med en sentralisert løsning, mister man denne kunnskapen.

Hvordan man skal finne adresser, komme seg til rett plass og regne ut hvordan man skal komme seg derfra igjen er avgjørende lokalkjennskap for hvor raskt politifolk beveger seg. Med en sentral løsning får politiet mer en rolle som telefonsentral som håndterer forhold i stedet for å kunne ta på seg å bedømme kontekstspesifikke problembilder.

Sentraliseringens negative konsekvenser

Det finnes et behov for å koordinere politiets arbeid på et mer effektivt vis. Men det virker som om beslutningstakerne ser på fysisk sentralisering som løsningen på koordinasjonsproblemene, selv om det finnes mange andre løsninger og til tross for at det samtidig går an å beholde en lokal forankring.

Et typisk eksempel er hvordan man innførte sentrale kommunikasjonssentraler i Sverige. I stedet for å benytte de muligheter som informasjonsteknologien åpnet til å koble sammen personale på forskjellige steder, ble operatørene satt sammen til ett fysisk sted.

Den offisielle vurderingen som ble gjort av pilotprosjektet viste at sentraliseringen medførte en mengde negative konsekvenser, og en studie jeg selv gjennomførte kunne bekrefte at blant annet responstid og kjøretider økte. Men resultatet av vurderingen ble ikke akseptert av beslutningstakerne, og sentraliseringen ble innført i hele Sverige.

Ta til fornuften

I organisasjonsforskning blir det lett på moten å gjøre ting på bestemte vis. Sentraliseringsbølgen i det svenske politiet er et typisk eksempel på dette. Det er fortsatt ikke akseptert å stille spørsmål ved nytten av sentraliseringen i svensk politi. Den er bra. Punktum.

Og sentralisering kan være bra. Men da trengs gode beslutningsgrunnlag. Ikke at det blir et slags mantra for beslutningstakerne at sentralisering er løsningen. Politiet er en virksomhet der det er svært viktig med lokal forankring. Det er ikke som å lage bildekk på en fabrikk. Men både når det gjelder styring og oppfølging av politiets arbeid, får man lett inntrykk av at beslutningstakere tror at det er tilfellet.

Så lenge man ikke kan endre denne innstillingen, må man dessverre regne med nye nederlag og tragedier. Jeg synes at mitt naboland Norge har blitt rammet av alt for mye slikt, og jeg håper at politikerne klarer å ta til fornuften, og tar beslutninger som kan føre til et mer fungerende politi – ikke et verre.

Til toppen