Rettspsykiatriske samtaler

Intervjuet ble publisert i Politiforum i 2010.

I enkelte saker er de sakkyndige (rettspsykologer/rettspsykiatere) de eneste siktede snakker med dersom vedkommende ikke vil la seg avhøre av politiet.

De sakkyndiges observasjoner kan ha stor betydning i enkelte straffesaker. Hvordan unngår de å gå i samme fella politietterforskerne gjorde før ny avhørsmetode ble tatt i bruk?

De avgir sine observasjoner etter samtaler med siktede. Men har de kvalifikasjoner som avhørere eller rapportskrivere?

Ikke lovmessig krav

Under etterforskning av straffesaker står politiet av og til overfor mistenkte og siktede personer som nekter å forklare seg for politiet. Enten av taktiske manipulerende hensyn, eller fordi de er alvorlig psykisk syke.

I noen tilfeller oppnevner retten sakkyndige for å skaffe seg en kvalifisert kunnskap om gjerningsmannen var tilregnelig da den straffbare handlingen fant sted. Når retten senere settes, har dommerne kun de rettspsykiatriske vurderingene å støtte seg til, når det ikke foreligger noe politiavhør av gjerningsmannen. Hvis ikke tiltalte under rettssaken vil bidra. Dette er rapporter som er skrevet av personer som ikke har noe lovmessig krav om gjennomført avhørsmetodikk og rapportskriving.

Avhørskritikk

I kjente straffesaker som Bjugn-saken og Tengs-saken fikk politiet sterk kritikk for å ha gjennomført avhør på en slik måte at de som ble avhørt ble påvirket til å svare i en bestemt retning. Kritikken ble fremsatt tiltross for at avhørene ble gjennomført på den da gjeldende måten for politiavhør.

I begge sakene foreligger det nå fullstendige frifinnelser av personer som først ble dømt i tingretten. Senere har politiet systematisert en grundig avhørsopplæring gjennom det som er kjent som K.R.E.A.T.I.V, et opplegg som er basert på omfattende kunnskap og studier med opprinnelse fra Storbritannia.

I tillegg er det innført lyd- og bildeopptak under avhør for å dokumentere det som foregår i avhøret.

Ingen formelle krav

Rapportene fra de judisielle observasjonene er ikke gjenstand for de samme måter å kvalitetssikre samtalene på. Dermed kan det reises tvil om de sakkyndige har fått med seg det som er sagt, lagt til eller trukket fra noe.

– Vi skal besvare spørsmål som retten har stilt i forhold til strafferettslig tilregnelighet. I våre samtaler med tiltalte går vi grundig igjennom det påklagede forhold som vedkommende er siktet for, sier Pål Grøndahl.

Han har i en årrekke vært ansatt ved politilegens kontor i Oslo Politidistrikt og vært rettsoppnevnt sakkyndig i flere alvorlige straffesaker - sist under "Lommemannsaken". I september 2010 disputerte han sin doktoravhandling: "A comparative and empirical analysis of practices in Norwegian forensic psychiatry".

Han forteller at metodene som brukes i norsk rettspsykiatri er basert på etablert praksis og er lite regulert av forskrift eller lov. Det innebærer at det ikke er formaliserte regler for hvordan judisielle observasjoner skal foregå eller hvordan de skal kvalitetssikres.

Som bakteppe for dette intervjuet tar Grøndahl utgangspunkt i at det i flere alvorlige straffesaker som går for retten fremlegges rettspsykiatriske erklæringer av personer som er siktet og senere tiltalt for lovbrudd. Dette på bakgrunn av judisiell (rettslig) observasjon av tiltalte.

Kvalitetssikring

Hvordan kvalitetssikrer rettsoppnevnte psykiatere sine samtaler med tiltalte? Er det risiko for å stille ledende spørsmål, er spørsmålene åpne, hvordan lytter man, hvordan gjennomføres samtalene?

Hvordan sikres dette slik at den rettsoppnevnes oppfatningene og rapporter er etterprøvbare?

Grøndahl viser til at det er fire kilder til kvalitetssikring av samtaler og rapporter.

1. To sakkyndige.

Det oppnevnes to sakkyndige som skal opptre uavhengig av hverandre. De skal validere (gyldiggjøre) hverandre. I det ligger å føre en kritisk dialog av hvordan de oppfatter hverandres arbeid. Risikoen er at de tenderer til det Grøndal betegner som "parhest-tenkning" hvor de er enige i ett og alt uten å stille kritiske spørsmål.

2. Flere kilder.

Den sakkyndige skal bruke flere kilder til å komme til en konklusjon. I det ligger å lese politidokumenter, tidligere journaler, snakke med siktede og gjøre tester der det er relevant. Forskning viser at svensk rettspsykiatri er på topp i å bruke supplerende elementer i nordisk sammenheng, mens de norske kollegene gjør dette minst.

3. Sikring.

Alle erklæringer kontrolleres av Den rettsmedisinske kommisjon (DRK). De får parallelt med retten oversendt erklæringene. DRK skal sjekke om premisser og konklusjon henger sammen, og sjekke at arbeidet holder en viss kvalitet. Hvis ikke samtaler ikke er gjennomført, skal det grundig dokumenteres hvorfor samtale ikke er gjennomført.

4. Uavhengig.

Retten skal uavhengig av den rettspsykiatriske erklæringen fatte en selvstendig beslutning. Den rettspsykiatriske rapporten er kun en tilrådning. Men praksis er at domstolen stort sett følger rådene de sakkyndige gir angående siktedes strafferettslige tilregnelighet i gjerningsøyeblikket.

– Vi har et mandat vi skal besvare. Det gjør at vi til en viss grad må stille ledende spørsmål. Avhengig av hvordan det er å snakke med vedkommende, må vi bruke forskjellige teknikker, sier Grøndahl.

– Noen er tause og andre snakker som en foss. Noen forsøker å gå rundt temaet det skal snakkes om. I visse tilfeller må vi være direkte i vår spørsmålsstilling, fortsetter han.

Grøndahl har erfaring med at enkelte sakkyndige kan gå inn i etterforskerrollen for å finne ut hva som har skjedd.

Kan oppnevne nye

DRK kan anmode retten om å oppnevne to nye sakkyndige dersom de mener det arbeidet som er gjort ikke er forsvarlig, men det skjer sjeldent.

– Men etterprøvbarhet på hva som har foregått under de judisielle observasjonene er vanskelig. For egen del har jeg i det minste notert rammebetingelsene som hvor, når, hvem var tilstede, hvor lenge observasjonen pågikk, sier Grøndahl.

– Hva gjør du hvis den som er observert beskylder deg for å lyve?

– Det er klart at det hadde gjort det enklere hvis vi hadde tatt opp samtalene på bånd slik det gjøres i England, men ikke i USA. På den måten kunne vi ha dokumentert at manipulasjon ikke har skjedd, noe som ville betydd at våre rapporter var mer etterprøvbare. Men enkelte siktede hadde nok reagert svært negativt om vi hadde tatt opp samtalene på bånd, noen kan være ganske mistenksomme, svarer Grøndahl.

Han reiser spørsmål ved om det hadde vært bedre å gjøre slike undersøkelser på en mer sentralisert måte enn det som i dag gjøres.

– I dag reiser vi land og strand rundt på klinikker, hjemme hos vedkommende eller i fengsel, mye basert på tilfeldigheter. Til sammenligning gjøres slike observasjoner i kombinasjon med behandling i standardiserte klinikker i løpet av fire uker i Sverige, sier Grøndahl.

Han mener et alternativ kunne vært å utvide rollen dagens politilege har, slik at man i det minste hadde et fast sted der undersøkelsen finner sted.

– Rett og slett for å markere at det er her vi skal snakke sammen og formalisere det hele. Noe lik måten barnehusene er organisert på hvor det kunne være poliklinikker i mer sentrale strøk. Det kunne ført til bedre testing, sier Grøndahl.

Har mye uoffisiell makt

De som skal observeres har ikke plikt til å snakke med rettspsykologen.

– Men vi gjør siktede oppmerksom på at en beslutning om å nekte å snakke med oss, ikke nødvendigvis er en fordel for vedkommende. I det ligger både et press om å få en samtale, og en grad av makt som ikke er formalisert, sier Grøndahl, og fortsetter:

– Vi har ikke noe krav til at det skal være et "opplest og vedtatt" etter samtalene. Men i økende grad gir vi den som observeres anledning til å lese det som er skrevet ned. Uten at den sakkyndiges vurderinger er med. Det er meget sjelden vi blir beskyldt for å trikse.

Grøndahl fremhever at rapporter politifolk skriver er uhyre verdifulle. Både innhold i avhørene og at inntrykkene blir formidlet gjennom rapportskrivers merknader.

– Spesielt rapportskrivers merknad legger jeg veldig merke til. Samtidig er det stor forskjell på politiavhør. Ofte er de korte bedre enn de lange. Når rapportskriveren har nedtegnet at det blir en ordveksling, og formidler observasjon av en uenighet av noe, er noe jeg legger merke til. Slike avhør er en viktig kilde for oss, sier Grøndahl.

Han råder politietterforskerne til å ta med spørsmål knyttet til avhørtes psykiske helse i avhøret, fordi det er interessant å se om den som avhøres svarer forskjellig til politi og til sakkyndige.

– Samtidig er det uhyre viktig å få tatt blodprøve på et tidlig tidspunkt som mulig. Vi får ofte spørsmål om problemer knyttet til rus i og mengde rus i gjerningsøyeblikket. For oss vil det hjelpe at det foreligger så mye informasjon som mulig når vi skal starte vår observasjon, sier Grøndahl.

Savner tilpasset mandat

Grøndahl er ikke bare begeistret for standardmandatene de får fra politijuristene.

– Hvorfor spør de ikke om forskjellige opplysninger når vi skal gjøre vår observasjon? Vi kan gjøre en bedre jobb hvis politijuristen satte seg i kontakt med den sakkyndige. Så kan man sammen bli enige om hva som skal besvares. Det er åpenbart at Straffeloven § 44 gjelder, hovedspørsmålet som skal besvares er om gjerningsmannen var tilregnelig i gjerningsøyeblikket, understreker Grøndahl.

– Men det kan hende det er noe mer. Hvorfor lyver vedkommende så mye? Er det patologisk årsak (sykdom), eller er det ren manipulering som ligger bak? Hver person og situasjon er forskjellig. Derfor kan det være gunstig for retten at vårt mandat i større grad enn i dag tilpasses hver enkelt, sier Grøndahl.

Han sier det er vanskelig for sakkyndige å svare på juridiske spørsmål med den utdannelse som leger og psykologer har.

– Jeg kunne ønske at vårt mandat gikk på å besvare medisinsk psykologiske spørsmål. Når vi besvarer disse spørsmålene, kan retten selv ta stilling til om de mente at gjerningsmannen var syk i juridisk forstand, mener han.

– Vi kan i utgangspunktet selv kun besvare om vedkommende var psykotisk i medisinsk forstand, understreker Grøndahl videre.

Spørsmål om gjerningsmannen var bevisstløs i gjerningsøyeblikket, er noe av det vanskeligste rettspsykiaterne vurderer.

– Kanskje skulle spørsmålet til de sakkyndige heller være om vedkommende har hatt amnesi (hukommelsestap), Så kan retten bruke våre konklusjoner til å avgjøre om den beskrevne tilstanden var å anse som juridisk bevisstløshet. Det er et faktisk skille mellom juridiske- og psykiatriske ordvalg. Bør sakkyndige beskrive juridiske terminologier? spør Grøndahl.

Kan nekte journalinnsyn

Regelen er slik at psykiatriske sykehus og helseinstitusjoner ikke kan utlevere opplysninger uten at den som undersøkes gir et skriftlig samtykke til slik innsyn.

– Det synes jeg er underlig og er helt ulikt praksis i både Danmark og Sverige. Vedkommende kan nekte de sakkyndige innsyn på grunn av sin alvorlige psykiske tilstand, eller som et forsøk på å manipulere utfallet av rapporten, sier Grøndahl, og fortsetter:

– Jeg opplever det som en bisarr realitet at vi ikke har noen som helst slik tilgang uten samtykke. Det er en utfordring for lovgiver. Folk har tross alt gjort alvorlige straffbare ting. Å verne disse opp mot ofrene mener jeg krenker den alminnelige rettsfølelse.