Politietterforskningen i fare

Det er enkelt å si hva vi skal prioritere, men ingen våger å fortelle hva som skal nedprioriteres. Det er denne utfordringen vi som jobber med etterforsking står oppe i hver eneste dag. Alt skal prioriteres, så enhver nedprioritering må vi stå for selv. Da oppleves det som om vi gjør det på eget ansvar.

De siste årene har skuta fulgt medievinden i operativ retning. 22. juli-terroren viste med all tydelighet hvilke utfordringer den operative styrken står ovenfor, og store ressurser er benyttet til å ta tak i dette. Politiet har begrensede ressurser, og en slik satsing må selvsagt gå ut over noe.

I samme periode har Politidirektoratet og alle særorgan vokst i størrelse. Derfor har man vært nødt til å ta ressursene fra etterforsking og forebygging i politidistriktene, og ikke minst i fra Oslo der alle sentrale institusjoner er samlet.

Jeg jobbet som førstebetjent ved Grønland politistasjon i perioden før 22. juli, og vet at jeg og mine kollegaer brukte mye av vår tid på å lete etter alternative måter å få sakene avgjort på. Måter som innebar at vi ikke trengte å benytte etterforskingsressurser som vi ikke hadde tilgjengelig. Dette gjorde vi ved kreative henleggelser, kapasitetshenleggelser påtaleunnlatelser eller nedsubsumeringer. Vi måtte jobbe slik, fordi vi ikke hadde mulighet til noe annet.

Jeg har fulgt situasjonen ved Grønland politistasjon nøye, også etter at jeg sluttet der. I de senere årene har situasjonen stort sett bare blitt verre, i alle fall fram til Oslojour-ordningen nylig ble innført, en ordning der det er opprettet et eget avsnitt som i håndterer straksetterforsking i alle de mindre alvorlige sakene.

Samtidig med at den reelle bemanningen ved etterforskingsavsnittene er redusert, har kunnskapen om faget etterforsking og kravene til den enkelte etterforsker øket. Jeg vet at noen har fine tall som viser at de ikke har redusert antallet ansatte, men i virkeligheten er det ofte ikke noen etterforskere i disse stillingene. I alle fall ingen etterforskere med erfaring.

Det er nesten umulig å rekruttere eller beholde etterforskere. Særorganene fortsetter å øke i størrelse, og i dag kan man gå opp 10 til 15 lønnstrinn om man slutter som drapsetterforsker, og begynner med uttransportering av flyktninger. Når arbeidssituasjonen er vanskelig og lønnen er bedre andre steder, er det ikke rart om etterforskere velger å gjøre noe annet.

Avdelinger som etterforsking ved Grønland politistasjon, er de som skal rekruttere de nye etterforskerne. At de ansetter fagansvarlig etterforsker i en deltidsstilling, gjøre ikke at situasjonen der bedres vesentlig. Hovedproblemet er at de i utgangspunktet sjelden holder på med etterforsking. De ansatte lærer i hovedsak saksbehandling. Jobber man et slikt sted er det livsfarlig å være nysgjerrig. Da ender man opp med å grave seg ut hull fylt med saksdokumenter, som man aldri kommer seg opp av. De som gjør det, overlever sjeldent i jobben særlig lenge.

Det er ikke mange av oss, men vi som fortsetter som etterforskere gjør det fordi vi elsker jobben vår. Vi føler oss som «løvetannmennesker» som må tåle og utholde alt. Men vi kan ikke alene ta ansvaret for å holde skuta flytende. Hvis ikke de som faktisk har ansvaret snart skrur på lensepumpene og tar styringen, vil vi gå under. Da blir redningsaksjonen dyr og vanskelig.

Monika-saken i Bergen har skapt et voldsomt hodebry for politi- og justisledere. Hvis man tror dette er den eneste alvorlige saken som er lagt til sides fordi ressurssituasjonen ikke tillater noe annet, tar man sørgelig feil. Det er mange saker å ta av om man ønsker å grave, og man kan gjerne begynne ved avsnittet som jeg jobber med.

Ved vårt avsnitt handler det ikke om mangelfull forståelse hos våre nærmeste ledere eller hos juristene. Det handler om at man må gjøre beinharde prioriteringer. Jeg vil for øvrig minne om at jeg nå jobber ved Voldsavsnittet i Oslo, og at arbeidssituasjonen her er langt bedre enn den noen gang har vært ved Grønland politistasjon som har ansvar for å håndtere alle lokale voldssaker som ikke handler om drap eller drapsforsøk.

Monika-saken er en tragedie, men jeg må minne om at den også kunne skjedd i Oslo, hvis man ser dette i lys av at hun tross alt var en jente med utenlands bakgrunn, med en familie som jeg antar er noe ressurssvak. Politiets vanskelige ressurssituasjon går først og fremst ut over de svakeste i samfunnet. Ressursene kuttes der man tror at man kan komme unna med det. Der er derfor man i mange år har kommet unna med å nedprioritere etterforsking ved Grønland politistasjon, og det er derfor mediesakene prioriteres.

Jeg ønsker meg en fagforening, en politiledelse og en justisledelse som er opptatt av rettferdighet og rettssikkerhet. Jeg er stolt av jobben min, og ønsker fortsatt å kunne være det.