Savnetmelding: Nyansert debatt om politiutdanningen
Å utvikle et handlekraftig politi, må også handle om å kultivere politibetjentens evne til å ta personlig ansvar og tenke selv, skriver artikkelforfatterne.
«Tenk at vi får tenke sjøl!» Dette er hva en politistudent begeistret uttrykte under ett av Politihøgskolens (PHS) emnekurs, hvor tenkning og refleksjon over egen erfaring med operativt politiarbeid er sentralt.
Vi har fulgt debatten om norsk politi. Gjørv-kommisjonens rapport, Politianalysen og PODs høringsuttalelse påpeker at det norske politi må bli mer effektivt og handlekraftig. Dette behovet er en viktig erkjennelse, og har blant annet satt det operative politiarbeid under hardt press.
I en studie av politibetjenters erfaringer med sitt politiarbeid (Hoel 2013) fremkommer det at et godt operativt politiarbeid springer ut av betjentens oppmerksomhet mot situasjonen og menneskene betjenten møter. Denne evnen henger sammen med en reflektert grunnholdning med henhold til det operative politiarbeidets normative aspekt. Det er en dyd som enkelte betjenter har kultivert gjennom kritisk refleksjon over egne erfaringer.
Operativt politiarbeid dreier seg om blant annet taktiske og tekniske ferdigheter, og betjentens innstilthet til hva han møter og hvordan han bør møte situasjonen. Det er gjerne hans forståelse for hva operativt politiarbeid handler om som avgjør hva han retter sin oppmerksomhet mot, og hvilke vurderinger og beslutninger han tar.
For å sikre et handlekraftig politi skal politiets oppgaver utføres gjennom bedre planlegging, sterkere målstyring, sikre prosedyrer og regler. Politidirektør Humlegård etterlyser sterkere standardisering av arbeidsoppgaver og arbeidsprosesser (NRK, 7. oktober 2013). Politibetjenter etterlyser mer trening på operative ferdigheter, og Politiets Fellesforbund krever bevæpning.
Å møte mennesker
Politihøgskolens oppgave og ansvar er blant annet å svare på denne etterlysningen. Svaret har allerede manifestert seg. Studentene har nå fått mer trening på våpen og beslutningstaking i skarpe situasjoner. Det settes av mer tid til operative øvelser og ferdighetsdrill. Dette er viktige tiltak, men vi understreker at å utvikle et handlekraftig politi, også må handle om å kultivere politibetjentens evne til å ta personlig ansvar og til å tenke selv. Var det ikke nettopp dette siste som ble satt på prøve 22. juli, og som politiutdanningen nå må svare for?
Drilling og øvelser kan bli tekniske, instrumentelle, ja til og med farlige, om ikke dette settes inn i en normativ sammenheng og underbygges av kritisk tenkning og refleksjon. Dette reiser et betimelig spørsmål om hvilket politi vi utdanner for fremtiden – fordi hvordan man enn snur og vender på begrepet om operativt politiarbeid, handler det fremdeles i stor grad om å møte mennesker og kunne forstå hva den bestemte situasjonen krever av politibetjenten.
Godt operativt politiarbeid bestemmes også av personlige egenskaper hos betjenten. Sensitivitet, oppmerksomhet, verdier og menneskesyn, ser ut til å være fraværende i debatten om et bedre politi. Men dette er fenomener som gir politiarbeidet en dypere mening for flere betjenter (Hoel 2013). Det er bekymringsfullt at det store fokuset og innsatsen som nå rettes mot det instrumentelle, vil stenge for politiarbeidets normative betydning. Uten at disse to aspekt koples nært sammen, mister vi en naturlig dimensjon for et handlekraftig politi. Det kan være en farlig vei å gå.
Norsk politi og Politihøgskolen bør søke en nyansert debatt på hva «standardisering av arbeidsmetoder og arbeidsprosesser» innebærer i en praksis preget av hierarkisk struktur, uniformering og det å forholde seg til ordrer. Det må understrekes at det ikke er noe galt i en slik struktur og organisering. Man kan knapt tenke oss et politi uten en slik tydelighet.
Faren er at når standardisering og prosedyrer blir det viktigste, kan dette skygge for undring og kritisk tenkning. Det kan føre til at betjenten ikke blir i stand til å forholde seg til hva han eller hun møter, og å være ansvar i forhold til dette.
Fulgte bare ordre
Denne bekymringen lar seg kanskje best uttrykke ved noen kjente bilder fra fortiden. Uten sammenlikning, men dog verdt å bemerke; var det ikke nettopp konsekvensen av standardisering av arbeidsprosesser den tyske statsviteren Hanna Arendt, fant i sin studie av Eichmann?
Arendt fulgte rettsaken i 1962 mot Eichmann, som var sentral i deportering av millioner av jøder til Holocaust. Hun satte ord på de psykologiske og samfunnsmessige prosesser som hun så hos Eichmann, og i det systemet han var del av. Arendt beskrev at Eichmann bare gjorde sin plikt, fulgte ordrer, og at han ikke opplevde noe galt i det han hadde gjort. Hun opplevde han som en alminnelig mann, men hvor lydighet på den ene siden og fravær av personlig ansvar på den andre siden, var en forutsetning for det som skjedde.
Et vesentlig poeng hos Arendt er at Eichmann fulgte ordre. Han tenkte ikke selv.
Politihøgskolen har et viktig samfunnsansvar og må sørge for at fremtidige politibetjenter styrker sine operative ferdigheter. Nettopp i disse politikrisetider må politiutdanningen tilrettelegge for prosesser hvor politistudenten utfordres til å stille spørsmål ved hvem han eller hun vil være som politi, og til kulturen han eller hun selv skal bidra inn i. Studenten må få muligheter til å reflektere over egen erfaring, særlig med hensyn til det praktiske politiarbeid. Hvordan dette skal gjøres må ikke ende i tåkeprat om forholdet «teori-praksis».
Vi etterlyser en nyansert debatt om hvordan politiutdanningen, gjennom et praktisk og reflektert kunnskapsperspektiv, kan støtte oppunder og styrke politibetjenten, slik at han er skodd for små og store hendelser. Som Hanna Arendt har påpekt; når det går galt er det evnen til å tenke selv som svikter.
