Politiutdanningen fortjener nyanser, presisjon og fakta

Utdanningen kategoriseres ofte som operativ/praktisk eller akademisk/teoretisk. Verden er heldigvis ikke så sort-hvitt – og det ser vanskelig ut å enes om en fasit. Enda vanskeligere blir det uten tilstrekkelig kunnskap.

Nyanser krever innsikt. For å tilegne innsikt, må man erverve kunnskap. Kunnskap er altså en kilde til nyanser. En motsetning til detaljerte nyanser er vidtfavnende generaliseringer. Kategorisering av ulike fagområder enten det er snakk om juridisk, sosiologisk, politifaglig eller vitenskapsteoretisk språk og metode – inn under de kategoriske fanene «operativ» eller «akademisk» er simpel generalisering og derfor et dårlig utgangspunkt for en debatt som fortjener stor presisjon. Jo mer unyansert diskusjonen fremstår – desto steilere blir frontene.

For å skissere en enkel modell av den faglige produksjonslinjen for fremtidige polititjenestemenn, uten å ta høyde for alle organisatoriske nivåer, beslutningsorganer, psykologiske faktorer og rammebetingelser – vil jeg dele utdanningen inn i tre nivåer som bør peke i samme retning.

Fagene ved PHS har alle enintensjon (2) som er nedfelt i et planverk, som læringsmål. Intensjonen med fagene er utformet etterforventninger (1) fra samfunnets mange interessegrupper om at fremtidige tjenestemenn skal kunne noe om mye, altså politigeneralisten. Hver av de mange faggruppene ved PHS leter fremfaglig innhold (3)til øvelser, undervisning og pensum – som de mener er best egnet for å nå høgskolens læringsmål. En herlig utdanningsmiks og et faglig mangfold som få andre utdanningsinstitusjoner er forunt.

Men er det samlede faglige innholdet i bachelorutdanningen, og vektingen mellom de mange ulike fagene det kvalitativt best egnede utgangspunktet til å nå høgskolens fremste formål – nemlig å produsere fremtidige politigeneralister, i tråd med samfunnets forventninger?

Selv om intensjonene er gode, og planverket godt – gjenspeiler ikke læringsmålene nødvendigvis kvaliteten på det faglige innholdet som formidles. Dersom bristen i utdanningssystemet ligger mellomfagliginnhold (3) og intensjon (2) i læreplaner, ellerfaglig innhold (3) og samfunnetsforventninger (1), er det også sannsynlig at summen av alle fagenes faktiske innhold (totalt sett) fraviker deforventninger (1) som samfunnet stiller til fremtidige tjenestemenn. Utfordringen slik jeg ser det er å identifisere slike brister mellom samfunnetsforventninger (1), læreplanenesintensjon (2) og det faktiskefagligeinnholdet (3) – spesielt dersom man ikke til daglig følger undervisning og leser pensum. Å svare feilfritt på eksamen er ikke ensbetydende med å leve opp til samfunnets forventninger.

Studentene er de eneste som til daglig står i skjæringspunktet mellomfaglig innhold (3) og de to andre skisserte nivåene – innenfor samtlige fagområder. Gjennom Studentråd og fagutvalg har studentene mulighet til å gi detaljerte og nyanserte tilbakemeldinger til PHS og er derfor en unik kilde til kunnskap for skolen. Ny kunnskap er en god kilde til endring. Systemet har imidlertid en stor utfordring.

Når studentene er best egnet til å se helheten i utdanningen, tyde samfunnets forventninger og dermed gi detaljerte, rettledende tilbakemeldinger til skolen – rettes fokus mot arbeidsliv og fremtid – ikke studier og fortid.

PHS burde derfor i større grad tilrettelegge for tilbakemeldinger til, spre kunnskap om, og bidra til debatt rundt utdanningen. Slik kan interessegrupper utenfor skolen generelt, og politietaten spesielt, bli bevisst utdanningens faglige kompleksitet og tilføre PHS nyttige bidrag som er med på å utfordre myter, forenklede forestillinger og generaliseringer.

I andre enden vil vi få en mer nyansert debatt tuftet på sannheter og dermed et bedre utgangspunkt for utvikling av grunnfundamentet i etaten. Slik kan vi være tidsriktige og utvikle oss i riktig retning.